Fleskeberg på nye eventyr

Er du tent?

2011-10-13T13:40:00.000-07:00

Siden jeg syns at Strømmestiftelsen er en genial utviklingsorganisasjon er jeg med i ungdomsorganisasjonen deres; RE:ACT. Der jobber vi med å engasjere ungdom, og nå snart skal vi ut på skoler i Bergensområdet og prøve oss. Men hva vil det si å bli engasjert, å være engasjert, og å engasjere? Sånn rent praktisk. Jeg slenger rundt meg med begrepet uten helt å vite dets mål og mening. Er det i det hele tatt konstruktivt og viktig for verden? Eller er det å være en engasjert ungdom et image jeg tar på meg, og ønsker at andre skal ha på seg, fordi jeg syns det er den kuleste tingen å gjøre?

Selv husker jeg ikke når jeg ble engasjert. Jeg husker at jeg og noen andre arrangerte basar for å samle inn penger til noe greier da jeg gikk på barneskolen. Jeg stilte alltid på bøssebæreaksjoner.
Jeg hadde tidlig planer om å dra til et fattig land for å se hvordan det virkelig forholdt seg der ute i verden. Da jeg var helt liten var jeg så empatisk at jeg nesten ikke kunne se på når den slemme selen ertet Pingu på barne-TV. Så det har vært lett for meg å være engasjert og idealistisk. Etter at jeg var i Peru har det vært enda lettere, både fordi jeg fikk så mye eksempler på urettferdighet i verden, og fordi folk her hjemme lyttet litt ekstra siden jeg hadde vært ute og greier og greier.

Spørsmålet er om alle trenger å bli engasjert på min måte for å redde verden? Isåfall må alle bli supergiret når det er foredrag om meksikansk politikk på Kvarteret, alle må organisere filmkvelder, studentmiddager og skolebesøk for å gire hverandre opp til kamp mot fattigdom, og alle må få dårlig samvittighet hver gang de kjøper klær som ikke er av økologisk bomull og bananer som ikke er Fairtrade. Dessuten må nok alle ha opplevd et 7 måneders opphold som frivillig i et land med mer utpreget fattigdom. Da kan man begynne å snakke, tenker jeg.

Er det så dette jeg skal preke for skoleungdommen i mitt informasjonsarbeid for en bedre verden? Det hender jeg tenker sånne tanker, jeg skal innrømme det. Men nå tar jeg meg i skinnet, og sier: Nei! Alle trenger ikke bli supergiret for at verden skal bli bedre! Heldigvis. Tror egentlig det hadde blitt litt slitsomt i lengden. Så hva slags engasjement er det jeg vil skal spres gjennom RE:ACT?

Jeg foreslår kunnskap. I bunn og grunn er det det som bør få folk til å brenne for forandring.

Illustrasjon fra www.gapminder.org

En cardigan fra eller til

2011-02-11T13:34:00.000-08:00

Ikke vær redd, jeg skal ikke skrive om dagens outfit. I stedet vil jeg spørre: Burde jeg egentlig bare gi alle pengene mine til noen som trenger de mer enn meg?

Tidligere i dag kjøpte jeg meg en svart cardigan. Jeg har nemlig savnet en svart cardigan siden den grå jeg pleide å bruke før ble dynket i glasstøv i en liten kombikrasj i Peru sist vår, så jeg valgte å bruke 50 kr på en ny en. Merk at jeg da hadde gått nesten et helt år uten å merke særlig store konsekvenser av å ikke ha hverken svart eller grå cardigan. Jeg har brukt den brune, den hvite eller den stripete. Det har alltids gått på et eller annet vis, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skulle hatt en enkel svart en, som går til alt.

Samtidig er det mange, vondt mange, som går rundt på gaten og fryser, både her i Bergen og i kanskje hver eneste storby verden over hvor frosten faller på når solen går ned. Hver dag. Jeg kunne jo klart meg med en cardigan. Jeg kunne jo det. Det ville muligens gått utover selvtilliten min i møte med andre i flotte nye cardiganer, og kanskje ville enkelte sett på meg som hun freaky aktivisten som aldri bytter hverken cardigan eller undertøy. Men jeg er jo ganske tøff, så jeg hadde nok tålt det, og da kunne jo jeg i alle fall hjulpet en person med en genser eller to. Så hvorfor velger jeg som jeg gjør? Eller, bedre spurt; bør jeg fortsette med det? Spørsmålet er åpent for debatt.

Jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden, kalt "Are you a slacktivist?" på http://donmilleris.com/. For de av dere som ikke kjenner termen fra før definerer Wikipedia det slik; "[Slacktivism] is usually considered a pejorative(nedsettende) term that describes "feel-good" measures, in support of an issue or social cause, that have little or no practical effect other than to make the person doing it feel satisfaction. The acts tend to require minimal personal effort from the slacktivist. Examples of activities labeled as "slacktivist" include signing internet petitions, the wearing of awareness ribbons or awareness bracelets with political messages, putting a ribbon magnet on a vehicle, writing blogs or statuses about issues on social networking sites, joining a Facebook group, posting issue-oriented YouTube videos, or altering one's personal data or avatar on social network services." Rett og slett det å gjøre en minimal innsats for å tilsynelatende gjøre sin lille bit for en bedre verden.

Jeg syns slaktivist-uttrykket er treffende, jeg vet hvor kul jeg føler meg når jeg går med fattigdomsbekjemper-t-skjorten min og får vise frem at jeg, jeg GJØR noe, fordi det står på t-skjorten min. Det føles bra for meg, og det er jo egentlig ikke poenget med fattigdomsbekjempelse. Men det kan være farlig å tenke sånn også. Ja, mye må gjøres for å bekjempe fattigdom og urettferdighet, og nei, det er ikke nok å gå med t-skjorten, men jeg tror ikke veien å gå for å få folk mer involverte i bistand og politikk er å henge ut de som i alle fall har giddet å nærme seg bøssebæreren og slippe nedi en tjuekroning, med argumenter som kan få det til å høres ut som du enten må være hardcore aktivist på fulltid eller ingenting. Hovedpoenget er jo uansett at verden sånn den er i dag er så urettferdig at den ikke KAN bli bedre hvis ikke flere tar mer tak. Og med tak mener jeg virkelige handlinger, virkelig store innsatser. Ikke bare i penger, men i engasjement. Klart trenger vi penger og, men når du ser at hele verden år på år velger å investere mer i krig($1,5 billioner) enn det ville kostet å oppfylle FNs tusenårsmål($40-60 milliarder) er det mer et spørsmål om holdninger enn om ressurser.

Det er vel derfor jeg syns det er greit å ha litt mer penger enn du trenger for å overleve, fordi i det store og det hele kan du gjøre så mye større forskjell ved å bruke tiden din og holdningene dine i stedet for bare pengene.

¡Sumaq Perú!

2011-01-12T06:16:00.000-08:00

Vips var en måned allerede over. Dagene her gikk omtrent like rapidito som forventet, og angsten for å ikke få tid nok til alt og alle som gjenstår satte akkurat inn i går kveld. Skulle gjerne vært litt mer i Huaycan, skulle gjerne laget flere møter med Grupo de Rescate, skulle gjerne sett mer til mine eks-kollegaer, men 35 dager varer ikke lenge nok til alt. Men jeg fortviler ikke! Tvert imot er jeg ganske giret på å komme hjem til Norge denne gangen. I sterk kontrast til hva jeg følte i fjor vår føler jeg nå at min plass å være akkurat nå er i Bergen, med studiene, Klubben og familien min. Å komme tilbake til Peru har vært herlig, og jeg har virkelig fått fylt opp tanken med ny motivasjon for tverrkulturelt arbeid, fattigdomsbekjempelse og nestekjærlighet. Men min arbeidsplass er ikke her akkurat nå, og ferier må alltids ta slutt. Batteriene er ladet for en heidundrande innsats på psykologien, informasjonsarbeid og lederkursing. Dessuten har jeg lovet å komme tilbake hit til 15-årsdagen (jamfør konfirmasjon) til yndlingsvertssøsteren min Abigail i 2012, og det er jo ikke så lenge til :)

Ellers kan jeg jo kommentere at jeg sist uke fikk oppleve den tredje av Perus regioner som jeg ikke kjente fra før; jungelen! Sammen med en gjeng av ungdommene fra kirken bar det av gårde for å besøke hjemstedet til jungelguttene som har invadert den presbytarianske kirken her i Santa Anita. Reisen var utrolig fin, med innslag av både ørken, sletter, fjell og skog. Peru er så fint! Etter 25 timers bussing kunne vi endelig stavre oss ut i den deilig søte Moyobambanske luften, og i dagene som fulgte guidet Weyder og Kelvin oss rundt på alt området kunne by på; varme kilder, kalde elver, turgåing og fjellbestigning. For ikke å snakke om bananspising! Min nye favorittrett gjennom alle tider er herved platano maduro con queso y mani. For mye fett til å skrive på norsk!

Tilbake i Lima er det trist å tenke på at størsteparten av Perus ressurser innen infrastruktur, utdanning og helse brukes på en overbefolket og sterkt forurenset by som egentlig de færreste liker å bo i, mens resten av landets naturskjønne distrikter sliter med å tilby selv de enkleste tjenester som vann og elektrisitet. Håper det en dag blir slutt på den onde sentraliseringssirkelen, og at Perus makthavere får opp øynene for mulighetene som eksisterer utenfor deres egen bygrense. I mellomtiden er det fritt frem for oss turister å besøke underverkene mens de fremdeles har i behold sin primitive sjarm. Vamos?

Rapport nr. 1

2010-12-20T17:55:00.000-08:00

Lørdag 12. desember landet vi igjen på planet Peru, Siril, Thea og jeg. Inn i lungene fløt den mildt sagt eksosrike luften, ut kom en smårusten spansk seg frem via en frossen, norsk tunge. Alt var som før, men like fullt en annen planet enn Norge. Jeg er tilbake på det rosa jenterommet med mine hermanas peruanas, nok en gang mettes magen med pachamanca, tallarines og luftrundstykker med alt for søtt syltetøy, og min favorittunderholdning for de kommende ukene består av meksikanske telenovelas. Herligheten har dog sin pris, i form av sleskete tilrop fra svette mekanikermenn på hvert gatehjørne og en ubehagelig påminnelse om hvor skummelt rik jeg er på verdensbasis.

Men jeg har visst ikke bare dratt hit for å snike meg tilbake i tid til mitt peruanske hverdagsliv, selv om det var det jeg egentlig hadde tenkt. Jeg øyner nå håp om å kunne ta med meg noe nytt tilbake på flyet den 14. januar. Nye kunnskaper, nye historier, nye oppdagelser, nye lærdommer. Det er det som er spennende, for siden jeg er blitt litt eldre siden sist, kanskje klarer jeg å møte Lima litt annerledes, og slik oppleve nye sider av både Peru og meg selv. Kanskje jeg til og med klarer å lære meg litt peruansk kokkekunst?

Hva ønsker du å lære deg denne julen?

Et høyt, bjelleklingende klart JA til kos :)

2010-11-27T08:26:00.000-08:00

Jul... Julekaker. Julemat. Juleverksted. Julepynt. Julestemning. Julelys. Julesanger. Og for de som vil: Jesus.

Men julestri? Dislike.

Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.

Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)

Kjøp mindre - kos mer <3

Skitne vinduer, ren glede

2010-11-14T04:35:00.000-08:00

There's work to do

2010-11-09T05:20:00.000-08:00

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.

Tanker fra da jeg så en dokumentar om skipsvrakerarbeidere i Bangladesh på plasmaskjermen hjemme i stuen og ble trist av urettferdigheten + litt kvalm

2010-10-20T14:01:00.000-07:00

Livet går, det står ikke stille. Det er hele tiden i bevegelse. Havet flytter rundt på bølgene sine, isbreer presser seg stille nedover fjellsidene, solen går opp og går ned og står opp igjen neste dag.

Men av og til kan det føles ut som om vi ikke beveger oss lenger. Som om alt tikker og går, bare ikke oss. Som om vi sitter fast i et hull av et øyeblikk og ikke kommer oss opp derfra. Et hull fyllt av ingenting utenom håpløshet.

Heldigvis gnager tiden på kantene av hullet, og til slutt blir det som oftest grunt nok til at vi kan komme oss opp igjen. Eller kanskje man er heldig, og får en stige slengt ned av et medmenneske der oppe.

Mine hull har aldri vært særlig dype. Det har bare skullet noen dager, eller kanskje uker til for at jeg har kunnet se kanten og kravle meg opp igjen til tiden som går. Jeg er heldig. Heldigst i verden.

For det finnes mange virkelig dype hull. Øyeblikk så tragiske at de lammer deg, og slenger deg ned til et sted hvor det bare er plass til gråt og gnagende sorg. Å miste et barn. Å bli tvangsgiftet. Å bli forlatt av sine foreldre. Å miste ikke bare en, men alle drømmene sine på en gang. Svarte hull av øyeblikk, umulige å flykte fra, utenfor tiden.

Heldigvis går livet, enten vi vil det eller ikke. Selv om ingenting er det samme, så er det, og det forandrer seg. Skyene på himmelen løser seg opp og kommer sammen. En kråke bygger reir av ståltrå når det ikke er flere trær igjen. Som oftest blir det etter hvert plass til et smil, til en latter, til en venn, også i det livet som var fanget uten håp. Etter hvert kan man kanskje gå videre sammen med livet.

Vi kan gjøre det lettere for hverandre. Vi kan slutte år grave hull. Vi kan slutte å dytte hverandre ned i de som finnes. Og for de som allerede er i mørket, så kan vi ikke klatre for dem, men vi kan gi dem en stige.

Slemme studier?

2010-09-29T09:53:00.000-07:00

Denne uken har jeg syntes veldig synd på meg selv. Stakkars meg, jeg har vært stresset, lei, trøtt, sliten, overarbeidet og har rett og slett følt meg nedbrutt. Og greit nok, det skal være lov. Men hva var den sure kilden til vanskelighetene jeg følte? Hva var den underliggende stressfaktoren som gnagde på nervene? Hva var det jeg helst ville kvitte meg med med det samme og tenkte jeg ville levd like bra uten?

Det var studiene mine.

Men hadde studiene gjort noe mot meg? Hadde de prøvd å ødelegge for meg og min fremtid? Hadde de fratatt meg muligheter? Hadde de frastjålet meg mat, klær eller husly? Hadde de utøvet vold mot meg?

Hmm...

Nei, studiene mine hadde ikke vært så slemme.
Jeg innså til slutt at jeg kunne slutte å være stresset, lei, overarbeidet, trøtt og sliten. Det var ikke studiene som gjorde det mot meg, det var jeg som behandlet studiene feil. Jeg oppdaget at jeg kunne begynne å sette pris på muligheten jeg har til å studere det jeg aller helst vil der jeg aller helst vil bo, på mitt eget språk, og til og med motta økonomisk støtte til det. Så jeg valgte det. Anbefales!

Men ikke misforstå: Så klart er det lov å være lei i blant!

Bare ikke glem at du også har masse du burde sette pris på når du er klar for det.

Livet er hardt

2010-09-09T13:56:00.000-07:00

Dongeribukser og Coca Cola

2010-08-30T12:40:00.000-07:00

Fun fact: For å produsere en dongeribukse går det med 10 000 liter vann.
Enda et: For å produsere en liter Coca Cola går det med 2,5 liter vann.
Og enda et: På jorden finnes det per i dag en milliard mennesker uten tilgang på trygt vann.

Kjipt? Ja, men ikke fortvil.

Hvor kommer denne plutselige interessen for vann og brus fra, lurer du kanskje på? Jeg har vært på vannseminar med SAIH i dag, og setter litt større pris på springvannet enn tidligere da jeg kom hjem. Er godt med en oppvekker i blant, man blir litt sløv av å bo i Norge nemlig. Enten du vil det eller ikke sitter putene godt fast under armene. Rent vann - alltid. Fred - alltid. Hus - alltid. Penger - nesten alltid. Gjelder for de fleste av oss, for eksempel deg, sannsynligvis.

Men dårlig samvittighet funker ikke, vil jeg påstå, så ikke dyrk den. Forsøk på å hjelpe med lusen samvittighet som motivasjon blir tvunget, hastig og uoptimal. Negativt blir til negativt. Hvis det er dårlig samvittighet som holder deg unna brus, billige klær og timeslange dusjopphold, da er det ikke bærekraftig. En eller annen gang sprekker det, vi kan ikke leve med selvpining som det. Jeg tror ikke det er mangel på selvdisiplin som gjør at folk handler uetisk, jeg tror det er innsikten som glimrer med sitt fravær. For problemet er ikke egentlig AT vi konsumerer, problemet er at vi ikke har noen glede av det. Ikke nok.

Hvis du har tilbragt en uke uten tilgang på dusj skjønner du hva jeg mener. Spesielt hvis du den uken har måttet hente alt vannet du trengte for eget forbruk selv, gjerne langt borte fra, og med tungvinte dunker og dyp snø som hinder på veien. Etter du har strevd deg tilbake til hytten med de to tilitersdunkene, svett og stolt, hadde du deretter helt vannet ut i avløpet igjen? Det er jo "bare" vann, sånn som i springen hjemme?

Hvis vi nøt brusen vår som om det var første gang vi smakte den, hvis vi nøt dusjen vår som om vi selv hadde hentet vannet, hvis vi fikk en ny genser etter å ha slitt den forrige til filler... Hadde vi ikke blitt litt lykkeligere da? Det er min drøm, at vi i vesten også skal bli så bevisste at vi klarer å verdsette verdiene våre. Det ville gitt oss en helt ny dimensjon av livet! Og min teori er at det ville være slutten på fråtsingen og overforbruket. Hvis du virkelig innser hvor mye arbeid som ligger bak produktene du kjøper, hvis du forstår det som om det var du selv som hadde slitt, da ville du ikke kjøpt det om du ikke hadde bruk for det.

Se på Gonzalo, han brukte mer tid på å leke med sin hjemmesnekrede ballong-jojo enn jeg gjorde med mange av de hundrevis av lekene jeg hadde som liten...

2010-08-03T08:09:00.000-07:00

Jeg har en nevø på fire år. Mange barn på hans alder lever på gaten. Men ikke nevøen min, eller noen av Norges flerfoldige tusen fireåringer. Jeg leste nettopp ferdig boken "Hotell de tusen stjerner" av Johan-Christian Sandvand, som forteller historiene til en håndfull av Bolivias hundertusenvis av gatebarn. De som fryser hver natt, frykter alt og alle hele tiden og ikke vet hva omsorg er. De som politiet er ute etter, og som aldri leker. Barna som blir rusavhengige som fireåringer, eller kanskje tidligere.

Jeg vet lite om gatebarn, jeg vet ikke hvordan de fungerer, og jeg vet ikke hvordan det er å omgås dem, men hele konseptet får det til å rykke i hjertet - det er så inderlig galt at jeg trekkes mot handling. Må jeg ikke gjøre noe, nå som jeg vet at de er der ute? Jeg vet ikke, rett og slett. Men jeg vet at oppmerksomheten rundt hjemløse barn burde vært mye større, det er noe som alt for sjeldent tas opp. Videoen nedenfor fikk mine øyne opp for gatebarn for første gang, kanskje den kan gjøre det for flere?

Tilbake i bloggen

2010-07-25T15:09:00.000-07:00

Etter Hald har mye tid gått med til refleksjon om verdens store problemer, noe som så klart har munnet ut i flertallige diskusjoner med familie og venner. Etter hvert har jeg kommet på tanken om at jeg muligens burde spare dem for noe av dette, og heller la noe av tankegodset få utløp på andre arenum, denne støvsamlende bloggen, for eksempel.

Forrige uke fant familien Berg Nødtvedts årlige Hellas-tur sted. Sol, strand og gresk gastronomi er viktige stikkord for idyllen mamma gjerne kaller mental hygiene. Et skår i gleden har dog dukket opp for min kjære mor i hennes ferieparadis; strandselgere fra Asia og Afrika. Tilbud om solbriller, vesker og massasje bryter inn i den døsige avslapningen, og har flere ganger vært nær ved å ruinere mammas dager på stranden. Klager ble ytret.

Tidligere ville jeg kanskje følt det samme, og samtykket til klagene som ble mumlet frem, men etter å ha graduert som Hald-student var det minimalt med forståelse å møte for stakkars mamma. Jeg ser ikke de irriterende, innpåslitne og masete selgerne. Jeg ser mennesker som kommer fra mindre heldige kontinenter. Jeg ser mennesker som trasker rundt i stekende sol i full påkledning time etter time mens alle andre mesker seg i sol, saltvann og kalde drikkevarer. Jeg ser mødre og fedre, så desperate på utkikk etter en inntekt at de forlater sine kjære i flere måneder hvert år for å finne sin vei til overlevelse og liv. Og jeg ser det nok ikke fordi det aldri har vært sånn før, eller fordi det ikke skjer det samme andre steder, men fordi jeg ser med nye øyne nå.

(Mamma hadde forøvrig et åpent sinn for mine kommentarer, og lot seg ikke irritere noe mer resten av ferien.)

Tilbake i boblen

2010-04-30T16:13:00.000-07:00

Et eventyr er over. Jeg er tilbake der jeg startet, Bønesskogen 5, Bergen, Norge. Det er rart å se med nye øyne hvordan jeg alltid har levd. Det er rart å se hvor stort huset mitt er, hvor mye klær jeg har, hvor lite kakkerlakker jeg har vært vant med, hvor varmt vann og høyt trykk jeg har i dusjen og hvor ordentlig trafikken flyter forbi. Det er rart å se så få mennesker i gatene. Det er rart å se mennesker uten å se spor etter byrdene de bærer på. Det er rart å være i Norge igjen. Men hvis jeg ser på det som et nytt eventyr ... hvem vet hva som kan skje?

14 dager, 8 timer og 45 minutter til jeg drar herfra

2010-04-14T08:34:00.001-07:00

I dag er det to uker til jeg drar hjem. Dagene hopper av gårde uten at jeg kan hindre dem det minste, men jeg i prøver i hvert fall så godt jeg kan å gripe dem. Ettersom timeplanen fylles innser jeg at det er et hav av ting jeg ikke kommer til å få gjort før jeg drar, det må jeg bare forsone meg med. Havet består for det meste av det å være med mennesker som har blitt viktige for meg her. Samtidig er det jo nettopp det jeg gleder meg mest til å gjøre når jeg kommer hjem også. Det blir rart å forlate hverdagen her. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min med alle deres rariteter, kirken som jeg syns mye bør endres i, Huaycán som jeg har så store håp for. Jeg kommer til å savne småting som maracuya-juice og camotebrød. Jeg kommer til å lengte sårt etter å snakke spansk med alle og enhver. Vet ikke helt om jeg husker så godt norsk engang. Aiaiai.

Det eneste som hjelper å tenke er at jeg MÅ holde kontakten med de som har blitt mine beste venner, og at jeg MÅMÅMÅ komme tilbake. Det blir for vanskelig å forklare alle grunnene til hvorfor, kanskje det går an å skjønne ut fra alt jeg har fortalt om tidligere på bloggen, men alt resulterer hverfall i at jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være ferdig med verken Peru, Lima, Sta. Anita eller Huaycán. Dessuten har jeg allerede lovet Robin at jeg skal bygge drømmehuset hans for ham ved siden av elven i landsbyen han kommer fra når jeg er ferdig utdannet ingeniør :)

Fotooppdatering

2010-03-28T17:40:00.000-07:00

Vertssoester Gaby kom inn paa universitetet!

Det maatte feires :)

Den fremtidige studenten!

Det var ballonger, det var Inca Kola, det var papphatter, det var godt selskap = alt du trenger!

Neste dag var huset fyllt av kylling og diverse tilbehoer. Hele kirken ble invitert paa lunsj, og vi lagde pachamanca!

En tallerken som gjorde godt i en mage som ikke hadde spist annet enn broed, kjeks og ris paa noen dager grunnet teit magesykdom!

En fin gjeng <3>

Jeg har jobbet litt ogsaa:

Sokkedukkelaging igjen!

Benjamin med sneglen sin!

Tillitsleker med ungdommene... De hadde en del aa gaa paa!

La vita è bella

2010-03-19T08:50:00.000-07:00

Siste nytt fra Lima! I det siste har jeg…

Overlevd en liten trafikkulykke
Sett plantingen av et juntsa-tre
Møtt en nordmann tilfeldig på gaten
Blitt forsøkt byttet mot brus av señoraene i comedoren
Drukket mystisk mikstur kalt quinua

Men det jeg har lyst til å skrive om er gleder og sorger, og hvordan det av og til er to sider av samme sak.

En av vennene mine har nettopp brutt med kjæresten sin gjennom tre år. Hun avsluttet forholdet fordi hun mente han trengte ”noen enklere” enn henne. Samtidig opplever han et enormt press fra universitetet i sitt siste halvår på jusstudiet. Samtidig jobber han med å starte opp en egen assosiasjon som skal jobbe med fattige. Han bor selv i Huaycan, og har vokst opp med fattigdom rundt seg. Han selv har ikke så veldig mye å rutte med. Men Hiuston, som jeg tror er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt, har funnet en måte å takle motgangen på. Og ikke bare takle den, men å vokse på den!

”Vi (refererende til innbyggere av Huaycan) har noe som de rike ikke har. Vi ser den fattigdommen som er her, og det vil alltid drive oss fremover. Vi vil alltid ha noe å leve for. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal nyte å lide, jeg skal nyte å ha det vanskelig, for det er da jeg føler at jeg virkelig lever. ”

Det kan først høres sprøtt ut. Nyte lidelse? Er ikke det noe bare emoene gjør? Men jeg skjønner hva Hiuston snakker om, jeg skjønner det veldig godt! De øyeblikkene jeg har følt meg mest levende de siste ukene har vært når jeg har opplevd bekymring, tristhet og redsel. For når jeg bekymrer meg bekymrer jeg meg av kjærlighet til vennene mine som strever, når jeg er trist deler jeg tristheten med noen jeg er glad i, når jeg er redd fordi jeg nettopp så en kombi brake inn i kombien jeg selv satt i er det av kjærlighet til livet. Slik kommer jeg meg også ut av bekymringen, tristheten og redselen, ved å finne noe godt i det. Bekymring driver meg til å trøste andre, tristhet til å bli trøstet, redsel til å verdsette hver dag enda mer.

Jeg vet ikke om det var forståelig, men kanskje det ikke trenger å være det heller ;)

Agape 4 ever

2010-02-26T06:54:00.000-08:00

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.

En ny venn!

2010-02-12T15:09:00.000-08:00

Den første uken av februar fikk jeg en roomie på det rosa rommet mitt; misjonæren Marion! Hvordan endte hun opp der, tenker du kanskje. Nå skal du høre: Marion er en herlig engelsk dame, nærmer seg femti, ugift og lever livet som misjonær i den peruanske jungelen. Gjennom arbeidet sitt der ble hun for et par år siden kjent med mine tre kompiser fra jungelen; Kelvin, Weyder og Robin, hvis fremtidsutsikter i utgangspunktet var ganske innsnevret grunnet bakgrunnene de kom fra. Men i alle tre så Marion en gnist, et håp, en tro i vekst, og hun ville gi dem muligheten til å overkomme begrensningene. Gjennom henne fikk alle tre sponsorer i England, sponsorer som støtter dem økonomisk så de kunne dra til Lima og studere.

Da det ganske plutselig ble annonsert at den ene av guttene skulle gifte seg lot ikke Marion vente på seg. Hun skyndte seg til Lima, holdt møter med det unge kjæresteparet, med foreldre, med slekt, og prøvde på alle mulige måter å sikre at ekteskapet ikke ble noen overilet beslutning, men virkelig en kjærlighetsunion. Hun har vært til stede gjennom hele prosessen som har funnet sted de siste ukene og dagene, og har tømt all sin tid og energi ut i forberedelser, bønn og støtte. Da bryllupskvelden kom var hun ved Weyders side da hans mor ikke kom.

Jeg føler meg velsignet som har fått bli kjent med dette mennesket, bare den korte tiden vi har hatt sammen har hun lært meg massevis. Hun har imponert meg med omtanken sin, og inspirert meg til å enda mer aktivt være en hjelpende hånd der det trengs. Men mest av alt har jeg lært om å stole på Gud, for når det kommer til stykket kan ingen hjelpe til helt nok. Selv med minst ti Marioner til å støtte og hjelpe hvert eneste ektepar i verden tror jeg at mange fortsatt ville gått i stykker uten Guds tilstedeværelse i kjærligheten deres. Jeg tror det nygifte paret også vet det, det eneste de ønsket seg av bryllupsgjestene sine var i hvert fall bønner. Derfor ber jeg for dem, og for alle andre som kunne trenge det :)

Que Dios les vendiga.

Marion, Grissel og Siril.

Brudeparet sammen med alle vennene som var tilstede i bryllupet.

¡Niños!

2010-02-11T15:43:00.000-08:00

Se det lille sjarmtrollet!

Hjemmelagd j0jo, laget av rester av ballonger samt en hel ballong. Flott resirkuleringsinitiativ!

Sokkedukkelaging

Meg, meg, se paa meg! Akk, akk..

Januar

2010-02-02T12:45:00.000-08:00

Etter en litt hjemlengtende start på januar etter at mor og søster dro hjem, begynte jeg og Siril arbeidet med å skaffe oss arbeid. Nå for tiden skjer det nemlig ikke så mye på Agape, i og med at de nettopp har avsluttet et prosjekt som gikk over tre år, og er i gang med å planlegge et nytt ett. Derfor skal jeg og Siril nå i stedet jobbe litt på egen hånd med ting vi selv har tatt initiativ til. To dager i uken arrangerer vi timer i engelsk (jeg) og dans (Siril) i den lokale kirken i Huaycan, en dag i uken hjelper vi til med matlaging i et slags lokalsamfunns-kjøkken, og en dag i uken arrangerer vi møter for ungdomsgruppen som tidligere tilhørte Agape. Å starte opp med så mange nye oppgaver har vært utfordrende og har av og til virket litt uoverkommelig vanskelig, men alt blir liksom verdt det når jeg ser at hvertfall noen av barna virkelig koser seg og lærer noe i timene mine. Og ikke minst er det en oppmuntring når de husker navnet mitt neste gang jeg kommer, og alle lurer på om ikke jeg kan komme i deres klasse den dagen :) Søte er de!

Så langt er alt fortsatt veldig nytt og uvant, og all planleggingen krever mye tid og energi, men jeg har tro på at dette opplegget kan fungere bra, og at både jeg, barna og ungdommene kan få noe positivt ut av denne tiden sammen :)

Thumbs up!

Tegning av det norske flagget.

Skrelling av ... bønner?

Lokalsamfunn-kjøkkenet

Og jeg var i bassengparken med familien :)

(= ble solbrent!)

Det er mye jeg gjerne skulle gjort, endret på og ordnet opp i. Dette er en av dem.

2010-01-11T09:31:00.000-08:00

Det handler om en av kollegaene mine på Agape. Hun har jobbet på Agape i åtte år, og er en av de ansatte som engasjerer seg dypest i arbeidet. ”Jeg kan gjøre hva som helst for barna,” sa hun en gang til oss. Og det gjør hun virkelig også. Hun har hjulpet hvem vet hvor mange mødre med å anmelde vold og misbruk mot dem eller barna. Hun har hjulpet dem å rømme fra menn som slår og voldtar. Hun har hjulpet barn med foreldre som nekter å anmelde overgrepene. Hun har vært der for de som har trengt det.

Min kollega og venninne har også egne problemer. Hun giftet seg da hun var kun 16, og ble skilt da hun var 23. Siden har hun vært alene med de to døtrene. Fortsatt har hun smerter i hendene etter å ha jobbet i flere år med å strikke og å hekle for å livnære seg og barna. Ingen hjalp henne.

Hun bor i Huaycan, i en meget fattig sone. Huset hennes rommer mange flere enn det er plass og senger til, blant annet døtrene, deres barn og svigersønnen. Taket lekker, og de satt og frøs da det regnet gjennom jul og nyttår. De siste dagene har kollegaen min sovet på sofaen fordi sengen hennes er våt av regn.

Tidligere i høst opplevde hun noe tragisk. Alle pengene familien sårt hadde spart til svigersønnens studier ble frastjålet ham på vei til banken, og hvor mye de enn ønsker at han skal ta en høyere utdannelse så har de ikke penger. I går fikk hun vite, uten noe forvarsel, at hun ikke lenger har arbeid i Agape. ”Hva gjør jeg nå?” spurte hun oss. Hun skaffer de slanke inntektene familien hennes har. Nå er hun uten jobb i et land fullt av arbeidsløse. Hva gjør hun nå?

Jeg skulle så gjerne hatt noe å svare. Jeg skulle så utrolig gjerne hatt en løsning, eller i det minste en liten idé. Men jeg har ingenting. Følte meg bare dårlig, trist og håpløs der jeg stod. Men da vi var ferdig med dagens gjøremål bad hun oss om noe, om ikke vi kunne lete etter en eller annen i Norge som kunne være fadder for svigersønnen hennes. En eller annen som kunne støtte ham med midler til utdanning. Vi sa ”Ja! Det skal vi gjøre!”. Men jeg vet ikke om det er rett. Jeg kjenner ikke denne gutten, jeg aner ikke om han vil gjøre sitt beste med studiene, jeg vet ikke om hans utdanning faktisk vil komme min venn til gode. Men det er kanskje det eneste jeg kan bidra med til henne, det er det eneste jeg ser at jeg har mulighet til å gjøre. Det er det eneste hun har bedt meg om. Må jeg ikke da gjøre det, må jeg ikke gjøre noe?

Inkaland!

2010-01-02T07:39:00.000-08:00

Turen til Cuzco var en helt magisk opplevelse som jeg tror jeg aldri kommer til å glemme! De fire dagene vi var der ble fort fylt opp med alt som er å se på, og jeg håper veldig jeg får sjansen til å dra tilbake dit en gang. Den første dagen utforsket vi byen til fots, først det svære håndtverksmarkedet. I hundrevis av boder tilbyr ivrige selgere deg gensere, skjerf, votter, luer(de klassiske Peru-luene, chullos), tøfler og kosedyr, alt i påstått 100% alpakkaull. Senere fikk vi vite at det meste består hovedsakelig av akryl, men billig var det nå hvertfall!

Dagens fangst!

Dagen etter satt vi plutselig på toget til Machu Picchu. Det var en vakker togtur, og jeg fikk endelig oppfylt en drøm jeg har hatt lenge; å sitte på et tog i Sør-Amerika, se ut på de landlige omgivelsene, kuene som tygger gress, bøndene på markene, mens jeg hører på "Breakdown" av Jack Johnson. Den sangen har alltid gitt meg en følelse av Sør-Amerika, uten at jeg vet hvorfor. Det var bare utrolig fint å sitte der og se landsbygden utenfor vinduet, landsbygden jeg har hørt mye om, snakket mye om og skrevet mye om i oppgaven min uten noengang å ha vært der. Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge til meg alle bildene som suste forbi. To små jenter med skoleuniform på vei til skolen som sannsynligvis lå flere kilometer unna. En gammel dame med en last på ryggen som var større enn henne selv. Bønder i sølete gummistøvler og en hel gjeng kuer, griser, sauer og høner som beitet i veikantene. Nok en gang fikk jeg se en kontrast til storbyen Lima, en kontrast som så klart både har sine fordeler og ulemper.

Etter togturen ventet en liten busstur opp et ikke så lite fjell, og der, rundt en sving, åpenbarte plutselig Machu Picchu seg <3>

Bygd av inkaene på 13-1400-tallet, det tok omtrent hundre år å bygge den byen som står der i dag, og den var fortsatt i konstruksjon da den ble forlatt. Inkaene rømte nemlig derfra da spanjolene nærmet seg på midten av 1500-tallet, de var ikke så glade i spanjolene. Byen består av mange forskjellige typer hus, de fineste ligger på toppen, og tilhørte enten de viktigste personene eller var templer. Man ser om et inka-hus er fint eller ikke ved å se om steinene i veggene passer perfekt sammen uten noe slags "lim" mellom, som for eksempel på dette bildet -------->

Som mange vet lagde inkaene terasser for å drive jordbruk på. I slike terasser i Machu Picchu la de fire ting; småstein, sand, jord og fuglebæsj. Småstein og sand: hentet fra elven fire hundre meter nedi høgget. Jord: hentet fra "Den hellige dalen" et par hundre kilometer unna. Fuglebæsj: hentet fra kysten, bare et par hundre mil unna. Sykt!

Guiden vår, Willington, kunne enormt mye, og var en artig kar :)

Jeg var helt målløs da turen var ferdig, og overbevist om at alle mennesker burde få se dette underverket! Så ta turen til Peru! Anbefales! (Dessuten trenger de turismen, så du er litt snill samtidig, hoho)

En annerledes jul

2009-12-26T14:51:00.000-08:00

Jeg har fått verdens fineste julepresanger i år, nemlig disse:

Mamma og Marianne!

Presangene ankom Lima den 21. desember, og vi har så langt hatt en veldig fin juletid sammen her i Peru. Fin, men annerledes. Mens de der hjemme feirer julen med snø i år ble vår julaften en overskyet, middels lunken dag (temperaturmessig), og vi gjorde vel egentlig ingenting av det vi pleier å gjøre på den store dagen. I stedet for Askepott og Mikke Mus på TV tok vi oss en tur med sight-seeingbuss til Limas historiske sentrum. Det er et område preget av flotte, gamle bygninger i klassisk kolonistil, store plasser med statuer av Perus frigjørere og masse, masse folk. I denne delen av byen er det også mye tyveri og kriminalitet, og spesielt i den siste tiden før jul, trist nok. Derfor var jeg glad vi busset rundt, trygt plassert på toppen av den røde dobbeldekkeren, selv om vi sikkert så ut som typiske turistnek alle sammen :D

Videre utover kvelden spiste vi middag på hotellet, og prøvde å være så blide og hyggelige som vi kunne mot Roger, den stakkars kelneren vår, som hadde jobbet hele juledagen. Når klokken nærmet seg elleve var vi egentlig ganske trøtte og slitne og klare for sengen, men kvelden var ikke over enda. Vi var nemlig invitert av vertsfamilien min til familiebesøk hjemme hos en onkel for å feire jul der. Peruanere feirer jul midt på natten mellom 24. og 25., og festen begynner gjerne ikke før omtrent klokken elleve. Derfor ble vi hentet av Josafat, og kjørt til brorens hus, som var en leilighet på toppen av den svære koreanske kirken i Lima, der han jobber som vaktmester.

I den lille stuen ble vi møtt av mer eller mindre 20 hjertelige hilsener som fikk oss til å føle oss supervelkomne! Etter hvert ble det sang, bønn, feliz navidad-ønskninger ved midnatt, fyrverkeri, familiefotografering og spørsmål på den sparsommelige engelsken til de minste vertssøsknene mine. Høres det ikke koselig ut? Jeg storkoste meg, der hadde jeg både søsteren min og mamma som jeg har savnet så mye, og den peruanske familien min som jeg er blitt så glad i. Det hele toppet seg da vi oppdaget at det ble servert mat også, en gigantisk kalkun med flust av tilbehør, og til dessert var det selvfølgelig paneton og varm sjokolade. Jeg var i julehimmelen, og takket Gud for at han hadde gitt oss en så vakker julefeiring i en så varm og kjærlig familie. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den julaftenen.

Alle sammen sammen!

I dag har vi reist til Cuzco, en by jeg så langt elsker! Det er grønt, det regner, luften er frisk og det står llamaer og innfødte kvinner i tradisjonelle drakter på torget for å bli tatt bilde av (mot en liten avgift). Akkurat nå har vi en liten hvilestund på hotellet, og prøver å tilpasse oss de tre tusen meterne vi har fløyet med avslapping og koka-te.

Vi spiste en himmelsk lunsj på en av Gaston Acurios restauranter, sjarmerende plassert inne i en liten trehusgård, men med meget stilig utseende og fantastisk mat. Gaston Acurio er Perus mest kjente kokk. Han vokste opp i en rik familie, og ble sendt av gårde til Europa for å studere jus, men kom hjem igjen utdannet kokk. (Dette uten foreldrenes viten og godkjennelse.) Han er gift med en tysk kokk som heter Astrid, og sammen har de grunnlagt en restaurantkjede (Astrid og Gaston) som i dag spenner seg over hele verden. Gaston Acurios visjon er å gjøre det peruanske kjøkkenet til en verdifull eksportvare for landet, noe jeg selv synes er en mer enn utmerket ide. Han har startet opp kokkeskoler for unge mennesker i fattige strøk, og brenner sterkt for at store firmaer og selskaper skal ta sosialt ansvar. Flinke mannen!

Ellers håper jeg dere der hjemme nyter julen sammen med gode venner og familie, og virkelig gleder dere over at Jesusbarnet ble født til oss. Det gjør hvertfall jeg J

2009-12-24T15:59:00.001-08:00

Fleskeberget på lekehandel, juleavslutning og MATMESSE!

2009-12-19T11:54:00.000-08:00

Dagene flyr her nå, nå den siste uken har det vært masse å gjøre. Dere vet, de universelle siste-liten-juleforberedelsene er i gang. Sist lørdag dro jeg og min kollega Yolanda for å handle inn leker til barna i kirken hennes, det ene formålet Bergens Turnforenings donasjon gikk til. Mercado Central (hovedmarkedet) var et eneste stort virvar av folk, ting, mat, mer folk og mer ting. (For så vidt ligner jo det egentlig ganske mye på Bergen rundt juletider, så det burde jo bare bringe meg julestemning!) Det ser ut til at vi i vesten ikke er alene om å panikkhandle før jul…

Dagen etter dro jeg til Huaycan for å hjelpe til i kirken til Yolanda med noe jeg visste var en messe av et eller annet slag. Jeg kom til kirken, som var stengt, og skjønte ingenting før en hyggelig jente viste meg at messen skulle foregå på andre siden av veien. Det var da jeg oppdaget av messen slett ikke var en hvilken som helst messe, det var en messe for typisk peruanske retter! For et lykketreff, eller hva?

Den søndagen er en av de beste dagene jeg har hatt så langt i Peru, og ikke bare på grunn av maten. Helt fra jeg kom ble jeg så godt tatt imot! En jente jeg møtte tok meg med på lillebrorens fotballkamp like borti gaten, konen til presten bød meg på gratis chicha morada (juice av lilla mais), jeg fikk hjelpe Yolanda i boden med salg av bruktklær og fikk møte både døtrene og barnebarna hennes. Stemningen var god og avslappet, foreldre satt fornøyde og spiste sine tallarin rojo, pachamanca og puca picante, mens barn sprang frem og tilbake mellom de forskjellige lekene som ble arrangert. Ungdommene jeg traff var kjempehyggelige, mange av dem venner av Ronald, som nå er på utveksling i Norge. Alt føltes så harmonisk, alle jeg møtte møtte meg med et smil.

Da jeg satt på rommet mitt den kvelden tenkte jeg over all den gleden. I Huaycan er ikke alt til å glede seg over. Menneskene der har mye å streve med. Likevel lar de ikke lidelse prege dem som lokalsamfunn. De viser tvers imot en livsglede vi kunne sett langt etter på et norsk loppemarked. Det syns jeg er imponerende og inspirerende, og jeg vil se mer av slik glede!

Tirsdag var det juleavslutning for personalet på Agape, og vi samlet oss alle på hovedkontoret for å synge, be, høre på taler og spise små rundstykker og kake. Til slutt kom gaveutvekslingen, noe jeg på forhånd hadde tenkt skulle foregå på tomannshånd, kjapt og brutalt. Jeg hadde nemlig gleden av å være gave-venn med sjefen for Agape, en mann jeg enda ikke hadde ført en samtale med, og ikke ante hva ville like eller ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne med en bok om politikk og et stykke melkesjokolade. Men til min småstore overraskelse var det mer som skulle til! Gaveutvekslingen var nemlig en del av underholdningen, hvert gavepar måtte frem foran alle, si noen fine ord om hverandre, gi og atpåtil åpne gaven før de fikk sette seg ned igjen! Da det ble meg og sjefens tur stotret jeg bare frem noen halvveise fraser om at jeg ikke kjente han så veldig godt, men at han virket som en bra sjef, så begynte alle å le, jeg skjønte ikke helt hvorfor, men da følte jeg i hvertfall at jeg ikke trengte å si mer, så jeg pakket bare opp gaven min og smilte J

Julestemning med julestenging

2009-12-09T10:52:00.000-08:00

Her på Agape er det rolige tider for meg nå før jul. Psykologene, advokatene, studentene og sosialarbeiderne er i full gang med 3 måneders-, halvtårs-, års- og 3-årsrapportene sine, og alle work-shops og aktiviteter har juleferie. Litt ekstra slappetid passer meg utmerket, jeg har for eksempel kunnet lage julegaver, jeg har skrevet ferdig oppgaven min om etnisk opprinnelse i Peru, og nå benytter jeg sjansen til å fortelle dere en liten julehistorie.

Siden jeg var 11 år har jeg gått på friidrett i Bergens Turnforening. I 8 år har jeg brukt fra 1-5 dager i uken på trening, de siste årene mer og mer, så en del tid har det jo blitt til sammen. Etterhvert begynte jeg å spørre meg selv hva det egentlig var godt for, all denne treningen. Jo, visst, det er jo en haug av grunner til hvorfor jeg liker friidrett; jeg liker å løpe, jeg liker å hoppe, og spesielt sammen med noen av mine beste venner, som jeg har fått gjennom friidretten. Det har gjort meg glad! Men spørsmålet var ikke om det var verdt det for min egen del, men om det hadde noen verdi utover meg selv.

Så, en juleslapp dag på kontoret var jeg som vanlig på dataen for å sjekke e-posten min, og fant en mail fra treneren min med emnet "Gave til barna dine". Hmmm? Tenkte jeg. Så leste jeg mailen, og etterhvert som jeg leste spredte et stort smil seg over hele fjeset mitt!

Hei Katrine!

Håper du har det fint og at arbeidet ditt er meningsfullt. Det må være litt av en omstilling å jobbe med barn på den måten. Her hjemme går livet som før og vi trener så godt vi kan.

Nå skal vi snart ha årsavslutning i BT. Der vi gi en avskjedsgave til dere som har vært med i alle år og nå "går av" for aldersgrensen. Det gjelder deg, Anders og Erik. Vi hadde tenkt en gave på 500,-til hver av dere. Men da vi mener at dere klarer dere utmerket uten en personlig gave, gir vi i steden for en gave på 1.500,- til arbeidet ditt i Peru. Vi vil at du skal disponere disse pengene og kunne bruke dem til et eller annet formål som kommer barna til gode. Du bestemmer selv hvilket formål det skal være. Vi er sikre på at du kan finne en god anvendelse for disse pengene.

Håper å høre fra deg! Ha det godt!

Jeg begynte å le av glede, 1500 kroner til menneskene her i Huaycan! Det er jo helt fantastisk! For dere som ikke vet det, rekker penger uendelig mye lengre her enn i Norge, en busstur i en halvtime koster for eksempel 3 kroner, en brus koster 2 kroner, bare forestill dere hvor mye julegaver man kan få for 1500 kroner her! Etter å ha diskutert det med kollegaene og sjefen min ble det avgjort at pengene skulle gå delvis til julegaver til barn i diverse kirker og delvis til pakker med mat til familier som gjerne ikke har råd til middag på julaften.

Så på et vis har det hjulpet verden litt at jeg har brukt ungdomstiden min på å trave rundt på Fana stadion. Det har gitt meg venner og bekjente som bryr seg om meg, og som tydeligvis også bryr seg om det jeg gjør med livet mitt i år. Det gleder meg enormt at de bryr seg nok til å vise dette i praksis, og deres bry kommer til å spre massevis av juleglede i Huaycan denne julen!

All hoppingen var til slutt godt for noe!

Barn over alt!

2009-11-30T13:43:00.000-08:00

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :)

Videre utover lørdagen fremførte Grupo de Rescate, ungdomsgruppen til Agape, et dukketeater og et skuespill som handlet litt om medmenneskelighet og litt om miljøet. Her er to av dem ivrig i gang med øvingen. Dukkene har de laget selv med hjelp fra Agapes egen dukketeater-ekspert, Rodolfo.

Et av dagens høydepunkt for barna var tegnekonkurransen. Temaet for tegningene skulle være miljø, og tegningene ble nøye vurdert av tre dommere (Siril, Rodolfo og en jeg ikke kjenner), og de tre beste vant en ryggsekk full av ting! Storstas!

Da vi kom hjem fortsatte koselighetene med at juletreet og julekrybben var kommet opp i stuen :D Hurra! Julen kommer!

Og som om ikke det var nok hadde jeg fått pakke i posten! Dere som ikke har prøvd det, dere aner ikke hvor gøy det er å få pakke i posten fra langt vekke, det er supert! Ekstra gøy når det er "The Julekalender" på DVD fra min søte personlige julenisse-bobbo <3

God første desember til alle, håper dere får noe fint i kalenderen dere også!

Fotografiske illustrasjoner av vår fritid i det siste :)

2009-11-26T13:03:00.000-08:00

Aner ikke hvorfor bildene ikke vil snu seg, men alle har jo godt av litt nakkegymnastikk en gang i blant, eller hva?

Maria, moren i vertsfamilien vår, fylte år! Da var det selvfølgelig klart for kake, noe jeg var ganske klar for :)

Utflukt til Country Club med familien til Malena, vår kontaktperson i Strømmestifelsen her borte.

Vi badet!

Bassenget var ganske greit... Hihi!

Fakkeltog fra jubileumet til Gaby sin skole. De vet jammen meg å lage lykter i dette landet!

Ellers skreller dagene seg av gårde, og jeg gleder meg til jul <3

Livet!

2009-11-22T10:33:00.000-08:00

Her sitter jeg på Starbucks med en ferskpresset appelsinjuice i hånden, avslappet musikk i ørene og solfylte gater i øyekroken. Lykke!

Nå i det siste har jeg funnet slike lykkelige øyeblikk mange steder. Hjemme hos i sofaen når jeg sitter og ser på halvgode, dubbede filmer, såpeserier eller uforståelige reality-serier med Abigail seint på kveld. Når jeg våkner om morgenen til lukten av Marias perfekt-stekte egg. På jobb når jeg oppdager at jeg endelig klarer å forstå deler av den intense vitsingen ved lunsjbordet. Hver gang jeg får en ny melding fra min chevere Gjert <3

Men det beste er når jeg oppdager at jeg egentlig ikke trenger noe ekstra eller spesielt for å gjøre dagen min bra. Jeg er lykkelig her også når jeg bare sitter på bussen og ser ut i luften. Eller når jeg sitter på jobb og egentlig ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner det på meg, jeg ville ikke vært noe annet sted i verden akkurat nå. Jeg vil hjelpe, jeg vil gjøre noe, jeg vil redde verden! Og om det innebærer skranglete bussturer og en del dødtid mellom arbeidsoppgavene så er det helt greit. Bare det at jeg har fått sjansen til å bo her, blir kjent med mennesker her, lære språket her og gi et smil til barna her, bare det gjør meg generelt lykkelig :)

Så klart har jeg mine sure øyeblikk også. Enkelte ganger hele sure dager. Enkelte ganger hele triste dager. Men det svinger alltid oppover til slutt. Som en bølgeformet funksjon med positivt stigningstall!

Til alle som venter i spenning...

2009-11-20T06:34:00.000-08:00

Her kommer fortsettelsen fra norske-uken:

I tillegg til skolebesøkene skulle folkehøyskolegjengen også hjelpe til med diverse arbeid hos fire familier i Huaycan. Mandagen ble vi delt inn i fire grupper, og dro til hver vår familie, alle bosatt i noen av de mest marginaliserte områdene av Huaycan. Selv var jeg med gruppen til Karoline, Guro, Vibeke og Tom Erik. Etter en kort, men kronglete kjøretur måtte vi bestige en enormt bratt grusbakke bestående av sand som sklir vekk når du tråkker på den, før vi kom frem til huset. Der fikk vi møte Señora Elisabet og hennes fire barn; tre viltre jenter og den lille toåringen Samir. Señora Elisabet fortalte historien om sin familie, at hun og mannen hadde vært sammen i ni år, og at dette var det første huset de eide selv. Hun fortalte om de trange økonomiske forholdene, om hvor slitsomme barna til tider kunne være, og om det siste barnet som ble fortidligfødt og ligger på sykehus. Det var et rystende møte. Da vi satte oss inn i bilen igjen etterpå var vi alle ganske sjokket, og innså at vi virkelig ikke har noen ting å klage over. Når jeg tenker gjennom alle problemene jeg har hatt gjennom livet kan ikke ett eneste sammenligne seg med utfordringene denne familien står overfor hver eneste dag. Uansett hvor lei meg jeg har vært for å for eksempel få en dårlig karakter eller for å ha blitt syk rett før et skoleball, uansett hva, jeg har aldri måttet legge meg sulten.

To dager senere kom vi tilbake til Señora Elisabets hus, nå for å gi en hjelpende hånd med det de trengte oss til; å bygge en utedo. Etter fem måneder uten toalett hadde nå Agape donert materialer til familien så de fikk sjansen til å bygge en! Og vi stilte opp som frivillig arbeidskraft!

Karoline fikk dreisen på hamringen!

Mannen til Elisabet, Isaac, som jobber innen anleggsarbeid, tok seg av det tyngste arbeidet, samt blanding av sement, mens vi andre hamret litt, bar litt på materialene hit og dit, og hjalp til med en støttende hånd der det trengtes. Stemningen da vi forlot familien denne gangen var litt lettere. Bak oss kunne vi skimte resultatet av at vi brydde oss; en flunkende ny blikk-utedo.

Norsk invasjon!

2009-11-11T10:01:00.000-08:00

Til alle som følger ofte nok med til å vite at jeg ikke har skrevet på lenge nå; unnskyld!! Den siste ene og en halve uken har vært hektisk her på Agape, spesielt for meg og Siril (for en gangs skyld!). Fredag i forrige uke kom nemlig så mye som 18 nordmenn på besøk for å jobbe med Agape! Menneskene (16 elevjenter + lærerne Erlend og Tom Erik) kommer fra bistandslinjen på Nordhordaland folkehøgskole, og har i løpet av begynnelsen av skoleåret samlet inn 200 000 kroner til Strømmestiftelsen. Imponerende? JA! Av det jeg har forstått har de hatt undervisning i temaer som omhandler bistand og barn, og de har visstnok gledet seg veldig til å få satt lærdommen ut i praksis på Agape.

Fredag ankom altså gjengen kontoret, og jeg og Siril ble umiddelbart satt til arbeid i våre nye stillinger som sjefstolker(heheJ). Plutselig ble vår noe haltende spansk en svært verdifull ressurs for både våre kollegaer og våre besøkende landsmenn, og vi oppdaget for første gang hvor mye vi egentlig forstod når alle andre ikke forstod noe! Jentene stilte også masse spørsmål om hva vi hadde opplevd og hva vi egentlig skulle, og det var fint å kunne fortelle til noen som virkelig var interessert. Dessuten var det deilig å kunne snakke om det vi visste om Peru, og ikke bare om Norge, som alle peruanere spør oss om.

De påfølgende dagene har gått i ett. Først var det avholdelsen av Chiqui Maraton, anti-voldsløpet. Lørdag stod alle klare: 20 nordmenn, hele Agape-teamet og omtrent 100 spente barn og foreldre. Det ble satt opp en stor scene med bannere og plakater i maalomraadet, plassert ut vakter ved vekslingsstasjonene og ordnet med norske "adoptivforeldre" til barn uten noen aa loepe med. Etter en god to-timers forsinkelse gikk endelig startsignalet. Løpet gikk for seg helt fint uten skader eller juks, noe vi alle pustet lettet ut for. Underholdningen på scenen var flott, og mange vant premier på lekene, lotteriet og løpet :)

Så fulgte flere dager med skolebesøk hvor jentene var inne i forskjellige klasser og hadde en skoletime med elevene. Her merket jeg at spansken virkelig ble satt på prøve, når jeg stod foran 30 elleveåringer og skulle prøve å engasjere dem til å diskutere meningen bak et teaterstykke jentene hadde fremført. Heldigvis fikk jeg litt drahjelp av mine Agape-kolleger, som kunne utbrodere det jeg klarte å stotre frem, og slik fikk vi til slutt spredd budskapet om ikke-vold til alle klassene vi besøkte.

- Er det greit å slå?
- NEI!

Dette var et svar alle elevene var enige i. Det som var rart å tenke på da vi stod foran klassene og underviste i hvor galt det er å slå var at det i hver klasse godt kan ha vært barn til stede som opplever nettopp denne uretten hjemme. Oftest er det fedre eller stefedre. Det er urettferdig hvor vanskelig dette må føles for et lite barn.

Jeg fikk høre om en sak Agape fikk rapportert. En ung jente blir misbrukt av stefaren sin. Moren vet det. Men moren er glad i stefaren. Hun vil ikke anmelde ham til politiet, så misbruket kan fortsette. Dette kan ha vært en av jentene vi har hilst på, snakket med, spilt volleyball med, sett inn i øynene. Så utrolig urettferdig!

(Det var det jeg fikk skrevet for denne gang, i neste innlegg kommer fortellingen om resten av uken.)

Sukker og ris

2009-11-05T06:42:00.000-08:00

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss. Et eksempel: For tiden holder vi på Ágape på med å arrangere en ikke-voldskampanje. I anledning denne kampanjen avholder vi på lørdag et løp, et løp hvor barn kan delta to og to sammen med en voksen fra familien sin. Denne uken har vi vært rundt på skoler og motivert barna til å melde seg på. Jeg husker hvordan jeg opplevde det da Victor stod foran 30 nysgjerrige 9-åringer og presenterte premiene.

- Førstepremien er en sykkel!

Noen av barna gispet og smilte ivrig.

- Andrepremien er en komfyr!

Barna avholdt seg heller rolig.

- Tredjepremien er 25 kg sukker og 25 kg ris!

ALLE barna gispet, noen reiste seg, noen slikket seg rundt munnen. Dette var definitivt den premien som fristet mest!

Tenk på det, hva ville norske barn syns om disse premiene? Hvilken ville de likt best? Hvor ofte opplever norske barn mangel på sukker og ris?

Endelig hjemme!

2009-10-29T13:55:00.001-07:00

Naa har vi flyttet! Den nye familien er helt vidunderlig og fantastisk! Barna er soete og snille, foreldrene er supergreie og hjelpsomme med alt mulig, huset er fint, rommet vaart er rosa, maten er god og livet er lykkelig :)

Her er Siril med familien, Abigail (12), Marcielo (6), moren Maria, Esteban (8) og faren Josafat. Eldstedatteren Gabriela paa 17 var ikke med der, men er veldig soet hun og :)

Mandag var vaar foerste dag paa Agape! Vaar foerste oppgave var aa lage en takkeplakat til diverse sponsorer til "Chiqui Maraton", et loep som Agape organiserer neste helg i anledning en ikke-voldskampanje. Jeg syns vi gjorde en god jobb!Ellers har vi ogsaa vaert med ut i felten for aa promotere Chiqui Maraton. De foerste dagene var vi paa et par forskjellige skolen som Agape samarbeider med, og i gaar var vi langt oppi aasene for aa sette opp plakater der ogsaa. Vi snakket med folk i butikker, paa markeder og i barnehager, og paa slutten utfordret de meg og Siril til aa snakke. "Dere trekker jo mye mer oppmerksomhet!" Flott aa kunne bruke gringa-faktoren til noe positivt for en gangs skyld :)

Chevre! (kult slangord som jeg gaar inn for aa bruke masse!)

¡Oye! ¿Qué pasa?

2009-10-17T11:32:00.000-07:00

Jo, det skal jeg si deg! Det begynner aa naerme seg slutten paa spraakkurset, og derav ogsaa den braae slutten paa en slags middel-turisttilvaerlse her i Lima. Frem til naa har vi, til tross for det meget uturustifiserte bostedet, kunnet vandre litt rundt i for oss selv baade hjemme, her paa skolen, rundt skolen og etter skolen i de fine omraadene av Lima. Om en uke flytter jeg og Siril til Huaycán, og etter det vi har blitt fortalt antar jeg at det ikke blir saa mye selvstendig vandring rundt i nabolaget der med det foerste. Dessuten skal vi jo begynne aa jobbe paa Agape, og jobbing medfoerer betydelig mindre kafégaaing i forhold til naa. Vi kommer ikke til aa ha internett i huset, derav mindre facebooking, blogging og skyping. Familien vi skal bo hos i Huaycán har ikke mindre enn fire barn som alle er yngre enn oss, og ut fra det trekker jeg konklusjonen at vi kanskje ikke kommer til aa ha saa god plass i huset som der vi bor naa. Alt dette hoeres kanskje helt forferdelig ut, hvordan kan det tillates at de stakkars jentene maa leve under slike forhold?

JO, det skal jeg si deg! Vi vil! Baade jeg og Siril er supertakknemlige for at vi skal bo i en familie, spesielt en familie som er gjestfri nok til aa ta imot to totalt fremmede nordboere selv om de allerede har en-to-tre-fire egne barn i huset. Jeg tror det sier mye om menneskene vi skal dele hus med de neste seks maanedene; de er villige til aa dele. Vi faar ta del i deres hjem, deres kultur, deres matlaging, men foerst og fremst deres liv! Det er et fantastisk tilbud vi har faatt, aa bo sammen med en peruansk familie i et 100% peruansk nabolag i et halvt aar. Jeg gleder meg utrolig mye til aa moete familien og til aa bli kjent med stedet, og selvfoelgelig til aa bli kjent med prosjektet! Onsdag skal vi besoeke Agape, saa snart kommer det nok flere inntrykk paa trykk :)

Cuidase :)

Villa Maria del Triumfo - bydelen vår

2009-10-13T11:28:00.000-07:00

Her er et lite innblikk i hverdagen vår, busstoppet, fruktbutikken, alt-mulig-butikken, huset vårt og gaten vår. MEN her skal vi bare være i litt mindre enn to uker til, så flytter jeg og Siril til Huaycán for å begynne å jobbe på Agape. Da blir det ny familie, nytt sted, ny buss og ny fruktbutikk. Håper det blir like bra som Villa Maria :)

2009-10-12T10:53:00.000-07:00

Ceviche!

Paa tide med en liten oppdatering! Forrige uke hadde vi fri fra skolen baade torsdag og fredag, og benyttet tiden til aa utforske Limas solsider; Plaza de Armas i sentrum og Miraflores, sentrum for turistiske aktiviteter som shopping, hotellboing og kafébesoeking. Torsdag ble vi vist rundt av vertssoester(hermana) Claudia. Vi var blant annet en tur nede i katakombene til en kirke, der man hadde (av uviss grunn) sortert beina til titusenvis av tidligere begravde mennesker etter type, og plassert dem til utstilling for alle. Hodeskallene var blant annet ordnet for aa danne et pent lite moenster nede i graven sin :) Jaja, de der peruanerne altsaa...

Etter aa ha sett paa skjeletter dro vi paa et av Miraflores sine enorme handlesentre. Det saa ut som de fleste andre handlesentre i verden, og var saann sett litt smaakjedelig, men det kan kanskje i de kommende maanedene fungere som et slags tilfluktssted dersom vi faar behov for Peru-pause i ny og ne? Etterpaa gikk vi paa Starbucks, som kanskje er akkurat like kjedelig og internasjonalt som et handlesenter, men som paa mysterioest vis alltid gjoer meg lykkelig. I henhold til mine beregninger er det saa godt som matematisk bevist:

Katrine + Starbucks-cappuccino m/kanel + brun skinnstol = lykke!

Siril var ogsaa ganske fornoeyd, og saa ut som en liten kaffe der hun satt :)

Dagen etter klarte jeg, Siril og Camilla aa frakte oss selv trygt frem og tilbake fra Miraflores alene! Mestring! Jeg kjoepte gitar, og var lykkelig en gang til :)

Helgen vaar har vaert veldig utmerket paa mange vis. Loerdag var vi ute paa salsaklubb og proevde saa godt vi kunne aa trippe litt rundt uten aa foele oss totalt tilbakestaaende. Suksessfullt for min del? Neppe.

Soendag var en meget gastronomisk vellykket dag, noe jeg trivdes godt med. Foerst var det den gode soendagsfrokosten etter kirken, med mais-et-eller-annet, varm melkedrikk med litt sjokoladesmak og litt croissantliknende rundstykker. Mmm :) Saa kom Claudias fetter Luis paa besoek, og lagde i stand en fantastisk treretters lunsj til oss! Suppe med fiskekraft og spaghetti, ceviche med en potetliknende lilla groennsak, mais og tang, og en fiskegryte med tomatsaus, ris og yuca. Masse spennende smaker, spesielt cevichen; alle peruaneres livrett! Ceviche bestaar av raa fisk marinert i en blanding av melk og sitronsaft, og smaker derfor egentlig bare surt. Siril syns det var fantastisk. Jeg syns det var spiselig. MEN dagen hadde enda ett maaltid til gode, nemlig middagen, og den var det jeg og Siril som hadde ansvar for! (Mest Siril, jeg bare skrellet poteter og var med aa handle. Hihi!) Vi lagde kjoettkaker med poteter, gulrotpuré og brun saus a lá Toro, og banansplit til dessert. Flinkt? JA, og kjempegodt!

I dag er en ny dag, og jeg er klar for ny mat. Hade!

¡Hola!

2009-10-04T16:01:00.000-07:00

Naa sitter jeg her paa stolen i stuen i Villa Maria i Lima i Peru. Det er over ett aar siden jeg begynte aa dromme om aa bo i Sor-Amerika, og naa er jeg virkelig her! Det er vanskelig aa innse, og det er ekstremt vanskelig aa tenke seg hvordan livet blir her fremover. Naa er alt saa nytt, og selv om vi ikke gjor veldig mange spennende ting hele tiden saa er det ganske spennende likevel. Jeg, Camilla, Henriette og Siril bor med familien Quirroz Guillen, bestaaende av señora Filomena, señor Maximo og datteren Claudia. Filomena driver et modrehjem for unge modre her i Lima, det ligger rett oppi gaten. Modrehjemmet har vaert et Hald-prosjekt inntil i aar, saa familien har hatt Hald-studenter boende hos seg tidligere. Det er godt aa vite at vi ikke er de forste uvitende nordmennene de har mott!

En av de viktigste grunnene til at jeg sokte paa Hald var for aa utfordre meg selv. Jeg ville gjore det motsatte av aa surfe gjennom livet, noe jeg foler jeg har gjort mye av gjennom aarene. Det gjor meg derfor ganske glad naar jeg merker at jeg strever litt her! Det er vanskelig aa kommunisere paa et spraak jeg bare halvveis forstaar. Det er vanskelig aa vaere aapen og vennlig og samtidig hoflig og forsiktig. Det er vanskelig aa vaere tusenvis av mil unna nesten alt og alle jeg er glad i, spesielt de som vanligvis holder rundt meg naar jeg bare er trott og lei og gretten. Men det er ogsaa bra, jeg kjenner at det kommer til aa gjoere meg litt toffere etter hvert. Dessuten innser jeg litt etter litt hvor fantastisk denne muligheten er for aa forstaa verden litt bedre. Vi faar anledning til aa bli kjent med landet, kulturen og menneskene her i Peru, noe slett ikke alle faar muligheten til! Jeg foler meg veldig heldig, og skal gjoere mitt beste for aa gjore det beste ut av disse maanedene som overhodet mulig :)

Naa vil det si aa surfe litt paa andres blogger for aa sammenligne litt forsteinntrykk, og kanskje lese litt bok.

Ciao :)

Heim til mor ... og kjøttkaker

2009-09-28T09:19:00.000-07:00

Som jeg har nevnt tidligere flyr tiden avsted i sitt eget superraske tempo, og de seks ukene på Hald er allerede slutt! Nå sitter jeg hjemme ved skrivebordet mitt og ser ut vinduet på bilene som kjører forbi Bønesskogen 5 i dag. Om tre dager er jeg ganske langt vekke herfra. TRE dager. Det er ikke så veldig masse, og panikken henger over meg som en tordensky! Den siste uken har jeg vært mer eller mindre et vrak av blandede følelser. Jeg gruet meg til å dra fra alle de vidunderlige menneskene på Hald, men jeg gledet meg ekstremt til å komme hjem til familie og kjæresten. Nå gruer jeg meg dypt til å dra fra dem, men jeg gleder meg også til å dra til Peru. Alle disse gledene og gruene mikset sammen har forårsaket både gråt, latter, hyperaktivitet og tafatthet, noen ganger alt sammen på en gang! I tillegg til de emosjonelle lastene kommer alt stresset som følger med å skulle reise. Klesvask, pakking, gaver, folk å treffe, filmer å se, bursdager å være i og så videre. Jeg har heldigvis laget en ganske kul plan over hvordan jeg skal få tid til alt, men tiden er jo ikke alltid med på planen likevel.... Teiting!

Jeg har litt ro inni meg også da. Gud er jo med meg, og innerst inne vet jeg at alt kommer til å ordne seg, om det er i tide eller ikke. Mañana, mañana :)

Sammen for en bedre verden!

2009-09-20T07:02:00.001-07:00

Tid?

2009-09-09T05:35:00.000-07:00

I det siste har tiden begynt å bevege seg med litt høyere fart enn jeg er vant med fra den schlafen-pregede sommerferien. Jeg har innsett diverse fakta:

1. Jeg har allerede vært på Hald i tre uker.

2. Jeg har bare tre uker igjen på Hald!

3. Etter de tre ukene setter jeg meg på flyet til Peru!

4. Før jeg drar bør jeg helst ha gjort unna et par bøker og medfølgende rapporter.

5. Før jeg drar bør jeg ha avtalt mest mulig av informasjonsarbeids-oppdragene.

6. Jeg burde også sende inn artikkelen jeg har lovet å sende til lokalavisen.

7. Dersom jeg skal ha sjans til å spre noe som helst glede i heimen i den glade høytid uten selv å være tilstedet, bør jeg anskaffe julegaver snarest mulig.

8. Og jeg burde trent mer. Ellers går bloggnavnet snart over fra spøk til alvor!

Disse tilsynelatende søte og uskyldige faktaene viser seg å ha en meget slem egenskap til felles; de stjeler tid! Jeg prøver så godt jeg kan å fordele rettferdig, men på slutten av dagen virker det som om alle gjøremålenes eksistens i seg selv har slukt tiden på høykant. Jeg mistenker at det har noe å gjøre med et siste, elementært faktum.

9. Jeg liker å gjøre ingenting av og til, og benytter ubevisst ofte sjansen til å gjøre nettopp dette.

Jeg tror kanskje det beste for mitt eget velbefinnende ville være å innse dette så fort som mulig, og akseptere at jeg kanskje må begynne å sette av litt tid til ingenting nå og da. Typiske ting jeg gjør når jeg gjør ingenting kan være å putle litt med gitaren, se på bilder og brev, skrive dagbok, høre på musikk, ta en lur eller snakke i telefonen. Direkte ingenting er det ikke, men resultatet av disse "ingenting-aktivitetene" er at jeg ikke får utrettet noe, og i dagens prestasjonsorienterte samfunn er det fullstendig krise. Tenk hvis jeg ikke får gjort alt!

Forøvrig plager det meg ikke så veldig å ikke utrette så mye. Jeg er stort sett fornøyd med livet hvis jeg får gjort hvertfall halvparten av en nyttig ting hver dag. Det er et mål som gir stort rom for putling, og som samtidig tilfredsstiller min (sikkert samfunnsinnprentede) trang til å få unnagjort nødvendige gjøremål i tide. Kanske det er noe å overføre til et større perspektiv også? Jeg har en lang liste over hva jeg ønsker å oppleve i løpet av de neste tre ukene, de neste syv månedene, de neste ti årene og resten av livet. Men hvis jeg ser på hvordan jeg blir fornøyd i hverdagen tror jeg at den største lykken finnes i en kombinasjon av prestasjon og "ingenting". Den gylne middelvei for meg er å balansere oppfyllelse av store drømmer med det å kunne nyte de små gledene i livet. De små gledene krever nemlig ikke annet enn tid :)

Mandag ... igjen!

2009-08-31T12:51:00.000-07:00

De første bildene fra mitt nye kamera :D

Etter en herlig helg med herlig besøk fra herlige Gjert var det hardt å gå tilbake til skolehverdag igjen. Det var tungt å våkne, og umulig å holde seg våken, så etter de seks skoletimene var det rett tilbake i seng, hvor jeg forble helt til kvelds :) Nå begynner trøttheten å senke seg nok en gang, så regner med å få en god natts søvn til tross for den drøye middagsluren.

I morgen er det en måned til vi reiser ut. Bort fra Hald, bort fra Norge, bort fra venner, familie og hverandre. Det begynner å demre for meg hva jeg har begitt meg ut på dette året; hvor mye jeg kommer til å oppleve, selv når jeg kommer til å føle at ingenting skjer. Både jeg og Siril er veldig positive. Vi er begge veldig innstilt på å virkelig oppleve det å bo i Peru, og med det kommer det å oppleve hverdagen. Jeg tror at hverdagen i enhver kultur kan være både kjedelig, uinteressant, stressende, oppjaget og hektisk. Jeg tror det kan føles nedbrytende å oppleve peruviansk hverdag av og til. Men optimistiske som vi er har vi hvertfall lovet hverandre å oppmuntre hverandre de dagene hverdagen blir for kjip. Det tror jeg kan hjelpe veldig, at vi hjelper hverandre med å huske på hvor verdifull ALL tiden vi har i Peru faktisk er, uansett hvor nyttesløst oppholdet kanskje kommer til å føles. Jeg håper og tror at vi kommer til å klare oss helt fint med en så fin strategi på gang :)

I kveld arrangerte ettåringene Prem og Eirik, sammen med en del av studentene her, en nydelig bønnevandring i forsamlingssalen vår. Det var et vakkert syn, mennesker fra alle verdenshjørner, samlet i ett rom, samlet i en tro, samlet i en kjærlighet. God stemning!

Stor hilsen til alle sammen <3

Rapport fra boblen

2009-08-25T13:05:00.000-07:00

Her på Hald tikker og går tiden, og på samme tid skjer det både ganske lite og ganske mye her. Lite i den forstand at vi egentlig gjør det samme hver dag, nemlig hører på foredrag og koser oss på fritiden, og mye fordi foredragene inneholder så utrolig mye spennende som jeg kunne fortalt om, og fordi fritiden sammen med alle de andre aldri er kjedelig!

I helgen var forøvrig hele Hald på blåtur, og ingen av oss studenter visste hvor eller hva vi skulle. Vi ble plassert på bussene, fratatt alt elektronisk utstyr og fraktet til bestemmelsesstedet, som etterhvert viste seg å være Fjelltun, et slags leirskoleaktig sted en og en halv time herfra. Vel fremme var programmet fullspekket med teambuilding, fjelltur, bading og spenstig underholdning. Spesielt godt likte jeg "Bibelhistorien på fem minutter"!

Det var veldig fint å bli bedre kjent med teamet, det vil si Peru-Bolivia-gjengen; Vesna, Camilla, Ingvild, John Fredrik, Anette, Henriette og min teampartner Siril! Teamet vårt skal gå på spanskkurs sammen i Lima de tre første ukene av ute-oppholdet og møtes på infieldkurset i januar, mens det er jeg og Siril som skal jobbe på samme prosjekt og mest sannsynlig bo sammen i Lima resten av oppholdet. Hun er, bare for å nevne det, verdens søteste person, og jeg er veldig glad det er henne jeg skal reise med :)

Ellers gleder jeg meg til helgen, da får jeg besøk av Gjert!

Håper alle hjemme har det bra, og at de som har reist på folkehøyskole koser seg veldig intenst :)

På plass på Hald!

2009-08-14T07:19:00.000-07:00

Disse to første dagene på Hald har tiden bare flydd fra meg! Stort sett har vi vært opptatte med å bli fullstappet av informasjon om alt det praktiske ved internatlivet, informasjon om uteoppholdet vårt, og vi har i dag hatt våre første undervisningstimer. Ellers går mer eller mindre all fritiden med til å bli kjent med de 79 andre studentene, alle like positive og ivrige til å ta fatt på året som jeg føler meg selv :)

Stemningen på Hald er helt spesiell. Alle smiler! Det må være det mest inkluderende miljøet jeg har opplevd, det virker som alle virkelig gjør en innsats for å åpne seg, slik at en lettere kan bli godt kjent i løpet av den egentlig ganske korte tiden vi har her. Spesielt de internasjonale studentene fra de 13 andre landene som er her er det kjempespennende å prate med. De representerer noe som hvertfall for meg er helt nytt og ukjent, men noe jeg også veldig gjerne vil bli bedre kjent med!

Jeg føler at jeg prøver å suge til meg så mye kulturkunnskap som mulig hele tiden, spesielt fra de to peruanske guttene som er her. Den ene av dem har selv vokst opp med og jobbet på Agape, senteret hvor jeg selv skal utplasseres om ca. to måneder! Jeg planlegger å forhøre han litt nærmere seinere, jeg er så nysgjerrig på hvordan folkene er som jobber der, hva de gjør rent praktisk sett, hvordan det ser ut, hvor i Lima det ligger osv. I tillegg kan jeg øve meg på spansken, og han kan øve seg i engelsk, så vi får en god vinn-vinn-situasjon!

Forelesningen vi hadde i dag var av Øyvind Ådland, generalsekretær i Strømmestiftelsen. Han snakket om kommunikasjon, og om hvor viktig det er å forstå en persons kulturelle bakgrunn for å kunne forstå signalene den personen sender til deg. Her på Hald får vi lære dette i praksis. I møte med over 30 forskjellige mennesker fra 13 kulturer som skiller seg sterkt fra den norske kan det være en liten utfordring å kommunisere. Man kan ikke bare bable i vei om den nyeste CD-en til The Killers, eller hvem som var på hvilken gresk øy sammen i sommer. Vi har ingen felles bekjente, og generelt ganske lite til felles, hvertfall på det småpratlige plan. For å knytte oss sammen må vi spørre spørsmål, og lære om hverandre underveis. Det er utrolig spennende, men samtidig en stor utfordring. Det er vanskelig å vite på forhånd hvor åpen andre ønsker å være om sin bakgrunn, for for en del av studentene her har nok ikke oppveksten vært noen dans på roser. Enkelte er veldig åpne om det, mens andre virker mer tilbakeholdne. Det kan være lett å tråkke i salaten med spørsmål om familie, venner, studier, hus og hjem og lignende, ting det slett ikke er sikkert alle har. Så langt har jeg klart meg fint, men har vel safet litt med snakk om språk og interesser og slikt. Det var på den måten veldig befriende å snakke med brasilianerne, som var veldig oppdaterte på både kinofilmer, bøker og musikk. Men jeg håper det løsner litt etter hvert, jeg må tross alt forberede meg på å møte mennesker som bor i noen av Limas verste slumområder, og har nok et par tøffe historier i vente.

Jeg kunne skrevet side på side om stedet her, som er nyyydelig, om folkene som er vel så bra, om staben, om maten, om pensumet(!), men jeg får ta det litt etter litt, og kanskje heller gå ut og nyte det mandalske finværet :)

Tjom tjom!

Siste kveld i Bergen

2009-08-11T14:00:00.000-07:00

Det var det. Kofferten er pakket, hade-ene er sagt og bloggen er opprettet. Jeg er tilsynelatende klar for å sette kursen mot Mandal i morgen, og forlate det røde huset i skogen på Bønes for en stund. Ordentlig tilbake kommer jeg ikke før om 10 måneder. Jeg savner allerede alle dere jeg nettopp sa hade til, det føles enormt rart å ikke skulle treffe dere på så lang tid. Det begynner å demre for meg at jeg ikke kjenner noen av de jeg skal tilbringe mesteparten av det kommende året med. At jeg skal leve alle de månedene uten å se, snakke med eller klype på mine beste venner. Det er så rart! Jeg er likevel veldig sikker på at året på Hald Internasjonale Senter og i Peru ikke er noe jeg kommer til å angre på. Jeg gleder meg utrolig mye til å møte alle de andre studentene, både de norske og de utenlandske. Jeg er så spent på hvordan alle er, hva de har gjort før, hvorfor de søkte på Hald, og hva de skal dette året! Om et døgn er jeg der, og har sikkert opplevd en hel haug med førsteinntrykk. Det er litt skummelt, men jeg velger å glede meg :)

Lykke til til alle sammen med sine planer dette året! Kos dere, enten det er med folkehøyskole, reising, studier eller schlafen! Gleder meg helt villt til når vi alle kommer hjem neste sommer og har ALT å fortelle hverandre! Glad i dere, bobboer <3

Bobbobobbobobbomoms :)