En annerledes jul

Jeg har fått verdens fineste julepresanger i år, nemlig disse:

Mamma og Marianne!

Presangene ankom Lima den 21. desember, og vi har så langt hatt en veldig fin juletid sammen her i Peru. Fin, men annerledes. Mens de der hjemme feirer julen med snø i år ble vår julaften en overskyet, middels lunken dag (temperaturmessig), og vi gjorde vel egentlig ingenting av det vi pleier å gjøre på den store dagen. I stedet for Askepott og Mikke Mus på TV tok vi oss en tur med sight-seeingbuss til Limas historiske sentrum. Det er et område preget av flotte, gamle bygninger i klassisk kolonistil, store plasser med statuer av Perus frigjørere og masse, masse folk. I denne delen av byen er det også mye tyveri og kriminalitet, og spesielt i den siste tiden før jul, trist nok. Derfor var jeg glad vi busset rundt, trygt plassert på toppen av den røde dobbeldekkeren, selv om vi sikkert så ut som typiske turistnek alle sammen :D

Videre utover kvelden spiste vi middag på hotellet, og prøvde å være så blide og hyggelige som vi kunne mot Roger, den stakkars kelneren vår, som hadde jobbet hele juledagen. Når klokken nærmet seg elleve var vi egentlig ganske trøtte og slitne og klare for sengen, men kvelden var ikke over enda. Vi var nemlig invitert av vertsfamilien min til familiebesøk hjemme hos en onkel for å feire jul der. Peruanere feirer jul midt på natten mellom 24. og 25., og festen begynner gjerne ikke før omtrent klokken elleve. Derfor ble vi hentet av Josafat, og kjørt til brorens hus, som var en leilighet på toppen av den svære koreanske kirken i Lima, der han jobber som vaktmester.

I den lille stuen ble vi møtt av mer eller mindre 20 hjertelige hilsener som fikk oss til å føle oss supervelkomne! Etter hvert ble det sang, bønn, feliz navidad-ønskninger ved midnatt, fyrverkeri, familiefotografering og spørsmål på den sparsommelige engelsken til de minste vertssøsknene mine. Høres det ikke koselig ut? Jeg storkoste meg, der hadde jeg både søsteren min og mamma som jeg har savnet så mye, og den peruanske familien min som jeg er blitt så glad i. Det hele toppet seg da vi oppdaget at det ble servert mat også, en gigantisk kalkun med flust av tilbehør, og til dessert var det selvfølgelig paneton og varm sjokolade. Jeg var i julehimmelen, og takket Gud for at han hadde gitt oss en så vakker julefeiring i en så varm og kjærlig familie. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den julaftenen.

Alle sammen sammen!

I dag har vi reist til Cuzco, en by jeg så langt elsker! Det er grønt, det regner, luften er frisk og det står llamaer og innfødte kvinner i tradisjonelle drakter på torget for å bli tatt bilde av (mot en liten avgift). Akkurat nå har vi en liten hvilestund på hotellet, og prøver å tilpasse oss de tre tusen meterne vi har fløyet med avslapping og koka-te.

Vi spiste en himmelsk lunsj på en av Gaston Acurios restauranter, sjarmerende plassert inne i en liten trehusgård, men med meget stilig utseende og fantastisk mat. Gaston Acurio er Perus mest kjente kokk. Han vokste opp i en rik familie, og ble sendt av gårde til Europa for å studere jus, men kom hjem igjen utdannet kokk. (Dette uten foreldrenes viten og godkjennelse.) Han er gift med en tysk kokk som heter Astrid, og sammen har de grunnlagt en restaurantkjede (Astrid og Gaston) som i dag spenner seg over hele verden. Gaston Acurios visjon er å gjøre det peruanske kjøkkenet til en verdifull eksportvare for landet, noe jeg selv synes er en mer enn utmerket ide. Han har startet opp kokkeskoler for unge mennesker i fattige strøk, og brenner sterkt for at store firmaer og selskaper skal ta sosialt ansvar. Flinke mannen!

Ellers håper jeg dere der hjemme nyter julen sammen med gode venner og familie, og virkelig gleder dere over at Jesusbarnet ble født til oss. Det gjør hvertfall jeg J

Fleskeberget på lekehandel, juleavslutning og MATMESSE!

Dagene flyr her nå, nå den siste uken har det vært masse å gjøre. Dere vet, de universelle siste-liten-juleforberedelsene er i gang. Sist lørdag dro jeg og min kollega Yolanda for å handle inn leker til barna i kirken hennes, det ene formålet Bergens Turnforenings donasjon gikk til. Mercado Central (hovedmarkedet) var et eneste stort virvar av folk, ting, mat, mer folk og mer ting. (For så vidt ligner jo det egentlig ganske mye på Bergen rundt juletider, så det burde jo bare bringe meg julestemning!) Det ser ut til at vi i vesten ikke er alene om å panikkhandle før jul…

Dagen etter dro jeg til Huaycan for å hjelpe til i kirken til Yolanda med noe jeg visste var en messe av et eller annet slag. Jeg kom til kirken, som var stengt, og skjønte ingenting før en hyggelig jente viste meg at messen skulle foregå på andre siden av veien. Det var da jeg oppdaget av messen slett ikke var en hvilken som helst messe, det var en messe for typisk peruanske retter! For et lykketreff, eller hva?

Den søndagen er en av de beste dagene jeg har hatt så langt i Peru, og ikke bare på grunn av maten. Helt fra jeg kom ble jeg så godt tatt imot! En jente jeg møtte tok meg med på lillebrorens fotballkamp like borti gaten, konen til presten bød meg på gratis chicha morada (juice av lilla mais), jeg fikk hjelpe Yolanda i boden med salg av bruktklær og fikk møte både døtrene og barnebarna hennes. Stemningen var god og avslappet, foreldre satt fornøyde og spiste sine tallarin rojo, pachamanca og puca picante, mens barn sprang frem og tilbake mellom de forskjellige lekene som ble arrangert. Ungdommene jeg traff var kjempehyggelige, mange av dem venner av Ronald, som nå er på utveksling i Norge. Alt føltes så harmonisk, alle jeg møtte møtte meg med et smil.

Da jeg satt på rommet mitt den kvelden tenkte jeg over all den gleden. I Huaycan er ikke alt til å glede seg over. Menneskene der har mye å streve med. Likevel lar de ikke lidelse prege dem som lokalsamfunn. De viser tvers imot en livsglede vi kunne sett langt etter på et norsk loppemarked. Det syns jeg er imponerende og inspirerende, og jeg vil se mer av slik glede!

Tirsdag var det juleavslutning for personalet på Agape, og vi samlet oss alle på hovedkontoret for å synge, be, høre på taler og spise små rundstykker og kake. Til slutt kom gaveutvekslingen, noe jeg på forhånd hadde tenkt skulle foregå på tomannshånd, kjapt og brutalt. Jeg hadde nemlig gleden av å være gave-venn med sjefen for Agape, en mann jeg enda ikke hadde ført en samtale med, og ikke ante hva ville like eller ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne med en bok om politikk og et stykke melkesjokolade. Men til min småstore overraskelse var det mer som skulle til! Gaveutvekslingen var nemlig en del av underholdningen, hvert gavepar måtte frem foran alle, si noen fine ord om hverandre, gi og atpåtil åpne gaven før de fikk sette seg ned igjen! Da det ble meg og sjefens tur stotret jeg bare frem noen halvveise fraser om at jeg ikke kjente han så veldig godt, men at han virket som en bra sjef, så begynte alle å le, jeg skjønte ikke helt hvorfor, men da følte jeg i hvertfall at jeg ikke trengte å si mer, så jeg pakket bare opp gaven min og smilte J

Julestemning med julestenging

Her på Agape er det rolige tider for meg nå før jul. Psykologene, advokatene, studentene og sosialarbeiderne er i full gang med 3 måneders-, halvtårs-, års- og 3-årsrapportene sine, og alle work-shops og aktiviteter har juleferie. Litt ekstra slappetid passer meg utmerket, jeg har for eksempel kunnet lage julegaver, jeg har skrevet ferdig oppgaven min om etnisk opprinnelse i Peru, og nå benytter jeg sjansen til å fortelle dere en liten julehistorie.

Siden jeg var 11 år har jeg gått på friidrett i Bergens Turnforening. I 8 år har jeg brukt fra 1-5 dager i uken på trening, de siste årene mer og mer, så en del tid har det jo blitt til sammen. Etterhvert begynte jeg å spørre meg selv hva det egentlig var godt for, all denne treningen. Jo, visst, det er jo en haug av grunner til hvorfor jeg liker friidrett; jeg liker å løpe, jeg liker å hoppe, og spesielt sammen med noen av mine beste venner, som jeg har fått gjennom friidretten. Det har gjort meg glad! Men spørsmålet var ikke om det var verdt det for min egen del, men om det hadde noen verdi utover meg selv.

Så, en juleslapp dag på kontoret var jeg som vanlig på dataen for å sjekke e-posten min, og fant en mail fra treneren min med emnet "Gave til barna dine". Hmmm? Tenkte jeg. Så leste jeg mailen, og etterhvert som jeg leste spredte et stort smil seg over hele fjeset mitt!

Hei Katrine!

Håper du har det fint og at arbeidet ditt er meningsfullt. Det må være litt av en omstilling å jobbe med barn på den måten. Her hjemme går livet som før og vi trener så godt vi kan.

Nå skal vi snart ha årsavslutning i BT. Der vi gi en avskjedsgave til dere som har vært med i alle år og nå "går av" for aldersgrensen. Det gjelder deg, Anders og Erik. Vi hadde tenkt en gave på 500,-til hver av dere. Men da vi mener at dere klarer dere utmerket uten en personlig gave, gir vi i steden for en gave på 1.500,- til arbeidet ditt i Peru. Vi vil at du skal disponere disse pengene og kunne bruke dem til et eller annet formål som kommer barna til gode. Du bestemmer selv hvilket formål det skal være. Vi er sikre på at du kan finne en god anvendelse for disse pengene.

Håper å høre fra deg! Ha det godt!

Jeg begynte å le av glede, 1500 kroner til menneskene her i Huaycan! Det er jo helt fantastisk! For dere som ikke vet det, rekker penger uendelig mye lengre her enn i Norge, en busstur i en halvtime koster for eksempel 3 kroner, en brus koster 2 kroner, bare forestill dere hvor mye julegaver man kan få for 1500 kroner her! Etter å ha diskutert det med kollegaene og sjefen min ble det avgjort at pengene skulle gå delvis til julegaver til barn i diverse kirker og delvis til pakker med mat til familier som gjerne ikke har råd til middag på julaften.

Så på et vis har det hjulpet verden litt at jeg har brukt ungdomstiden min på å trave rundt på Fana stadion. Det har gitt meg venner og bekjente som bryr seg om meg, og som tydeligvis også bryr seg om det jeg gjør med livet mitt i år. Det gleder meg enormt at de bryr seg nok til å vise dette i praksis, og deres bry kommer til å spre massevis av juleglede i Huaycan denne julen!

All hoppingen var til slutt godt for noe!