mandag 30. august 2010

Dongeribukser og Coca Cola

Fun fact: For å produsere en dongeribukse går det med 10 000 liter vann.
Enda et: For å produsere en liter Coca Cola går det med 2,5 liter vann.
Og enda et: På jorden finnes det per i dag en milliard mennesker uten tilgang på trygt vann.

Kjipt? Ja, men ikke fortvil.

Hvor kommer denne plutselige interessen for vann og brus fra, lurer du kanskje på? Jeg har vært på vannseminar med SAIH i dag, og setter litt større pris på springvannet enn tidligere da jeg kom hjem. Er godt med en oppvekker i blant, man blir litt sløv av å bo i Norge nemlig. Enten du vil det eller ikke sitter putene godt fast under armene. Rent vann - alltid. Fred - alltid. Hus - alltid. Penger - nesten alltid. Gjelder for de fleste av oss, for eksempel deg, sannsynligvis.

Men dårlig samvittighet funker ikke, vil jeg påstå, så ikke dyrk den. Forsøk på å hjelpe med lusen samvittighet som motivasjon blir tvunget, hastig og uoptimal. Negativt blir til negativt. Hvis det er dårlig samvittighet som holder deg unna brus, billige klær og timeslange dusjopphold, da er det ikke bærekraftig. En eller annen gang sprekker det, vi kan ikke leve med selvpining som det. Jeg tror ikke det er mangel på selvdisiplin som gjør at folk handler uetisk, jeg tror det er innsikten som glimrer med sitt fravær. For problemet er ikke egentlig AT vi konsumerer, problemet er at vi ikke har noen glede av det. Ikke nok.

Hvis du har tilbragt en uke uten tilgang på dusj skjønner du hva jeg mener. Spesielt hvis du den uken har måttet hente alt vannet du trengte for eget forbruk selv, gjerne langt borte fra, og med tungvinte dunker og dyp snø som hinder på veien. Etter du har strevd deg tilbake til hytten med de to tilitersdunkene, svett og stolt, hadde du deretter helt vannet ut i avløpet igjen? Det er jo "bare" vann, sånn som i springen hjemme?

Hvis vi nøt brusen vår som om det var første gang vi smakte den, hvis vi nøt dusjen vår som om vi selv hadde hentet vannet, hvis vi fikk en ny genser etter å ha slitt den forrige til filler... Hadde vi ikke blitt litt lykkeligere da? Det er min drøm, at vi i vesten også skal bli så bevisste at vi klarer å verdsette verdiene våre. Det ville gitt oss en helt ny dimensjon av livet! Og min teori er at det ville være slutten på fråtsingen og overforbruket. Hvis du virkelig innser hvor mye arbeid som ligger bak produktene du kjøper, hvis du forstår det som om det var du selv som hadde slitt, da ville du ikke kjøpt det om du ikke hadde bruk for det.

Se på Gonzalo, han brukte mer tid på å leke med sin hjemmesnekrede ballong-jojo enn jeg gjorde med mange av de hundrevis av lekene jeg hadde som liten...

tirsdag 3. august 2010

Jeg har en nevø på fire år. Mange barn på hans alder lever på gaten. Men ikke nevøen min, eller noen av Norges flerfoldige tusen fireåringer. Jeg leste nettopp ferdig boken "Hotell de tusen stjerner" av Johan-Christian Sandvand, som forteller historiene til en håndfull av Bolivias hundertusenvis av gatebarn. De som fryser hver natt, frykter alt og alle hele tiden og ikke vet hva omsorg er. De som politiet er ute etter, og som aldri leker. Barna som blir rusavhengige som fireåringer, eller kanskje tidligere.

Jeg vet lite om gatebarn, jeg vet ikke hvordan de fungerer, og jeg vet ikke hvordan det er å omgås dem, men hele konseptet får det til å rykke i hjertet - det er så inderlig galt at jeg trekkes mot handling. Må jeg ikke gjøre noe, nå som jeg vet at de er der ute? Jeg vet ikke, rett og slett. Men jeg vet at oppmerksomheten rundt hjemløse barn burde vært mye større, det er noe som alt for sjeldent tas opp. Videoen nedenfor fikk mine øyne opp for gatebarn for første gang, kanskje den kan gjøre det for flere?