Rapport nr. 1

Lørdag 12. desember landet vi igjen på planet Peru, Siril, Thea og jeg. Inn i lungene fløt den mildt sagt eksosrike luften, ut kom en smårusten spansk seg frem via en frossen, norsk tunge. Alt var som før, men like fullt en annen planet enn Norge. Jeg er tilbake på det rosa jenterommet med mine hermanas peruanas, nok en gang mettes magen med pachamanca, tallarines og luftrundstykker med alt for søtt syltetøy, og min favorittunderholdning for de kommende ukene består av meksikanske telenovelas. Herligheten har dog sin pris, i form av sleskete tilrop fra svette mekanikermenn på hvert gatehjørne og en ubehagelig påminnelse om hvor skummelt rik jeg er på verdensbasis.

Men jeg har visst ikke bare dratt hit for å snike meg tilbake i tid til mitt peruanske hverdagsliv, selv om det var det jeg egentlig hadde tenkt. Jeg øyner nå håp om å kunne ta med meg noe nytt tilbake på flyet den 14. januar. Nye kunnskaper, nye historier, nye oppdagelser, nye lærdommer. Det er det som er spennende, for siden jeg er blitt litt eldre siden sist, kanskje klarer jeg å møte Lima litt annerledes, og slik oppleve nye sider av både Peru og meg selv. Kanskje jeg til og med klarer å lære meg litt peruansk kokkekunst?

Hva ønsker du å lære deg denne julen?

Et høyt, bjelleklingende klart JA til kos :)

Jul... Julekaker. Julemat. Juleverksted. Julepynt. Julestemning. Julelys. Julesanger. Og for de som vil: Jesus.

Men julestri? Dislike.

Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.

Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)

Kjøp mindre - kos mer <3

Skitne vinduer, ren glede

There's work to do

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.

Tanker fra da jeg så en dokumentar om skipsvrakerarbeidere i Bangladesh på plasmaskjermen hjemme i stuen og ble trist av urettferdigheten + litt kvalm

Livet går, det står ikke stille. Det er hele tiden i bevegelse. Havet flytter rundt på bølgene sine, isbreer presser seg stille nedover fjellsidene, solen går opp og går ned og står opp igjen neste dag.

Men av og til kan det føles ut som om vi ikke beveger oss lenger. Som om alt tikker og går, bare ikke oss. Som om vi sitter fast i et hull av et øyeblikk og ikke kommer oss opp derfra. Et hull fyllt av ingenting utenom håpløshet.

Heldigvis gnager tiden på kantene av hullet, og til slutt blir det som oftest grunt nok til at vi kan komme oss opp igjen. Eller kanskje man er heldig, og får en stige slengt ned av et medmenneske der oppe.

Mine hull har aldri vært særlig dype. Det har bare skullet noen dager, eller kanskje uker til for at jeg har kunnet se kanten og kravle meg opp igjen til tiden som går. Jeg er heldig. Heldigst i verden.

For det finnes mange virkelig dype hull. Øyeblikk så tragiske at de lammer deg, og slenger deg ned til et sted hvor det bare er plass til gråt og gnagende sorg. Å miste et barn. Å bli tvangsgiftet. Å bli forlatt av sine foreldre. Å miste ikke bare en, men alle drømmene sine på en gang. Svarte hull av øyeblikk, umulige å flykte fra, utenfor tiden.

Heldigvis går livet, enten vi vil det eller ikke. Selv om ingenting er det samme, så er det, og det forandrer seg. Skyene på himmelen løser seg opp og kommer sammen. En kråke bygger reir av ståltrå når det ikke er flere trær igjen. Som oftest blir det etter hvert plass til et smil, til en latter, til en venn, også i det livet som var fanget uten håp. Etter hvert kan man kanskje gå videre sammen med livet.

Vi kan gjøre det lettere for hverandre. Vi kan slutte år grave hull. Vi kan slutte å dytte hverandre ned i de som finnes. Og for de som allerede er i mørket, så kan vi ikke klatre for dem, men vi kan gi dem en stige.

Slemme studier?

Denne uken har jeg syntes veldig synd på meg selv. Stakkars meg, jeg har vært stresset, lei, trøtt, sliten, overarbeidet og har rett og slett følt meg nedbrutt. Og greit nok, det skal være lov. Men hva var den sure kilden til vanskelighetene jeg følte? Hva var den underliggende stressfaktoren som gnagde på nervene? Hva var det jeg helst ville kvitte meg med med det samme og tenkte jeg ville levd like bra uten?

Det var studiene mine.

Men hadde studiene gjort noe mot meg? Hadde de prøvd å ødelegge for meg og min fremtid? Hadde de fratatt meg muligheter? Hadde de frastjålet meg mat, klær eller husly? Hadde de utøvet vold mot meg?

Hmm...

Nei, studiene mine hadde ikke vært så slemme.
Jeg innså til slutt at jeg kunne slutte å være stresset, lei, overarbeidet, trøtt og sliten. Det var ikke studiene som gjorde det mot meg, det var jeg som behandlet studiene feil. Jeg oppdaget at jeg kunne begynne å sette pris på muligheten jeg har til å studere det jeg aller helst vil der jeg aller helst vil bo, på mitt eget språk, og til og med motta økonomisk støtte til det. Så jeg valgte det. Anbefales!

Men ikke misforstå: Så klart er det lov å være lei i blant!

Bare ikke glem at du også har masse du burde sette pris på når du er klar for det.

Livet er hardt

Dongeribukser og Coca Cola

Fun fact: For å produsere en dongeribukse går det med 10 000 liter vann.
Enda et: For å produsere en liter Coca Cola går det med 2,5 liter vann.
Og enda et: På jorden finnes det per i dag en milliard mennesker uten tilgang på trygt vann.

Kjipt? Ja, men ikke fortvil.

Hvor kommer denne plutselige interessen for vann og brus fra, lurer du kanskje på? Jeg har vært på vannseminar med SAIH i dag, og setter litt større pris på springvannet enn tidligere da jeg kom hjem. Er godt med en oppvekker i blant, man blir litt sløv av å bo i Norge nemlig. Enten du vil det eller ikke sitter putene godt fast under armene. Rent vann - alltid. Fred - alltid. Hus - alltid. Penger - nesten alltid. Gjelder for de fleste av oss, for eksempel deg, sannsynligvis.

Men dårlig samvittighet funker ikke, vil jeg påstå, så ikke dyrk den. Forsøk på å hjelpe med lusen samvittighet som motivasjon blir tvunget, hastig og uoptimal. Negativt blir til negativt. Hvis det er dårlig samvittighet som holder deg unna brus, billige klær og timeslange dusjopphold, da er det ikke bærekraftig. En eller annen gang sprekker det, vi kan ikke leve med selvpining som det. Jeg tror ikke det er mangel på selvdisiplin som gjør at folk handler uetisk, jeg tror det er innsikten som glimrer med sitt fravær. For problemet er ikke egentlig AT vi konsumerer, problemet er at vi ikke har noen glede av det. Ikke nok.

Hvis du har tilbragt en uke uten tilgang på dusj skjønner du hva jeg mener. Spesielt hvis du den uken har måttet hente alt vannet du trengte for eget forbruk selv, gjerne langt borte fra, og med tungvinte dunker og dyp snø som hinder på veien. Etter du har strevd deg tilbake til hytten med de to tilitersdunkene, svett og stolt, hadde du deretter helt vannet ut i avløpet igjen? Det er jo "bare" vann, sånn som i springen hjemme?

Hvis vi nøt brusen vår som om det var første gang vi smakte den, hvis vi nøt dusjen vår som om vi selv hadde hentet vannet, hvis vi fikk en ny genser etter å ha slitt den forrige til filler... Hadde vi ikke blitt litt lykkeligere da? Det er min drøm, at vi i vesten også skal bli så bevisste at vi klarer å verdsette verdiene våre. Det ville gitt oss en helt ny dimensjon av livet! Og min teori er at det ville være slutten på fråtsingen og overforbruket. Hvis du virkelig innser hvor mye arbeid som ligger bak produktene du kjøper, hvis du forstår det som om det var du selv som hadde slitt, da ville du ikke kjøpt det om du ikke hadde bruk for det.

Se på Gonzalo, han brukte mer tid på å leke med sin hjemmesnekrede ballong-jojo enn jeg gjorde med mange av de hundrevis av lekene jeg hadde som liten...

Jeg har en nevø på fire år. Mange barn på hans alder lever på gaten. Men ikke nevøen min, eller noen av Norges flerfoldige tusen fireåringer. Jeg leste nettopp ferdig boken "Hotell de tusen stjerner" av Johan-Christian Sandvand, som forteller historiene til en håndfull av Bolivias hundertusenvis av gatebarn. De som fryser hver natt, frykter alt og alle hele tiden og ikke vet hva omsorg er. De som politiet er ute etter, og som aldri leker. Barna som blir rusavhengige som fireåringer, eller kanskje tidligere.

Jeg vet lite om gatebarn, jeg vet ikke hvordan de fungerer, og jeg vet ikke hvordan det er å omgås dem, men hele konseptet får det til å rykke i hjertet - det er så inderlig galt at jeg trekkes mot handling. Må jeg ikke gjøre noe, nå som jeg vet at de er der ute? Jeg vet ikke, rett og slett. Men jeg vet at oppmerksomheten rundt hjemløse barn burde vært mye større, det er noe som alt for sjeldent tas opp. Videoen nedenfor fikk mine øyne opp for gatebarn for første gang, kanskje den kan gjøre det for flere?

Tilbake i bloggen

Etter Hald har mye tid gått med til refleksjon om verdens store problemer, noe som så klart har munnet ut i flertallige diskusjoner med familie og venner. Etter hvert har jeg kommet på tanken om at jeg muligens burde spare dem for noe av dette, og heller la noe av tankegodset få utløp på andre arenum, denne støvsamlende bloggen, for eksempel.

Forrige uke fant familien Berg Nødtvedts årlige Hellas-tur sted. Sol, strand og gresk gastronomi er viktige stikkord for idyllen mamma gjerne kaller mental hygiene. Et skår i gleden har dog dukket opp for min kjære mor i hennes ferieparadis; strandselgere fra Asia og Afrika. Tilbud om solbriller, vesker og massasje bryter inn i den døsige avslapningen, og har flere ganger vært nær ved å ruinere mammas dager på stranden. Klager ble ytret.

Tidligere ville jeg kanskje følt det samme, og samtykket til klagene som ble mumlet frem, men etter å ha graduert som Hald-student var det minimalt med forståelse å møte for stakkars mamma. Jeg ser ikke de irriterende, innpåslitne og masete selgerne. Jeg ser mennesker som kommer fra mindre heldige kontinenter. Jeg ser mennesker som trasker rundt i stekende sol i full påkledning time etter time mens alle andre mesker seg i sol, saltvann og kalde drikkevarer. Jeg ser mødre og fedre, så desperate på utkikk etter en inntekt at de forlater sine kjære i flere måneder hvert år for å finne sin vei til overlevelse og liv. Og jeg ser det nok ikke fordi det aldri har vært sånn før, eller fordi det ikke skjer det samme andre steder, men fordi jeg ser med nye øyne nå.

(Mamma hadde forøvrig et åpent sinn for mine kommentarer, og lot seg ikke irritere noe mer resten av ferien.)

Tilbake i boblen

Et eventyr er over. Jeg er tilbake der jeg startet, Bønesskogen 5, Bergen, Norge. Det er rart å se med nye øyne hvordan jeg alltid har levd. Det er rart å se hvor stort huset mitt er, hvor mye klær jeg har, hvor lite kakkerlakker jeg har vært vant med, hvor varmt vann og høyt trykk jeg har i dusjen og hvor ordentlig trafikken flyter forbi. Det er rart å se så få mennesker i gatene. Det er rart å se mennesker uten å se spor etter byrdene de bærer på. Det er rart å være i Norge igjen. Men hvis jeg ser på det som et nytt eventyr ... hvem vet hva som kan skje?

14 dager, 8 timer og 45 minutter til jeg drar herfra

I dag er det to uker til jeg drar hjem. Dagene hopper av gårde uten at jeg kan hindre dem det minste, men jeg i prøver i hvert fall så godt jeg kan å gripe dem. Ettersom timeplanen fylles innser jeg at det er et hav av ting jeg ikke kommer til å få gjort før jeg drar, det må jeg bare forsone meg med. Havet består for det meste av det å være med mennesker som har blitt viktige for meg her. Samtidig er det jo nettopp det jeg gleder meg mest til å gjøre når jeg kommer hjem også. Det blir rart å forlate hverdagen her. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min med alle deres rariteter, kirken som jeg syns mye bør endres i, Huaycán som jeg har så store håp for. Jeg kommer til å savne småting som maracuya-juice og camotebrød. Jeg kommer til å lengte sårt etter å snakke spansk med alle og enhver. Vet ikke helt om jeg husker så godt norsk engang. Aiaiai.

Det eneste som hjelper å tenke er at jeg MÅ holde kontakten med de som har blitt mine beste venner, og at jeg MÅMÅMÅ komme tilbake. Det blir for vanskelig å forklare alle grunnene til hvorfor, kanskje det går an å skjønne ut fra alt jeg har fortalt om tidligere på bloggen, men alt resulterer hverfall i at jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være ferdig med verken Peru, Lima, Sta. Anita eller Huaycán. Dessuten har jeg allerede lovet Robin at jeg skal bygge drømmehuset hans for ham ved siden av elven i landsbyen han kommer fra når jeg er ferdig utdannet ingeniør :)

Fotooppdatering

Vertssoester Gaby kom inn paa universitetet!

Det maatte feires :)

Den fremtidige studenten!

Det var ballonger, det var Inca Kola, det var papphatter, det var godt selskap = alt du trenger!




Neste dag var huset fyllt av kylling og diverse tilbehoer. Hele kirken ble invitert paa lunsj, og vi lagde pachamanca!

En tallerken som gjorde godt i en mage som ikke hadde spist annet enn broed, kjeks og ris paa noen dager grunnet teit magesykdom!




En fin gjeng <3>

Jeg har jobbet litt ogsaa:

Sokkedukkelaging igjen!

Benjamin med sneglen sin!

Tillitsleker med ungdommene... De hadde en del aa gaa paa!

La vita è bella

Siste nytt fra Lima! I det siste har jeg…

• Overlevd en liten trafikkulykke
• Sett plantingen av et juntsa-tre
• Møtt en nordmann tilfeldig på gaten
• Blitt forsøkt byttet mot brus av señoraene i comedoren
• Drukket mystisk mikstur kalt quinua

Men det jeg har lyst til å skrive om er gleder og sorger, og hvordan det av og til er to sider av samme sak.

En av vennene mine har nettopp brutt med kjæresten sin gjennom tre år. Hun avsluttet forholdet fordi hun mente han trengte ”noen enklere” enn henne. Samtidig opplever han et enormt press fra universitetet i sitt siste halvår på jusstudiet. Samtidig jobber han med å starte opp en egen assosiasjon som skal jobbe med fattige. Han bor selv i Huaycan, og har vokst opp med fattigdom rundt seg. Han selv har ikke så veldig mye å rutte med. Men Hiuston, som jeg tror er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt, har funnet en måte å takle motgangen på. Og ikke bare takle den, men å vokse på den!

”Vi (refererende til innbyggere av Huaycan) har noe som de rike ikke har. Vi ser den fattigdommen som er her, og det vil alltid drive oss fremover. Vi vil alltid ha noe å leve for. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal nyte å lide, jeg skal nyte å ha det vanskelig, for det er da jeg føler at jeg virkelig lever. ”

Det kan først høres sprøtt ut. Nyte lidelse? Er ikke det noe bare emoene gjør? Men jeg skjønner hva Hiuston snakker om, jeg skjønner det veldig godt! De øyeblikkene jeg har følt meg mest levende de siste ukene har vært når jeg har opplevd bekymring, tristhet og redsel. For når jeg bekymrer meg bekymrer jeg meg av kjærlighet til vennene mine som strever, når jeg er trist deler jeg tristheten med noen jeg er glad i, når jeg er redd fordi jeg nettopp så en kombi brake inn i kombien jeg selv satt i er det av kjærlighet til livet. Slik kommer jeg meg også ut av bekymringen, tristheten og redselen, ved å finne noe godt i det. Bekymring driver meg til å trøste andre, tristhet til å bli trøstet, redsel til å verdsette hver dag enda mer.


Jeg vet ikke om det var forståelig, men kanskje det ikke trenger å være det heller ;)

Agape 4 ever

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.

¡Niños!

Se det lille sjarmtrollet!

Hjemmelagd j0jo, laget av rester av ballonger samt en hel ballong. Flott resirkuleringsinitiativ!

Sokkedukkelaging

Meg, meg, se paa meg! Akk, akk..

Januar

Etter en litt hjemlengtende start på januar etter at mor og søster dro hjem, begynte jeg og Siril arbeidet med å skaffe oss arbeid. Nå for tiden skjer det nemlig ikke så mye på Agape, i og med at de nettopp har avsluttet et prosjekt som gikk over tre år, og er i gang med å planlegge et nytt ett. Derfor skal jeg og Siril nå i stedet jobbe litt på egen hånd med ting vi selv har tatt initiativ til. To dager i uken arrangerer vi timer i engelsk (jeg) og dans (Siril) i den lokale kirken i Huaycan, en dag i uken hjelper vi til med matlaging i et slags lokalsamfunns-kjøkken, og en dag i uken arrangerer vi møter for ungdomsgruppen som tidligere tilhørte Agape. Å starte opp med så mange nye oppgaver har vært utfordrende og har av og til virket litt uoverkommelig vanskelig, men alt blir liksom verdt det når jeg ser at hvertfall noen av barna virkelig koser seg og lærer noe i timene mine. Og ikke minst er det en oppmuntring når de husker navnet mitt neste gang jeg kommer, og alle lurer på om ikke jeg kan komme i deres klasse den dagen :) Søte er de!

Så langt er alt fortsatt veldig nytt og uvant, og all planleggingen krever mye tid og energi, men jeg har tro på at dette opplegget kan fungere bra, og at både jeg, barna og ungdommene kan få noe positivt ut av denne tiden sammen :)

Thumbs up!


Tegning av det norske flagget.

Skrelling av ... bønner?

Lokalsamfunn-kjøkkenet


Og jeg var i bassengparken med familien :)

(= ble solbrent!)

Det er mye jeg gjerne skulle gjort, endret på og ordnet opp i. Dette er en av dem.

Det handler om en av kollegaene mine på Agape. Hun har jobbet på Agape i åtte år, og er en av de ansatte som engasjerer seg dypest i arbeidet. ”Jeg kan gjøre hva som helst for barna,” sa hun en gang til oss. Og det gjør hun virkelig også. Hun har hjulpet hvem vet hvor mange mødre med å anmelde vold og misbruk mot dem eller barna. Hun har hjulpet dem å rømme fra menn som slår og voldtar. Hun har hjulpet barn med foreldre som nekter å anmelde overgrepene. Hun har vært der for de som har trengt det.

Min kollega og venninne har også egne problemer. Hun giftet seg da hun var kun 16, og ble skilt da hun var 23. Siden har hun vært alene med de to døtrene. Fortsatt har hun smerter i hendene etter å ha jobbet i flere år med å strikke og å hekle for å livnære seg og barna. Ingen hjalp henne.

Hun bor i Huaycan, i en meget fattig sone. Huset hennes rommer mange flere enn det er plass og senger til, blant annet døtrene, deres barn og svigersønnen. Taket lekker, og de satt og frøs da det regnet gjennom jul og nyttår. De siste dagene har kollegaen min sovet på sofaen fordi sengen hennes er våt av regn.

Tidligere i høst opplevde hun noe tragisk. Alle pengene familien sårt hadde spart til svigersønnens studier ble frastjålet ham på vei til banken, og hvor mye de enn ønsker at han skal ta en høyere utdannelse så har de ikke penger. I går fikk hun vite, uten noe forvarsel, at hun ikke lenger har arbeid i Agape. ”Hva gjør jeg nå?” spurte hun oss. Hun skaffer de slanke inntektene familien hennes har. Nå er hun uten jobb i et land fullt av arbeidsløse. Hva gjør hun nå?

Jeg skulle så gjerne hatt noe å svare. Jeg skulle så utrolig gjerne hatt en løsning, eller i det minste en liten idé. Men jeg har ingenting. Følte meg bare dårlig, trist og håpløs der jeg stod. Men da vi var ferdig med dagens gjøremål bad hun oss om noe, om ikke vi kunne lete etter en eller annen i Norge som kunne være fadder for svigersønnen hennes. En eller annen som kunne støtte ham med midler til utdanning. Vi sa ”Ja! Det skal vi gjøre!”. Men jeg vet ikke om det er rett. Jeg kjenner ikke denne gutten, jeg aner ikke om han vil gjøre sitt beste med studiene, jeg vet ikke om hans utdanning faktisk vil komme min venn til gode. Men det er kanskje det eneste jeg kan bidra med til henne, det er det eneste jeg ser at jeg har mulighet til å gjøre. Det er det eneste hun har bedt meg om. Må jeg ikke da gjøre det, må jeg ikke gjøre noe?

Inkaland!

Turen til Cuzco var en helt magisk opplevelse som jeg tror jeg aldri kommer til å glemme! De fire dagene vi var der ble fort fylt opp med alt som er å se på, og jeg håper veldig jeg får sjansen til å dra tilbake dit en gang. Den første dagen utforsket vi byen til fots, først det svære håndtverksmarkedet. I hundrevis av boder tilbyr ivrige selgere deg gensere, skjerf, votter, luer(de klassiske Peru-luene, chullos), tøfler og kosedyr, alt i påstått 100% alpakkaull. Senere fikk vi vite at det meste består hovedsakelig av akryl, men billig var det nå hvertfall!

Dagens fangst!

Dagen etter satt vi plutselig på toget til Machu Picchu. Det var en vakker togtur, og jeg fikk endelig oppfylt en drøm jeg har hatt lenge; å sitte på et tog i Sør-Amerika, se ut på de landlige omgivelsene, kuene som tygger gress, bøndene på markene, mens jeg hører på "Breakdown" av Jack Johnson. Den sangen har alltid gitt meg en følelse av Sør-Amerika, uten at jeg vet hvorfor. Det var bare utrolig fint å sitte der og se landsbygden utenfor vinduet, landsbygden jeg har hørt mye om, snakket mye om og skrevet mye om i oppgaven min uten noengang å ha vært der. Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge til meg alle bildene som suste forbi. To små jenter med skoleuniform på vei til skolen som sannsynligvis lå flere kilometer unna. En gammel dame med en last på ryggen som var større enn henne selv. Bønder i sølete gummistøvler og en hel gjeng kuer, griser, sauer og høner som beitet i veikantene. Nok en gang fikk jeg se en kontrast til storbyen Lima, en kontrast som så klart både har sine fordeler og ulemper.

Etter togturen ventet en liten busstur opp et ikke så lite fjell, og der, rundt en sving, åpenbarte plutselig Machu Picchu seg <3>

Bygd av inkaene på 13-1400-tallet, det tok omtrent hundre år å bygge den byen som står der i dag, og den var fortsatt i konstruksjon da den ble forlatt. Inkaene rømte nemlig derfra da spanjolene nærmet seg på midten av 1500-tallet, de var ikke så glade i spanjolene. Byen består av mange forskjellige typer hus, de fineste ligger på toppen, og tilhørte enten de viktigste personene eller var templer. Man ser om et inka-hus er fint eller ikke ved å se om steinene i veggene passer perfekt sammen uten noe slags "lim" mellom, som for eksempel på dette bildet -------->

Som mange vet lagde inkaene terasser for å drive jordbruk på. I slike terasser i Machu Picchu la de fire ting; småstein, sand, jord og fuglebæsj. Småstein og sand: hentet fra elven fire hundre meter nedi høgget. Jord: hentet fra "Den hellige dalen" et par hundre kilometer unna. Fuglebæsj: hentet fra kysten, bare et par hundre mil unna. Sykt!

Guiden vår, Willington, kunne enormt mye, og var en artig kar :)

Jeg var helt målløs da turen var ferdig, og overbevist om at alle mennesker burde få se dette underverket! Så ta turen til Peru! Anbefales! (Dessuten trenger de turismen, så du er litt snill samtidig, hoho)