Å være så engasjert at...man ikke gjør noe?

Det er vanskelig å vite hva som er bra og hva som er dårlig. Det gjelder like mye hvilken avokado du skal velge i butikken som hvilket politiske partiprogram som vil medføre mest positive følger for de som trenger det mest i samfunnet.

Som psykologistudent vet jeg, som alle andre, at det er mye man ikke vet. En hjerne inneholder 100 milliarder nevroner. Hvert av disse nevronene kommuniserer med og tilpasser seg de andre nevronene som omgir det. Det antas at det finner like mange, eller flere, nevrale forbindelser i en enkelt hjerne som det finnes atomer i universet. Hørte hvertfall det en gang, kan være noen bare skrøt. Uansett, videre, det er disse nevrale forbindelsene som ligger bak vår atferd (med noe slingringsmonn, gitt av atomær tilfeldighet - se http://no.wikipedia.org/wiki/Heisenbergs_uskarphetsrelasjon). Mennesker er derfor per dags dato ganske uforutsigbare. Hva da med hele grupper? Hele samfunn? Hele verden? Hvordan skal vi vite hva folk vil gjøre dersom sånn og sånn og hvis vi bare gjør det og det? Viktigst av alt: Hvordan kan vi vite at ting vil bli bedre? (For ikke å snakke om; hva er "bedre"?)

Jeg tror ikke vi kan vite. I en verden der vi har så stor tillit til forskning, skaper det hos meg stor frustrasjon å ikke kunne vite utfallet av de valgene jeg mest av alt har lyst til å gjøre riktig. Jeg bærer et stort engasjement inni meg, og jeg har så lyst til å jobbe i riktig retning, å trekke i de riktige trådene, for å hjelpe til med å få verden på rett kjøl, men jeg vet ikke hvordan!
Resultatet blir til tider paralyse. Det er lett å unngå hele problemet; jeg slutter å tenke på det. Jeg drar på shoppingtur til Berlin og bryr meg mest om venner, familie og meg selv for en stund. Men heldigvis kommer engasjementet tilbake, igjen og igjen. Og det florerer av utløpskanaler for det. Underskriftskampanjer for Amnesty, Fairtrade-kaffe på butikken, fattigdomsforedrag på videregående skoler. Men hvilke av disse tingene har egentlig effekt, kan jeg komme til å spørre meg. Det er ikke noe galt i det spørsmålet. PROBLEMET er når man spør seg dette, altså har mine handlinger noen effekt i riktig retning, man kommer til den naturlige konklusjonen at man ikke vet, og deretter velger å ikke gjøre noe i det hele tatt!!!!!!!!!!

Ikke det at all handling er bedre enn ingen handling heller, men det gjelder de tingene man allerede vet at iallefall ikke funker, tenker jeg. For eksempel vil mange peke på de siste 50 årene med bistand til afrikanske land som kritikere vil si til og med har forverret kontinentets økonomiske situasjon. Ja, oki, tenker jeg, da kan vi slutte med det nå da. Men vi trenger ikke slutte med alle andre solidaritetsmotiverte tiltak bare fordi denne typen bistand i noens øyne har slått totalt feil! Det vil være det samme som å gi opp, lene seg tilbake og bare se på hvordan alt utspiller seg etter hvert. Til motsetning oppfordrer jeg alle engasjerte til å se seg selv som reelle aktører i samfunnet, ja, i historien. Å skape bevissthet om en sak endrer dens posisjon i samfunnsdebatten. Å mobilisere folk til å kreve et visst utfall av en sak kan påvirke det reelle utfallet av saken. Å påvirke utfallet av en sak vil på en eller annen måte påvirke utfallet av mange andre saker. Sånn kan vi handle som borgere. Som forbrukere har vårt vestlige samfunn også gitt oss en stemme; vi kan velge hva vi vil støtte og hva vi ikke vil støtte, hver dag. Det er så klart umulig for den jevne forbruker å handle 100 % etisk per dags dato. For mange varer som vi er for vant med produseres og fraktes på lite rettferdig og bærekraftig vis. Trikset her er å gå sammen og kreve ting, kreve at produktene du liker, handler ofte og ikke ønsker å gi opp, blir produsert på en måte du kan støtte med god samvittighet.

Jeg tror vi kan gjøre verden bedre, og jeg tror det er mange måter å gjøre det på. Jeg vet ikke, men jeg velger å tro det. Det er troen som lar engasjementet mitt komme til rette.