onsdag 12. januar 2011

¡Sumaq Perú!

Vips var en måned allerede over. Dagene her gikk omtrent like rapidito som forventet, og angsten for å ikke få tid nok til alt og alle som gjenstår satte akkurat inn i går kveld. Skulle gjerne vært litt mer i Huaycan, skulle gjerne laget flere møter med Grupo de Rescate, skulle gjerne sett mer til mine eks-kollegaer, men 35 dager varer ikke lenge nok til alt. Men jeg fortviler ikke! Tvert imot er jeg ganske giret på å komme hjem til Norge denne gangen. I sterk kontrast til hva jeg følte i fjor vår føler jeg nå at min plass å være akkurat nå er i Bergen, med studiene, Klubben og familien min. Å komme tilbake til Peru har vært herlig, og jeg har virkelig fått fylt opp tanken med ny motivasjon for tverrkulturelt arbeid, fattigdomsbekjempelse og nestekjærlighet. Men min arbeidsplass er ikke her akkurat nå, og ferier må alltids ta slutt. Batteriene er ladet for en heidundrande innsats på psykologien, informasjonsarbeid og lederkursing. Dessuten har jeg lovet å komme tilbake hit til 15-årsdagen (jamfør konfirmasjon) til yndlingsvertssøsteren min Abigail i 2012, og det er jo ikke så lenge til :)

Ellers kan jeg jo kommentere at jeg sist uke fikk oppleve den tredje av Perus regioner som jeg ikke kjente fra før; jungelen! Sammen med en gjeng av ungdommene fra kirken bar det av gårde for å besøke hjemstedet til jungelguttene som har invadert den presbytarianske kirken her i Santa Anita. Reisen var utrolig fin, med innslag av både ørken, sletter, fjell og skog. Peru er så fint! Etter 25 timers bussing kunne vi endelig stavre oss ut i den deilig søte Moyobambanske luften, og i dagene som fulgte guidet Weyder og Kelvin oss rundt på alt området kunne by på; varme kilder, kalde elver, turgåing og fjellbestigning. For ikke å snakke om bananspising! Min nye favorittrett gjennom alle tider er herved platano maduro con queso y mani. For mye fett til å skrive på norsk!

Tilbake i Lima er det trist å tenke på at størsteparten av Perus ressurser innen infrastruktur, utdanning og helse brukes på en overbefolket og sterkt forurenset by som egentlig de færreste liker å bo i, mens resten av landets naturskjønne distrikter sliter med å tilby selv de enkleste tjenester som vann og elektrisitet. Håper det en dag blir slutt på den onde sentraliseringssirkelen, og at Perus makthavere får opp øynene for mulighetene som eksisterer utenfor deres egen bygrense. I mellomtiden er det fritt frem for oss turister å besøke underverkene mens de fremdeles har i behold sin primitive sjarm. Vamos?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar