En cardigan fra eller til

Ikke vær redd, jeg skal ikke skrive om dagens outfit. I stedet vil jeg spørre: Burde jeg egentlig bare gi alle pengene mine til noen som trenger de mer enn meg?

Tidligere i dag kjøpte jeg meg en svart cardigan. Jeg har nemlig savnet en svart cardigan siden den grå jeg pleide å bruke før ble dynket i glasstøv i en liten kombikrasj i Peru sist vår, så jeg valgte å bruke 50 kr på en ny en. Merk at jeg da hadde gått nesten et helt år uten å merke særlig store konsekvenser av å ikke ha hverken svart eller grå cardigan. Jeg har brukt den brune, den hvite eller den stripete. Det har alltids gått på et eller annet vis, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skulle hatt en enkel svart en, som går til alt.

Samtidig er det mange, vondt mange, som går rundt på gaten og fryser, både her i Bergen og i kanskje hver eneste storby verden over hvor frosten faller på når solen går ned. Hver dag. Jeg kunne jo klart meg med en cardigan. Jeg kunne jo det. Det ville muligens gått utover selvtilliten min i møte med andre i flotte nye cardiganer, og kanskje ville enkelte sett på meg som hun freaky aktivisten som aldri bytter hverken cardigan eller undertøy. Men jeg er jo ganske tøff, så jeg hadde nok tålt det, og da kunne jo jeg i alle fall hjulpet en person med en genser eller to. Så hvorfor velger jeg som jeg gjør? Eller, bedre spurt; bør jeg fortsette med det? Spørsmålet er åpent for debatt.

Jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden, kalt "Are you a slacktivist?" på http://donmilleris.com/. For de av dere som ikke kjenner termen fra før definerer Wikipedia det slik; "[Slacktivism] is usually considered a pejorative(nedsettende) term that describes "feel-good" measures, in support of an issue or social cause, that have little or no practical effect other than to make the person doing it feel satisfaction. The acts tend to require minimal personal effort from the slacktivist. Examples of activities labeled as "slacktivist" include signing internet petitions, the wearing of awareness ribbons or awareness bracelets with political messages, putting a ribbon magnet on a vehicle, writing blogs or statuses about issues on social networking sites, joining a Facebook group, posting issue-oriented YouTube videos, or altering one's personal data or avatar on social network services." Rett og slett det å gjøre en minimal innsats for å tilsynelatende gjøre sin lille bit for en bedre verden.


Jeg syns slaktivist-uttrykket er treffende, jeg vet hvor kul jeg føler meg når jeg går med fattigdomsbekjemper-t-skjorten min og får vise frem at jeg, jeg GJØR noe, fordi det står på t-skjorten min. Det føles bra for meg, og det er jo egentlig ikke poenget med fattigdomsbekjempelse. Men det kan være farlig å tenke sånn også. Ja, mye må gjøres for å bekjempe fattigdom og urettferdighet, og nei, det er ikke nok å gå med t-skjorten, men jeg tror ikke veien å gå for å få folk mer involverte i bistand og politikk er å henge ut de som i alle fall har giddet å nærme seg bøssebæreren og slippe nedi en tjuekroning, med argumenter som kan få det til å høres ut som du enten må være hardcore aktivist på fulltid eller ingenting. Hovedpoenget er jo uansett at verden sånn den er i dag er så urettferdig at den ikke KAN bli bedre hvis ikke flere tar mer tak. Og med tak mener jeg virkelige handlinger, virkelig store innsatser. Ikke bare i penger, men i engasjement. Klart trenger vi penger og, men når du ser at hele verden år på år velger å investere mer i krig($1,5 billioner) enn det ville kostet å oppfylle FNs tusenårsmål($40-60 milliarder) er det mer et spørsmål om holdninger enn om ressurser.

Det er vel derfor jeg syns det er greit å ha litt mer penger enn du trenger for å overleve, fordi i det store og det hele kan du gjøre så mye større forskjell ved å bruke tiden din og holdningene dine i stedet for bare pengene.