På plass på Hald!

Disse to første dagene på Hald har tiden bare flydd fra meg! Stort sett har vi vært opptatte med å bli fullstappet av informasjon om alt det praktiske ved internatlivet, informasjon om uteoppholdet vårt, og vi har i dag hatt våre første undervisningstimer. Ellers går mer eller mindre all fritiden med til å bli kjent med de 79 andre studentene, alle like positive og ivrige til å ta fatt på året som jeg føler meg selv :)

Stemningen på Hald er helt spesiell. Alle smiler! Det må være det mest inkluderende miljøet jeg har opplevd, det virker som alle virkelig gjør en innsats for å åpne seg, slik at en lettere kan bli godt kjent i løpet av den egentlig ganske korte tiden vi har her. Spesielt de internasjonale studentene fra de 13 andre landene som er her er det kjempespennende å prate med. De representerer noe som hvertfall for meg er helt nytt og ukjent, men noe jeg også veldig gjerne vil bli bedre kjent med!

Jeg føler at jeg prøver å suge til meg så mye kulturkunnskap som mulig hele tiden, spesielt fra de to peruanske guttene som er her. Den ene av dem har selv vokst opp med og jobbet på Agape, senteret hvor jeg selv skal utplasseres om ca. to måneder! Jeg planlegger å forhøre han litt nærmere seinere, jeg er så nysgjerrig på hvordan folkene er som jobber der, hva de gjør rent praktisk sett, hvordan det ser ut, hvor i Lima det ligger osv. I tillegg kan jeg øve meg på spansken, og han kan øve seg i engelsk, så vi får en god vinn-vinn-situasjon!

Forelesningen vi hadde i dag var av Øyvind Ådland, generalsekretær i Strømmestiftelsen. Han snakket om kommunikasjon, og om hvor viktig det er å forstå en persons kulturelle bakgrunn for å kunne forstå signalene den personen sender til deg. Her på Hald får vi lære dette i praksis. I møte med over 30 forskjellige mennesker fra 13 kulturer som skiller seg sterkt fra den norske kan det være en liten utfordring å kommunisere. Man kan ikke bare bable i vei om den nyeste CD-en til The Killers, eller hvem som var på hvilken gresk øy sammen i sommer. Vi har ingen felles bekjente, og generelt ganske lite til felles, hvertfall på det småpratlige plan. For å knytte oss sammen må vi spørre spørsmål, og lære om hverandre underveis. Det er utrolig spennende, men samtidig en stor utfordring. Det er vanskelig å vite på forhånd hvor åpen andre ønsker å være om sin bakgrunn, for for en del av studentene her har nok ikke oppveksten vært noen dans på roser. Enkelte er veldig åpne om det, mens andre virker mer tilbakeholdne. Det kan være lett å tråkke i salaten med spørsmål om familie, venner, studier, hus og hjem og lignende, ting det slett ikke er sikkert alle har. Så langt har jeg klart meg fint, men har vel safet litt med snakk om språk og interesser og slikt. Det var på den måten veldig befriende å snakke med brasilianerne, som var veldig oppdaterte på både kinofilmer, bøker og musikk. Men jeg håper det løsner litt etter hvert, jeg må tross alt forberede meg på å møte mennesker som bor i noen av Limas verste slumområder, og har nok et par tøffe historier i vente.

Jeg kunne skrevet side på side om stedet her, som er nyyydelig, om folkene som er vel så bra, om staben, om maten, om pensumet(!), men jeg får ta det litt etter litt, og kanskje heller gå ut og nyte det mandalske finværet :)

Tjom tjom!