Etter Hald har mye tid gått med til refleksjon om verdens store problemer, noe som så klart har munnet ut i flertallige diskusjoner med familie og venner. Etter hvert har jeg kommet på tanken om at jeg muligens burde spare dem for noe av dette, og heller la noe av tankegodset få utløp på andre arenum, denne støvsamlende bloggen, for eksempel.
Forrige uke fant familien Berg Nødtvedts årlige Hellas-tur sted. Sol, strand og gresk gastronomi er viktige stikkord for idyllen mamma gjerne kaller mental hygiene. Et skår i gleden har dog dukket opp for min kjære mor i hennes ferieparadis; strandselgere fra Asia og Afrika. Tilbud om solbriller, vesker og massasje bryter inn i den døsige avslapningen, og har flere ganger vært nær ved å ruinere mammas dager på stranden. Klager ble ytret.
Tidligere ville jeg kanskje følt det samme, og samtykket til klagene som ble mumlet frem, men etter å ha graduert som Hald-student var det minimalt med forståelse å møte for stakkars mamma. Jeg ser ikke de irriterende, innpåslitne og masete selgerne. Jeg ser mennesker som kommer fra mindre heldige kontinenter. Jeg ser mennesker som trasker rundt i stekende sol i full påkledning time etter time mens alle andre mesker seg i sol, saltvann og kalde drikkevarer. Jeg ser mødre og fedre, så desperate på utkikk etter en inntekt at de forlater sine kjære i flere måneder hvert år for å finne sin vei til overlevelse og liv. Og jeg ser det nok ikke fordi det aldri har vært sånn før, eller fordi det ikke skjer det samme andre steder, men fordi jeg ser med nye øyne nå.
(Mamma hadde forøvrig et åpent sinn for mine kommentarer, og lot seg ikke irritere noe mer resten av ferien.)
