Det er mye jeg gjerne skulle gjort, endret på og ordnet opp i. Dette er en av dem.

Det handler om en av kollegaene mine på Agape. Hun har jobbet på Agape i åtte år, og er en av de ansatte som engasjerer seg dypest i arbeidet. ”Jeg kan gjøre hva som helst for barna,” sa hun en gang til oss. Og det gjør hun virkelig også. Hun har hjulpet hvem vet hvor mange mødre med å anmelde vold og misbruk mot dem eller barna. Hun har hjulpet dem å rømme fra menn som slår og voldtar. Hun har hjulpet barn med foreldre som nekter å anmelde overgrepene. Hun har vært der for de som har trengt det.

Min kollega og venninne har også egne problemer. Hun giftet seg da hun var kun 16, og ble skilt da hun var 23. Siden har hun vært alene med de to døtrene. Fortsatt har hun smerter i hendene etter å ha jobbet i flere år med å strikke og å hekle for å livnære seg og barna. Ingen hjalp henne.

Hun bor i Huaycan, i en meget fattig sone. Huset hennes rommer mange flere enn det er plass og senger til, blant annet døtrene, deres barn og svigersønnen. Taket lekker, og de satt og frøs da det regnet gjennom jul og nyttår. De siste dagene har kollegaen min sovet på sofaen fordi sengen hennes er våt av regn.

Tidligere i høst opplevde hun noe tragisk. Alle pengene familien sårt hadde spart til svigersønnens studier ble frastjålet ham på vei til banken, og hvor mye de enn ønsker at han skal ta en høyere utdannelse så har de ikke penger. I går fikk hun vite, uten noe forvarsel, at hun ikke lenger har arbeid i Agape. ”Hva gjør jeg nå?” spurte hun oss. Hun skaffer de slanke inntektene familien hennes har. Nå er hun uten jobb i et land fullt av arbeidsløse. Hva gjør hun nå?

Jeg skulle så gjerne hatt noe å svare. Jeg skulle så utrolig gjerne hatt en løsning, eller i det minste en liten idé. Men jeg har ingenting. Følte meg bare dårlig, trist og håpløs der jeg stod. Men da vi var ferdig med dagens gjøremål bad hun oss om noe, om ikke vi kunne lete etter en eller annen i Norge som kunne være fadder for svigersønnen hennes. En eller annen som kunne støtte ham med midler til utdanning. Vi sa ”Ja! Det skal vi gjøre!”. Men jeg vet ikke om det er rett. Jeg kjenner ikke denne gutten, jeg aner ikke om han vil gjøre sitt beste med studiene, jeg vet ikke om hans utdanning faktisk vil komme min venn til gode. Men det er kanskje det eneste jeg kan bidra med til henne, det er det eneste jeg ser at jeg har mulighet til å gjøre. Det er det eneste hun har bedt meg om. Må jeg ikke da gjøre det, må jeg ikke gjøre noe?

Inkaland!

Turen til Cuzco var en helt magisk opplevelse som jeg tror jeg aldri kommer til å glemme! De fire dagene vi var der ble fort fylt opp med alt som er å se på, og jeg håper veldig jeg får sjansen til å dra tilbake dit en gang. Den første dagen utforsket vi byen til fots, først det svære håndtverksmarkedet. I hundrevis av boder tilbyr ivrige selgere deg gensere, skjerf, votter, luer(de klassiske Peru-luene, chullos), tøfler og kosedyr, alt i påstått 100% alpakkaull. Senere fikk vi vite at det meste består hovedsakelig av akryl, men billig var det nå hvertfall!

Dagens fangst!

Dagen etter satt vi plutselig på toget til Machu Picchu. Det var en vakker togtur, og jeg fikk endelig oppfylt en drøm jeg har hatt lenge; å sitte på et tog i Sør-Amerika, se ut på de landlige omgivelsene, kuene som tygger gress, bøndene på markene, mens jeg hører på "Breakdown" av Jack Johnson. Den sangen har alltid gitt meg en følelse av Sør-Amerika, uten at jeg vet hvorfor. Det var bare utrolig fint å sitte der og se landsbygden utenfor vinduet, landsbygden jeg har hørt mye om, snakket mye om og skrevet mye om i oppgaven min uten noengang å ha vært der. Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge til meg alle bildene som suste forbi. To små jenter med skoleuniform på vei til skolen som sannsynligvis lå flere kilometer unna. En gammel dame med en last på ryggen som var større enn henne selv. Bønder i sølete gummistøvler og en hel gjeng kuer, griser, sauer og høner som beitet i veikantene. Nok en gang fikk jeg se en kontrast til storbyen Lima, en kontrast som så klart både har sine fordeler og ulemper.

Etter togturen ventet en liten busstur opp et ikke så lite fjell, og der, rundt en sving, åpenbarte plutselig Machu Picchu seg <3>

Bygd av inkaene på 13-1400-tallet, det tok omtrent hundre år å bygge den byen som står der i dag, og den var fortsatt i konstruksjon da den ble forlatt. Inkaene rømte nemlig derfra da spanjolene nærmet seg på midten av 1500-tallet, de var ikke så glade i spanjolene. Byen består av mange forskjellige typer hus, de fineste ligger på toppen, og tilhørte enten de viktigste personene eller var templer. Man ser om et inka-hus er fint eller ikke ved å se om steinene i veggene passer perfekt sammen uten noe slags "lim" mellom, som for eksempel på dette bildet -------->

Som mange vet lagde inkaene terasser for å drive jordbruk på. I slike terasser i Machu Picchu la de fire ting; småstein, sand, jord og fuglebæsj. Småstein og sand: hentet fra elven fire hundre meter nedi høgget. Jord: hentet fra "Den hellige dalen" et par hundre kilometer unna. Fuglebæsj: hentet fra kysten, bare et par hundre mil unna. Sykt!

Guiden vår, Willington, kunne enormt mye, og var en artig kar :)

Jeg var helt målløs da turen var ferdig, og overbevist om at alle mennesker burde få se dette underverket! Så ta turen til Peru! Anbefales! (Dessuten trenger de turismen, så du er litt snill samtidig, hoho)