Agape 4 ever

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.

¡Niños!

Se det lille sjarmtrollet!

Hjemmelagd j0jo, laget av rester av ballonger samt en hel ballong. Flott resirkuleringsinitiativ!

Sokkedukkelaging

Meg, meg, se paa meg! Akk, akk..

Januar

Etter en litt hjemlengtende start på januar etter at mor og søster dro hjem, begynte jeg og Siril arbeidet med å skaffe oss arbeid. Nå for tiden skjer det nemlig ikke så mye på Agape, i og med at de nettopp har avsluttet et prosjekt som gikk over tre år, og er i gang med å planlegge et nytt ett. Derfor skal jeg og Siril nå i stedet jobbe litt på egen hånd med ting vi selv har tatt initiativ til. To dager i uken arrangerer vi timer i engelsk (jeg) og dans (Siril) i den lokale kirken i Huaycan, en dag i uken hjelper vi til med matlaging i et slags lokalsamfunns-kjøkken, og en dag i uken arrangerer vi møter for ungdomsgruppen som tidligere tilhørte Agape. Å starte opp med så mange nye oppgaver har vært utfordrende og har av og til virket litt uoverkommelig vanskelig, men alt blir liksom verdt det når jeg ser at hvertfall noen av barna virkelig koser seg og lærer noe i timene mine. Og ikke minst er det en oppmuntring når de husker navnet mitt neste gang jeg kommer, og alle lurer på om ikke jeg kan komme i deres klasse den dagen :) Søte er de!

Så langt er alt fortsatt veldig nytt og uvant, og all planleggingen krever mye tid og energi, men jeg har tro på at dette opplegget kan fungere bra, og at både jeg, barna og ungdommene kan få noe positivt ut av denne tiden sammen :)

Thumbs up!


Tegning av det norske flagget.

Skrelling av ... bønner?

Lokalsamfunn-kjøkkenet


Og jeg var i bassengparken med familien :)

(= ble solbrent!)