En annerledes jul

Jeg har fått verdens fineste julepresanger i år, nemlig disse:

Mamma og Marianne!

Presangene ankom Lima den 21. desember, og vi har så langt hatt en veldig fin juletid sammen her i Peru. Fin, men annerledes. Mens de der hjemme feirer julen med snø i år ble vår julaften en overskyet, middels lunken dag (temperaturmessig), og vi gjorde vel egentlig ingenting av det vi pleier å gjøre på den store dagen. I stedet for Askepott og Mikke Mus på TV tok vi oss en tur med sight-seeingbuss til Limas historiske sentrum. Det er et område preget av flotte, gamle bygninger i klassisk kolonistil, store plasser med statuer av Perus frigjørere og masse, masse folk. I denne delen av byen er det også mye tyveri og kriminalitet, og spesielt i den siste tiden før jul, trist nok. Derfor var jeg glad vi busset rundt, trygt plassert på toppen av den røde dobbeldekkeren, selv om vi sikkert så ut som typiske turistnek alle sammen :D

Videre utover kvelden spiste vi middag på hotellet, og prøvde å være så blide og hyggelige som vi kunne mot Roger, den stakkars kelneren vår, som hadde jobbet hele juledagen. Når klokken nærmet seg elleve var vi egentlig ganske trøtte og slitne og klare for sengen, men kvelden var ikke over enda. Vi var nemlig invitert av vertsfamilien min til familiebesøk hjemme hos en onkel for å feire jul der. Peruanere feirer jul midt på natten mellom 24. og 25., og festen begynner gjerne ikke før omtrent klokken elleve. Derfor ble vi hentet av Josafat, og kjørt til brorens hus, som var en leilighet på toppen av den svære koreanske kirken i Lima, der han jobber som vaktmester.

I den lille stuen ble vi møtt av mer eller mindre 20 hjertelige hilsener som fikk oss til å føle oss supervelkomne! Etter hvert ble det sang, bønn, feliz navidad-ønskninger ved midnatt, fyrverkeri, familiefotografering og spørsmål på den sparsommelige engelsken til de minste vertssøsknene mine. Høres det ikke koselig ut? Jeg storkoste meg, der hadde jeg både søsteren min og mamma som jeg har savnet så mye, og den peruanske familien min som jeg er blitt så glad i. Det hele toppet seg da vi oppdaget at det ble servert mat også, en gigantisk kalkun med flust av tilbehør, og til dessert var det selvfølgelig paneton og varm sjokolade. Jeg var i julehimmelen, og takket Gud for at han hadde gitt oss en så vakker julefeiring i en så varm og kjærlig familie. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den julaftenen.

Alle sammen sammen!

I dag har vi reist til Cuzco, en by jeg så langt elsker! Det er grønt, det regner, luften er frisk og det står llamaer og innfødte kvinner i tradisjonelle drakter på torget for å bli tatt bilde av (mot en liten avgift). Akkurat nå har vi en liten hvilestund på hotellet, og prøver å tilpasse oss de tre tusen meterne vi har fløyet med avslapping og koka-te.

Vi spiste en himmelsk lunsj på en av Gaston Acurios restauranter, sjarmerende plassert inne i en liten trehusgård, men med meget stilig utseende og fantastisk mat. Gaston Acurio er Perus mest kjente kokk. Han vokste opp i en rik familie, og ble sendt av gårde til Europa for å studere jus, men kom hjem igjen utdannet kokk. (Dette uten foreldrenes viten og godkjennelse.) Han er gift med en tysk kokk som heter Astrid, og sammen har de grunnlagt en restaurantkjede (Astrid og Gaston) som i dag spenner seg over hele verden. Gaston Acurios visjon er å gjøre det peruanske kjøkkenet til en verdifull eksportvare for landet, noe jeg selv synes er en mer enn utmerket ide. Han har startet opp kokkeskoler for unge mennesker i fattige strøk, og brenner sterkt for at store firmaer og selskaper skal ta sosialt ansvar. Flinke mannen!

Ellers håper jeg dere der hjemme nyter julen sammen med gode venner og familie, og virkelig gleder dere over at Jesusbarnet ble født til oss. Det gjør hvertfall jeg J

Fleskeberget på lekehandel, juleavslutning og MATMESSE!

Dagene flyr her nå, nå den siste uken har det vært masse å gjøre. Dere vet, de universelle siste-liten-juleforberedelsene er i gang. Sist lørdag dro jeg og min kollega Yolanda for å handle inn leker til barna i kirken hennes, det ene formålet Bergens Turnforenings donasjon gikk til. Mercado Central (hovedmarkedet) var et eneste stort virvar av folk, ting, mat, mer folk og mer ting. (For så vidt ligner jo det egentlig ganske mye på Bergen rundt juletider, så det burde jo bare bringe meg julestemning!) Det ser ut til at vi i vesten ikke er alene om å panikkhandle før jul…

Dagen etter dro jeg til Huaycan for å hjelpe til i kirken til Yolanda med noe jeg visste var en messe av et eller annet slag. Jeg kom til kirken, som var stengt, og skjønte ingenting før en hyggelig jente viste meg at messen skulle foregå på andre siden av veien. Det var da jeg oppdaget av messen slett ikke var en hvilken som helst messe, det var en messe for typisk peruanske retter! For et lykketreff, eller hva?

Den søndagen er en av de beste dagene jeg har hatt så langt i Peru, og ikke bare på grunn av maten. Helt fra jeg kom ble jeg så godt tatt imot! En jente jeg møtte tok meg med på lillebrorens fotballkamp like borti gaten, konen til presten bød meg på gratis chicha morada (juice av lilla mais), jeg fikk hjelpe Yolanda i boden med salg av bruktklær og fikk møte både døtrene og barnebarna hennes. Stemningen var god og avslappet, foreldre satt fornøyde og spiste sine tallarin rojo, pachamanca og puca picante, mens barn sprang frem og tilbake mellom de forskjellige lekene som ble arrangert. Ungdommene jeg traff var kjempehyggelige, mange av dem venner av Ronald, som nå er på utveksling i Norge. Alt føltes så harmonisk, alle jeg møtte møtte meg med et smil.

Da jeg satt på rommet mitt den kvelden tenkte jeg over all den gleden. I Huaycan er ikke alt til å glede seg over. Menneskene der har mye å streve med. Likevel lar de ikke lidelse prege dem som lokalsamfunn. De viser tvers imot en livsglede vi kunne sett langt etter på et norsk loppemarked. Det syns jeg er imponerende og inspirerende, og jeg vil se mer av slik glede!

Tirsdag var det juleavslutning for personalet på Agape, og vi samlet oss alle på hovedkontoret for å synge, be, høre på taler og spise små rundstykker og kake. Til slutt kom gaveutvekslingen, noe jeg på forhånd hadde tenkt skulle foregå på tomannshånd, kjapt og brutalt. Jeg hadde nemlig gleden av å være gave-venn med sjefen for Agape, en mann jeg enda ikke hadde ført en samtale med, og ikke ante hva ville like eller ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne med en bok om politikk og et stykke melkesjokolade. Men til min småstore overraskelse var det mer som skulle til! Gaveutvekslingen var nemlig en del av underholdningen, hvert gavepar måtte frem foran alle, si noen fine ord om hverandre, gi og atpåtil åpne gaven før de fikk sette seg ned igjen! Da det ble meg og sjefens tur stotret jeg bare frem noen halvveise fraser om at jeg ikke kjente han så veldig godt, men at han virket som en bra sjef, så begynte alle å le, jeg skjønte ikke helt hvorfor, men da følte jeg i hvertfall at jeg ikke trengte å si mer, så jeg pakket bare opp gaven min og smilte J

Julestemning med julestenging

Her på Agape er det rolige tider for meg nå før jul. Psykologene, advokatene, studentene og sosialarbeiderne er i full gang med 3 måneders-, halvtårs-, års- og 3-årsrapportene sine, og alle work-shops og aktiviteter har juleferie. Litt ekstra slappetid passer meg utmerket, jeg har for eksempel kunnet lage julegaver, jeg har skrevet ferdig oppgaven min om etnisk opprinnelse i Peru, og nå benytter jeg sjansen til å fortelle dere en liten julehistorie.

Siden jeg var 11 år har jeg gått på friidrett i Bergens Turnforening. I 8 år har jeg brukt fra 1-5 dager i uken på trening, de siste årene mer og mer, så en del tid har det jo blitt til sammen. Etterhvert begynte jeg å spørre meg selv hva det egentlig var godt for, all denne treningen. Jo, visst, det er jo en haug av grunner til hvorfor jeg liker friidrett; jeg liker å løpe, jeg liker å hoppe, og spesielt sammen med noen av mine beste venner, som jeg har fått gjennom friidretten. Det har gjort meg glad! Men spørsmålet var ikke om det var verdt det for min egen del, men om det hadde noen verdi utover meg selv.

Så, en juleslapp dag på kontoret var jeg som vanlig på dataen for å sjekke e-posten min, og fant en mail fra treneren min med emnet "Gave til barna dine". Hmmm? Tenkte jeg. Så leste jeg mailen, og etterhvert som jeg leste spredte et stort smil seg over hele fjeset mitt!

Hei Katrine!

Håper du har det fint og at arbeidet ditt er meningsfullt. Det må være litt av en omstilling å jobbe med barn på den måten. Her hjemme går livet som før og vi trener så godt vi kan.

Nå skal vi snart ha årsavslutning i BT. Der vi gi en avskjedsgave til dere som har vært med i alle år og nå "går av" for aldersgrensen. Det gjelder deg, Anders og Erik. Vi hadde tenkt en gave på 500,-til hver av dere. Men da vi mener at dere klarer dere utmerket uten en personlig gave, gir vi i steden for en gave på 1.500,- til arbeidet ditt i Peru. Vi vil at du skal disponere disse pengene og kunne bruke dem til et eller annet formål som kommer barna til gode. Du bestemmer selv hvilket formål det skal være. Vi er sikre på at du kan finne en god anvendelse for disse pengene.

Håper å høre fra deg! Ha det godt!

Jeg begynte å le av glede, 1500 kroner til menneskene her i Huaycan! Det er jo helt fantastisk! For dere som ikke vet det, rekker penger uendelig mye lengre her enn i Norge, en busstur i en halvtime koster for eksempel 3 kroner, en brus koster 2 kroner, bare forestill dere hvor mye julegaver man kan få for 1500 kroner her! Etter å ha diskutert det med kollegaene og sjefen min ble det avgjort at pengene skulle gå delvis til julegaver til barn i diverse kirker og delvis til pakker med mat til familier som gjerne ikke har råd til middag på julaften.

Så på et vis har det hjulpet verden litt at jeg har brukt ungdomstiden min på å trave rundt på Fana stadion. Det har gitt meg venner og bekjente som bryr seg om meg, og som tydeligvis også bryr seg om det jeg gjør med livet mitt i år. Det gleder meg enormt at de bryr seg nok til å vise dette i praksis, og deres bry kommer til å spre massevis av juleglede i Huaycan denne julen!

All hoppingen var til slutt godt for noe!

Barn over alt!

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :)

Videre utover lørdagen fremførte Grupo de Rescate, ungdomsgruppen til Agape, et dukketeater og et skuespill som handlet litt om medmenneskelighet og litt om miljøet. Her er to av dem ivrig i gang med øvingen. Dukkene har de laget selv med hjelp fra Agapes egen dukketeater-ekspert, Rodolfo.

Et av dagens høydepunkt for barna var tegnekonkurransen. Temaet for tegningene skulle være miljø, og tegningene ble nøye vurdert av tre dommere (Siril, Rodolfo og en jeg ikke kjenner), og de tre beste vant en ryggsekk full av ting! Storstas!

Da vi kom hjem fortsatte koselighetene med at juletreet og julekrybben var kommet opp i stuen :D Hurra! Julen kommer!

Og som om ikke det var nok hadde jeg fått pakke i posten! Dere som ikke har prøvd det, dere aner ikke hvor gøy det er å få pakke i posten fra langt vekke, det er supert! Ekstra gøy når det er "The Julekalender" på DVD fra min søte personlige julenisse-bobbo <3

God første desember til alle, håper dere får noe fint i kalenderen dere også!

Fotografiske illustrasjoner av vår fritid i det siste :)

Aner ikke hvorfor bildene ikke vil snu seg, men alle har jo godt av litt nakkegymnastikk en gang i blant, eller hva?



Maria, moren i vertsfamilien vår, fylte år! Da var det selvfølgelig klart for kake, noe jeg var ganske klar for :)


Utflukt til Country Club med familien til Malena, vår kontaktperson i Strømmestifelsen her borte.

Vi badet!

Bassenget var ganske greit... Hihi!

Fakkeltog fra jubileumet til Gaby sin skole. De vet jammen meg å lage lykter i dette landet!

Ellers skreller dagene seg av gårde, og jeg gleder meg til jul <3

Livet!

Her sitter jeg på Starbucks med en ferskpresset appelsinjuice i hånden, avslappet musikk i ørene og solfylte gater i øyekroken. Lykke!

Nå i det siste har jeg funnet slike lykkelige øyeblikk mange steder. Hjemme hos i sofaen når jeg sitter og ser på halvgode, dubbede filmer, såpeserier eller uforståelige reality-serier med Abigail seint på kveld. Når jeg våkner om morgenen til lukten av Marias perfekt-stekte egg. På jobb når jeg oppdager at jeg endelig klarer å forstå deler av den intense vitsingen ved lunsjbordet. Hver gang jeg får en ny melding fra min chevere Gjert <3

Men det beste er når jeg oppdager at jeg egentlig ikke trenger noe ekstra eller spesielt for å gjøre dagen min bra. Jeg er lykkelig her også når jeg bare sitter på bussen og ser ut i luften. Eller når jeg sitter på jobb og egentlig ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner det på meg, jeg ville ikke vært noe annet sted i verden akkurat nå. Jeg vil hjelpe, jeg vil gjøre noe, jeg vil redde verden! Og om det innebærer skranglete bussturer og en del dødtid mellom arbeidsoppgavene så er det helt greit. Bare det at jeg har fått sjansen til å bo her, blir kjent med mennesker her, lære språket her og gi et smil til barna her, bare det gjør meg generelt lykkelig :)

Så klart har jeg mine sure øyeblikk også. Enkelte ganger hele sure dager. Enkelte ganger hele triste dager. Men det svinger alltid oppover til slutt. Som en bølgeformet funksjon med positivt stigningstall!

Til alle som venter i spenning...

Her kommer fortsettelsen fra norske-uken:

I tillegg til skolebesøkene skulle folkehøyskolegjengen også hjelpe til med diverse arbeid hos fire familier i Huaycan. Mandagen ble vi delt inn i fire grupper, og dro til hver vår familie, alle bosatt i noen av de mest marginaliserte områdene av Huaycan. Selv var jeg med gruppen til Karoline, Guro, Vibeke og Tom Erik. Etter en kort, men kronglete kjøretur måtte vi bestige en enormt bratt grusbakke bestående av sand som sklir vekk når du tråkker på den, før vi kom frem til huset. Der fikk vi møte Señora Elisabet og hennes fire barn; tre viltre jenter og den lille toåringen Samir. Señora Elisabet fortalte historien om sin familie, at hun og mannen hadde vært sammen i ni år, og at dette var det første huset de eide selv. Hun fortalte om de trange økonomiske forholdene, om hvor slitsomme barna til tider kunne være, og om det siste barnet som ble fortidligfødt og ligger på sykehus. Det var et rystende møte. Da vi satte oss inn i bilen igjen etterpå var vi alle ganske sjokket, og innså at vi virkelig ikke har noen ting å klage over. Når jeg tenker gjennom alle problemene jeg har hatt gjennom livet kan ikke ett eneste sammenligne seg med utfordringene denne familien står overfor hver eneste dag. Uansett hvor lei meg jeg har vært for å for eksempel få en dårlig karakter eller for å ha blitt syk rett før et skoleball, uansett hva, jeg har aldri måttet legge meg sulten.

To dager senere kom vi tilbake til Señora Elisabets hus, nå for å gi en hjelpende hånd med det de trengte oss til; å bygge en utedo. Etter fem måneder uten toalett hadde nå Agape donert materialer til familien så de fikk sjansen til å bygge en! Og vi stilte opp som frivillig arbeidskraft!

Karoline fikk dreisen på hamringen!

Mannen til Elisabet, Isaac, som jobber innen anleggsarbeid, tok seg av det tyngste arbeidet, samt blanding av sement, mens vi andre hamret litt, bar litt på materialene hit og dit, og hjalp til med en støttende hånd der det trengtes. Stemningen da vi forlot familien denne gangen var litt lettere. Bak oss kunne vi skimte resultatet av at vi brydde oss; en flunkende ny blikk-utedo.

Norsk invasjon!

Til alle som følger ofte nok med til å vite at jeg ikke har skrevet på lenge nå; unnskyld!! Den siste ene og en halve uken har vært hektisk her på Agape, spesielt for meg og Siril (for en gangs skyld!). Fredag i forrige uke kom nemlig så mye som 18 nordmenn på besøk for å jobbe med Agape! Menneskene (16 elevjenter + lærerne Erlend og Tom Erik) kommer fra bistandslinjen på Nordhordaland folkehøgskole, og har i løpet av begynnelsen av skoleåret samlet inn 200 000 kroner til Strømmestiftelsen. Imponerende? JA! Av det jeg har forstått har de hatt undervisning i temaer som omhandler bistand og barn, og de har visstnok gledet seg veldig til å få satt lærdommen ut i praksis på Agape.

Fredag ankom altså gjengen kontoret, og jeg og Siril ble umiddelbart satt til arbeid i våre nye stillinger som sjefstolker(heheJ). Plutselig ble vår noe haltende spansk en svært verdifull ressurs for både våre kollegaer og våre besøkende landsmenn, og vi oppdaget for første gang hvor mye vi egentlig forstod når alle andre ikke forstod noe! Jentene stilte også masse spørsmål om hva vi hadde opplevd og hva vi egentlig skulle, og det var fint å kunne fortelle til noen som virkelig var interessert. Dessuten var det deilig å kunne snakke om det vi visste om Peru, og ikke bare om Norge, som alle peruanere spør oss om.

De påfølgende dagene har gått i ett. Først var det avholdelsen av Chiqui Maraton, anti-voldsløpet. Lørdag stod alle klare: 20 nordmenn, hele Agape-teamet og omtrent 100 spente barn og foreldre. Det ble satt opp en stor scene med bannere og plakater i maalomraadet, plassert ut vakter ved vekslingsstasjonene og ordnet med norske "adoptivforeldre" til barn uten noen aa loepe med. Etter en god to-timers forsinkelse gikk endelig startsignalet. Løpet gikk for seg helt fint uten skader eller juks, noe vi alle pustet lettet ut for. Underholdningen på scenen var flott, og mange vant premier på lekene, lotteriet og løpet :)

Så fulgte flere dager med skolebesøk hvor jentene var inne i forskjellige klasser og hadde en skoletime med elevene. Her merket jeg at spansken virkelig ble satt på prøve, når jeg stod foran 30 elleveåringer og skulle prøve å engasjere dem til å diskutere meningen bak et teaterstykke jentene hadde fremført. Heldigvis fikk jeg litt drahjelp av mine Agape-kolleger, som kunne utbrodere det jeg klarte å stotre frem, og slik fikk vi til slutt spredd budskapet om ikke-vold til alle klassene vi besøkte.

- Er det greit å slå?
- NEI!

Dette var et svar alle elevene var enige i. Det som var rart å tenke på da vi stod foran klassene og underviste i hvor galt det er å slå var at det i hver klasse godt kan ha vært barn til stede som opplever nettopp denne uretten hjemme. Oftest er det fedre eller stefedre. Det er urettferdig hvor vanskelig dette må føles for et lite barn.

Jeg fikk høre om en sak Agape fikk rapportert. En ung jente blir misbrukt av stefaren sin. Moren vet det. Men moren er glad i stefaren. Hun vil ikke anmelde ham til politiet, så misbruket kan fortsette. Dette kan ha vært en av jentene vi har hilst på, snakket med, spilt volleyball med, sett inn i øynene. Så utrolig urettferdig!

(Det var det jeg fikk skrevet for denne gang, i neste innlegg kommer fortellingen om resten av uken.)

Sukker og ris

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss. Et eksempel: For tiden holder vi på Ágape på med å arrangere en ikke-voldskampanje. I anledning denne kampanjen avholder vi på lørdag et løp, et løp hvor barn kan delta to og to sammen med en voksen fra familien sin. Denne uken har vi vært rundt på skoler og motivert barna til å melde seg på. Jeg husker hvordan jeg opplevde det da Victor stod foran 30 nysgjerrige 9-åringer og presenterte premiene.

- Førstepremien er en sykkel!

Noen av barna gispet og smilte ivrig.

- Andrepremien er en komfyr!

Barna avholdt seg heller rolig.

- Tredjepremien er 25 kg sukker og 25 kg ris!

ALLE barna gispet, noen reiste seg, noen slikket seg rundt munnen. Dette var definitivt den premien som fristet mest!

Tenk på det, hva ville norske barn syns om disse premiene? Hvilken ville de likt best? Hvor ofte opplever norske barn mangel på sukker og ris?

Endelig hjemme!

Naa har vi flyttet! Den nye familien er helt vidunderlig og fantastisk! Barna er soete og snille, foreldrene er supergreie og hjelpsomme med alt mulig, huset er fint, rommet vaart er rosa, maten er god og livet er lykkelig :)

Her er Siril med familien, Abigail (12), Marcielo (6), moren Maria, Esteban (8) og faren Josafat. Eldstedatteren Gabriela paa 17 var ikke med der, men er veldig soet hun og :)

Mandag var vaar foerste dag paa Agape! Vaar foerste oppgave var aa lage en takkeplakat til diverse sponsorer til "Chiqui Maraton", et loep som Agape organiserer neste helg i anledning en ikke-voldskampanje. Jeg syns vi gjorde en god jobb!Ellers har vi ogsaa vaert med ut i felten for aa promotere Chiqui Maraton. De foerste dagene var vi paa et par forskjellige skolen som Agape samarbeider med, og i gaar var vi langt oppi aasene for aa sette opp plakater der ogsaa. Vi snakket med folk i butikker, paa markeder og i barnehager, og paa slutten utfordret de meg og Siril til aa snakke. "Dere trekker jo mye mer oppmerksomhet!" Flott aa kunne bruke gringa-faktoren til noe positivt for en gangs skyld :)

Chevre! (kult slangord som jeg gaar inn for aa bruke masse!)

¡Oye! ¿Qué pasa?

Jo, det skal jeg si deg! Det begynner aa naerme seg slutten paa spraakkurset, og derav ogsaa den braae slutten paa en slags middel-turisttilvaerlse her i Lima. Frem til naa har vi, til tross for det meget uturustifiserte bostedet, kunnet vandre litt rundt i for oss selv baade hjemme, her paa skolen, rundt skolen og etter skolen i de fine omraadene av Lima. Om en uke flytter jeg og Siril til Huaycán, og etter det vi har blitt fortalt antar jeg at det ikke blir saa mye selvstendig vandring rundt i nabolaget der med det foerste. Dessuten skal vi jo begynne aa jobbe paa Agape, og jobbing medfoerer betydelig mindre kafégaaing i forhold til naa. Vi kommer ikke til aa ha internett i huset, derav mindre facebooking, blogging og skyping. Familien vi skal bo hos i Huaycán har ikke mindre enn fire barn som alle er yngre enn oss, og ut fra det trekker jeg konklusjonen at vi kanskje ikke kommer til aa ha saa god plass i huset som der vi bor naa. Alt dette hoeres kanskje helt forferdelig ut, hvordan kan det tillates at de stakkars jentene maa leve under slike forhold?

JO, det skal jeg si deg! Vi vil! Baade jeg og Siril er supertakknemlige for at vi skal bo i en familie, spesielt en familie som er gjestfri nok til aa ta imot to totalt fremmede nordboere selv om de allerede har en-to-tre-fire egne barn i huset. Jeg tror det sier mye om menneskene vi skal dele hus med de neste seks maanedene; de er villige til aa dele. Vi faar ta del i deres hjem, deres kultur, deres matlaging, men foerst og fremst deres liv! Det er et fantastisk tilbud vi har faatt, aa bo sammen med en peruansk familie i et 100% peruansk nabolag i et halvt aar. Jeg gleder meg utrolig mye til aa moete familien og til aa bli kjent med stedet, og selvfoelgelig til aa bli kjent med prosjektet! Onsdag skal vi besoeke Agape, saa snart kommer det nok flere inntrykk paa trykk :)

Cuidase :)

Villa Maria del Triumfo - bydelen vår

Her er et lite innblikk i hverdagen vår, busstoppet, fruktbutikken, alt-mulig-butikken, huset vårt og gaten vår. MEN her skal vi bare være i litt mindre enn to uker til, så flytter jeg og Siril til Huaycán for å begynne å jobbe på Agape. Da blir det ny familie, nytt sted, ny buss og ny fruktbutikk. Håper det blir like bra som Villa Maria :)

Ceviche!

Paa tide med en liten oppdatering! Forrige uke hadde vi fri fra skolen baade torsdag og fredag, og benyttet tiden til aa utforske Limas solsider; Plaza de Armas i sentrum og Miraflores, sentrum for turistiske aktiviteter som shopping, hotellboing og kafébesoeking. Torsdag ble vi vist rundt av vertssoester(hermana) Claudia. Vi var blant annet en tur nede i katakombene til en kirke, der man hadde (av uviss grunn) sortert beina til titusenvis av tidligere begravde mennesker etter type, og plassert dem til utstilling for alle. Hodeskallene var blant annet ordnet for aa danne et pent lite moenster nede i graven sin :) Jaja, de der peruanerne altsaa...

Etter aa ha sett paa skjeletter dro vi paa et av Miraflores sine enorme handlesentre. Det saa ut som de fleste andre handlesentre i verden, og var saann sett litt smaakjedelig, men det kan kanskje i de kommende maanedene fungere som et slags tilfluktssted dersom vi faar behov for Peru-pause i ny og ne? Etterpaa gikk vi paa Starbucks, som kanskje er akkurat like kjedelig og internasjonalt som et handlesenter, men som paa mysterioest vis alltid gjoer meg lykkelig. I henhold til mine beregninger er det saa godt som matematisk bevist:

Katrine + Starbucks-cappuccino m/kanel + brun skinnstol = lykke!

Siril var ogsaa ganske fornoeyd, og saa ut som en liten kaffe der hun satt :)

Dagen etter klarte jeg, Siril og Camilla aa frakte oss selv trygt frem og tilbake fra Miraflores alene! Mestring! Jeg kjoepte gitar, og var lykkelig en gang til :)

Helgen vaar har vaert veldig utmerket paa mange vis. Loerdag var vi ute paa salsaklubb og proevde saa godt vi kunne aa trippe litt rundt uten aa foele oss totalt tilbakestaaende. Suksessfullt for min del? Neppe.

Soendag var en meget gastronomisk vellykket dag, noe jeg trivdes godt med. Foerst var det den gode soendagsfrokosten etter kirken, med mais-et-eller-annet, varm melkedrikk med litt sjokoladesmak og litt croissantliknende rundstykker. Mmm :) Saa kom Claudias fetter Luis paa besoek, og lagde i stand en fantastisk treretters lunsj til oss! Suppe med fiskekraft og spaghetti, ceviche med en potetliknende lilla groennsak, mais og tang, og en fiskegryte med tomatsaus, ris og yuca. Masse spennende smaker, spesielt cevichen; alle peruaneres livrett! Ceviche bestaar av raa fisk marinert i en blanding av melk og sitronsaft, og smaker derfor egentlig bare surt. Siril syns det var fantastisk. Jeg syns det var spiselig. MEN dagen hadde enda ett maaltid til gode, nemlig middagen, og den var det jeg og Siril som hadde ansvar for! (Mest Siril, jeg bare skrellet poteter og var med aa handle. Hihi!) Vi lagde kjoettkaker med poteter, gulrotpuré og brun saus a lá Toro, og banansplit til dessert. Flinkt? JA, og kjempegodt!

I dag er en ny dag, og jeg er klar for ny mat. Hade!

¡Hola!

Naa sitter jeg her paa stolen i stuen i Villa Maria i Lima i Peru. Det er over ett aar siden jeg begynte aa dromme om aa bo i Sor-Amerika, og naa er jeg virkelig her! Det er vanskelig aa innse, og det er ekstremt vanskelig aa tenke seg hvordan livet blir her fremover. Naa er alt saa nytt, og selv om vi ikke gjor veldig mange spennende ting hele tiden saa er det ganske spennende likevel. Jeg, Camilla, Henriette og Siril bor med familien Quirroz Guillen, bestaaende av señora Filomena, señor Maximo og datteren Claudia. Filomena driver et modrehjem for unge modre her i Lima, det ligger rett oppi gaten. Modrehjemmet har vaert et Hald-prosjekt inntil i aar, saa familien har hatt Hald-studenter boende hos seg tidligere. Det er godt aa vite at vi ikke er de forste uvitende nordmennene de har mott!

En av de viktigste grunnene til at jeg sokte paa Hald var for aa utfordre meg selv. Jeg ville gjore det motsatte av aa surfe gjennom livet, noe jeg foler jeg har gjort mye av gjennom aarene. Det gjor meg derfor ganske glad naar jeg merker at jeg strever litt her! Det er vanskelig aa kommunisere paa et spraak jeg bare halvveis forstaar. Det er vanskelig aa vaere aapen og vennlig og samtidig hoflig og forsiktig. Det er vanskelig aa vaere tusenvis av mil unna nesten alt og alle jeg er glad i, spesielt de som vanligvis holder rundt meg naar jeg bare er trott og lei og gretten. Men det er ogsaa bra, jeg kjenner at det kommer til aa gjoere meg litt toffere etter hvert. Dessuten innser jeg litt etter litt hvor fantastisk denne muligheten er for aa forstaa verden litt bedre. Vi faar anledning til aa bli kjent med landet, kulturen og menneskene her i Peru, noe slett ikke alle faar muligheten til! Jeg foler meg veldig heldig, og skal gjoere mitt beste for aa gjore det beste ut av disse maanedene som overhodet mulig :)

Naa vil det si aa surfe litt paa andres blogger for aa sammenligne litt forsteinntrykk, og kanskje lese litt bok.

Ciao :)

Sammen for en bedre verden!