Barn over alt!

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :)

Videre utover lørdagen fremførte Grupo de Rescate, ungdomsgruppen til Agape, et dukketeater og et skuespill som handlet litt om medmenneskelighet og litt om miljøet. Her er to av dem ivrig i gang med øvingen. Dukkene har de laget selv med hjelp fra Agapes egen dukketeater-ekspert, Rodolfo.

Et av dagens høydepunkt for barna var tegnekonkurransen. Temaet for tegningene skulle være miljø, og tegningene ble nøye vurdert av tre dommere (Siril, Rodolfo og en jeg ikke kjenner), og de tre beste vant en ryggsekk full av ting! Storstas!

Da vi kom hjem fortsatte koselighetene med at juletreet og julekrybben var kommet opp i stuen :D Hurra! Julen kommer!

Og som om ikke det var nok hadde jeg fått pakke i posten! Dere som ikke har prøvd det, dere aner ikke hvor gøy det er å få pakke i posten fra langt vekke, det er supert! Ekstra gøy når det er "The Julekalender" på DVD fra min søte personlige julenisse-bobbo <3

God første desember til alle, håper dere får noe fint i kalenderen dere også!

Fotografiske illustrasjoner av vår fritid i det siste :)

Aner ikke hvorfor bildene ikke vil snu seg, men alle har jo godt av litt nakkegymnastikk en gang i blant, eller hva?



Maria, moren i vertsfamilien vår, fylte år! Da var det selvfølgelig klart for kake, noe jeg var ganske klar for :)


Utflukt til Country Club med familien til Malena, vår kontaktperson i Strømmestifelsen her borte.

Vi badet!

Bassenget var ganske greit... Hihi!

Fakkeltog fra jubileumet til Gaby sin skole. De vet jammen meg å lage lykter i dette landet!

Ellers skreller dagene seg av gårde, og jeg gleder meg til jul <3

Livet!

Her sitter jeg på Starbucks med en ferskpresset appelsinjuice i hånden, avslappet musikk i ørene og solfylte gater i øyekroken. Lykke!

Nå i det siste har jeg funnet slike lykkelige øyeblikk mange steder. Hjemme hos i sofaen når jeg sitter og ser på halvgode, dubbede filmer, såpeserier eller uforståelige reality-serier med Abigail seint på kveld. Når jeg våkner om morgenen til lukten av Marias perfekt-stekte egg. På jobb når jeg oppdager at jeg endelig klarer å forstå deler av den intense vitsingen ved lunsjbordet. Hver gang jeg får en ny melding fra min chevere Gjert <3

Men det beste er når jeg oppdager at jeg egentlig ikke trenger noe ekstra eller spesielt for å gjøre dagen min bra. Jeg er lykkelig her også når jeg bare sitter på bussen og ser ut i luften. Eller når jeg sitter på jobb og egentlig ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner det på meg, jeg ville ikke vært noe annet sted i verden akkurat nå. Jeg vil hjelpe, jeg vil gjøre noe, jeg vil redde verden! Og om det innebærer skranglete bussturer og en del dødtid mellom arbeidsoppgavene så er det helt greit. Bare det at jeg har fått sjansen til å bo her, blir kjent med mennesker her, lære språket her og gi et smil til barna her, bare det gjør meg generelt lykkelig :)

Så klart har jeg mine sure øyeblikk også. Enkelte ganger hele sure dager. Enkelte ganger hele triste dager. Men det svinger alltid oppover til slutt. Som en bølgeformet funksjon med positivt stigningstall!

Til alle som venter i spenning...

Her kommer fortsettelsen fra norske-uken:

I tillegg til skolebesøkene skulle folkehøyskolegjengen også hjelpe til med diverse arbeid hos fire familier i Huaycan. Mandagen ble vi delt inn i fire grupper, og dro til hver vår familie, alle bosatt i noen av de mest marginaliserte områdene av Huaycan. Selv var jeg med gruppen til Karoline, Guro, Vibeke og Tom Erik. Etter en kort, men kronglete kjøretur måtte vi bestige en enormt bratt grusbakke bestående av sand som sklir vekk når du tråkker på den, før vi kom frem til huset. Der fikk vi møte Señora Elisabet og hennes fire barn; tre viltre jenter og den lille toåringen Samir. Señora Elisabet fortalte historien om sin familie, at hun og mannen hadde vært sammen i ni år, og at dette var det første huset de eide selv. Hun fortalte om de trange økonomiske forholdene, om hvor slitsomme barna til tider kunne være, og om det siste barnet som ble fortidligfødt og ligger på sykehus. Det var et rystende møte. Da vi satte oss inn i bilen igjen etterpå var vi alle ganske sjokket, og innså at vi virkelig ikke har noen ting å klage over. Når jeg tenker gjennom alle problemene jeg har hatt gjennom livet kan ikke ett eneste sammenligne seg med utfordringene denne familien står overfor hver eneste dag. Uansett hvor lei meg jeg har vært for å for eksempel få en dårlig karakter eller for å ha blitt syk rett før et skoleball, uansett hva, jeg har aldri måttet legge meg sulten.

To dager senere kom vi tilbake til Señora Elisabets hus, nå for å gi en hjelpende hånd med det de trengte oss til; å bygge en utedo. Etter fem måneder uten toalett hadde nå Agape donert materialer til familien så de fikk sjansen til å bygge en! Og vi stilte opp som frivillig arbeidskraft!

Karoline fikk dreisen på hamringen!

Mannen til Elisabet, Isaac, som jobber innen anleggsarbeid, tok seg av det tyngste arbeidet, samt blanding av sement, mens vi andre hamret litt, bar litt på materialene hit og dit, og hjalp til med en støttende hånd der det trengtes. Stemningen da vi forlot familien denne gangen var litt lettere. Bak oss kunne vi skimte resultatet av at vi brydde oss; en flunkende ny blikk-utedo.

Norsk invasjon!

Til alle som følger ofte nok med til å vite at jeg ikke har skrevet på lenge nå; unnskyld!! Den siste ene og en halve uken har vært hektisk her på Agape, spesielt for meg og Siril (for en gangs skyld!). Fredag i forrige uke kom nemlig så mye som 18 nordmenn på besøk for å jobbe med Agape! Menneskene (16 elevjenter + lærerne Erlend og Tom Erik) kommer fra bistandslinjen på Nordhordaland folkehøgskole, og har i løpet av begynnelsen av skoleåret samlet inn 200 000 kroner til Strømmestiftelsen. Imponerende? JA! Av det jeg har forstått har de hatt undervisning i temaer som omhandler bistand og barn, og de har visstnok gledet seg veldig til å få satt lærdommen ut i praksis på Agape.

Fredag ankom altså gjengen kontoret, og jeg og Siril ble umiddelbart satt til arbeid i våre nye stillinger som sjefstolker(heheJ). Plutselig ble vår noe haltende spansk en svært verdifull ressurs for både våre kollegaer og våre besøkende landsmenn, og vi oppdaget for første gang hvor mye vi egentlig forstod når alle andre ikke forstod noe! Jentene stilte også masse spørsmål om hva vi hadde opplevd og hva vi egentlig skulle, og det var fint å kunne fortelle til noen som virkelig var interessert. Dessuten var det deilig å kunne snakke om det vi visste om Peru, og ikke bare om Norge, som alle peruanere spør oss om.

De påfølgende dagene har gått i ett. Først var det avholdelsen av Chiqui Maraton, anti-voldsløpet. Lørdag stod alle klare: 20 nordmenn, hele Agape-teamet og omtrent 100 spente barn og foreldre. Det ble satt opp en stor scene med bannere og plakater i maalomraadet, plassert ut vakter ved vekslingsstasjonene og ordnet med norske "adoptivforeldre" til barn uten noen aa loepe med. Etter en god to-timers forsinkelse gikk endelig startsignalet. Løpet gikk for seg helt fint uten skader eller juks, noe vi alle pustet lettet ut for. Underholdningen på scenen var flott, og mange vant premier på lekene, lotteriet og løpet :)

Så fulgte flere dager med skolebesøk hvor jentene var inne i forskjellige klasser og hadde en skoletime med elevene. Her merket jeg at spansken virkelig ble satt på prøve, når jeg stod foran 30 elleveåringer og skulle prøve å engasjere dem til å diskutere meningen bak et teaterstykke jentene hadde fremført. Heldigvis fikk jeg litt drahjelp av mine Agape-kolleger, som kunne utbrodere det jeg klarte å stotre frem, og slik fikk vi til slutt spredd budskapet om ikke-vold til alle klassene vi besøkte.

- Er det greit å slå?
- NEI!

Dette var et svar alle elevene var enige i. Det som var rart å tenke på da vi stod foran klassene og underviste i hvor galt det er å slå var at det i hver klasse godt kan ha vært barn til stede som opplever nettopp denne uretten hjemme. Oftest er det fedre eller stefedre. Det er urettferdig hvor vanskelig dette må føles for et lite barn.

Jeg fikk høre om en sak Agape fikk rapportert. En ung jente blir misbrukt av stefaren sin. Moren vet det. Men moren er glad i stefaren. Hun vil ikke anmelde ham til politiet, så misbruket kan fortsette. Dette kan ha vært en av jentene vi har hilst på, snakket med, spilt volleyball med, sett inn i øynene. Så utrolig urettferdig!

(Det var det jeg fikk skrevet for denne gang, i neste innlegg kommer fortellingen om resten av uken.)

Sukker og ris

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss. Et eksempel: For tiden holder vi på Ágape på med å arrangere en ikke-voldskampanje. I anledning denne kampanjen avholder vi på lørdag et løp, et løp hvor barn kan delta to og to sammen med en voksen fra familien sin. Denne uken har vi vært rundt på skoler og motivert barna til å melde seg på. Jeg husker hvordan jeg opplevde det da Victor stod foran 30 nysgjerrige 9-åringer og presenterte premiene.

- Førstepremien er en sykkel!

Noen av barna gispet og smilte ivrig.

- Andrepremien er en komfyr!

Barna avholdt seg heller rolig.

- Tredjepremien er 25 kg sukker og 25 kg ris!

ALLE barna gispet, noen reiste seg, noen slikket seg rundt munnen. Dette var definitivt den premien som fristet mest!

Tenk på det, hva ville norske barn syns om disse premiene? Hvilken ville de likt best? Hvor ofte opplever norske barn mangel på sukker og ris?