Endelig hjemme!

Naa har vi flyttet! Den nye familien er helt vidunderlig og fantastisk! Barna er soete og snille, foreldrene er supergreie og hjelpsomme med alt mulig, huset er fint, rommet vaart er rosa, maten er god og livet er lykkelig :)

Her er Siril med familien, Abigail (12), Marcielo (6), moren Maria, Esteban (8) og faren Josafat. Eldstedatteren Gabriela paa 17 var ikke med der, men er veldig soet hun og :)

Mandag var vaar foerste dag paa Agape! Vaar foerste oppgave var aa lage en takkeplakat til diverse sponsorer til "Chiqui Maraton", et loep som Agape organiserer neste helg i anledning en ikke-voldskampanje. Jeg syns vi gjorde en god jobb!Ellers har vi ogsaa vaert med ut i felten for aa promotere Chiqui Maraton. De foerste dagene var vi paa et par forskjellige skolen som Agape samarbeider med, og i gaar var vi langt oppi aasene for aa sette opp plakater der ogsaa. Vi snakket med folk i butikker, paa markeder og i barnehager, og paa slutten utfordret de meg og Siril til aa snakke. "Dere trekker jo mye mer oppmerksomhet!" Flott aa kunne bruke gringa-faktoren til noe positivt for en gangs skyld :)

Chevre! (kult slangord som jeg gaar inn for aa bruke masse!)

¡Oye! ¿Qué pasa?

Jo, det skal jeg si deg! Det begynner aa naerme seg slutten paa spraakkurset, og derav ogsaa den braae slutten paa en slags middel-turisttilvaerlse her i Lima. Frem til naa har vi, til tross for det meget uturustifiserte bostedet, kunnet vandre litt rundt i for oss selv baade hjemme, her paa skolen, rundt skolen og etter skolen i de fine omraadene av Lima. Om en uke flytter jeg og Siril til Huaycán, og etter det vi har blitt fortalt antar jeg at det ikke blir saa mye selvstendig vandring rundt i nabolaget der med det foerste. Dessuten skal vi jo begynne aa jobbe paa Agape, og jobbing medfoerer betydelig mindre kafégaaing i forhold til naa. Vi kommer ikke til aa ha internett i huset, derav mindre facebooking, blogging og skyping. Familien vi skal bo hos i Huaycán har ikke mindre enn fire barn som alle er yngre enn oss, og ut fra det trekker jeg konklusjonen at vi kanskje ikke kommer til aa ha saa god plass i huset som der vi bor naa. Alt dette hoeres kanskje helt forferdelig ut, hvordan kan det tillates at de stakkars jentene maa leve under slike forhold?

JO, det skal jeg si deg! Vi vil! Baade jeg og Siril er supertakknemlige for at vi skal bo i en familie, spesielt en familie som er gjestfri nok til aa ta imot to totalt fremmede nordboere selv om de allerede har en-to-tre-fire egne barn i huset. Jeg tror det sier mye om menneskene vi skal dele hus med de neste seks maanedene; de er villige til aa dele. Vi faar ta del i deres hjem, deres kultur, deres matlaging, men foerst og fremst deres liv! Det er et fantastisk tilbud vi har faatt, aa bo sammen med en peruansk familie i et 100% peruansk nabolag i et halvt aar. Jeg gleder meg utrolig mye til aa moete familien og til aa bli kjent med stedet, og selvfoelgelig til aa bli kjent med prosjektet! Onsdag skal vi besoeke Agape, saa snart kommer det nok flere inntrykk paa trykk :)

Cuidase :)

Villa Maria del Triumfo - bydelen vår

Her er et lite innblikk i hverdagen vår, busstoppet, fruktbutikken, alt-mulig-butikken, huset vårt og gaten vår. MEN her skal vi bare være i litt mindre enn to uker til, så flytter jeg og Siril til Huaycán for å begynne å jobbe på Agape. Da blir det ny familie, nytt sted, ny buss og ny fruktbutikk. Håper det blir like bra som Villa Maria :)

Ceviche!

Paa tide med en liten oppdatering! Forrige uke hadde vi fri fra skolen baade torsdag og fredag, og benyttet tiden til aa utforske Limas solsider; Plaza de Armas i sentrum og Miraflores, sentrum for turistiske aktiviteter som shopping, hotellboing og kafébesoeking. Torsdag ble vi vist rundt av vertssoester(hermana) Claudia. Vi var blant annet en tur nede i katakombene til en kirke, der man hadde (av uviss grunn) sortert beina til titusenvis av tidligere begravde mennesker etter type, og plassert dem til utstilling for alle. Hodeskallene var blant annet ordnet for aa danne et pent lite moenster nede i graven sin :) Jaja, de der peruanerne altsaa...

Etter aa ha sett paa skjeletter dro vi paa et av Miraflores sine enorme handlesentre. Det saa ut som de fleste andre handlesentre i verden, og var saann sett litt smaakjedelig, men det kan kanskje i de kommende maanedene fungere som et slags tilfluktssted dersom vi faar behov for Peru-pause i ny og ne? Etterpaa gikk vi paa Starbucks, som kanskje er akkurat like kjedelig og internasjonalt som et handlesenter, men som paa mysterioest vis alltid gjoer meg lykkelig. I henhold til mine beregninger er det saa godt som matematisk bevist:

Katrine + Starbucks-cappuccino m/kanel + brun skinnstol = lykke!

Siril var ogsaa ganske fornoeyd, og saa ut som en liten kaffe der hun satt :)

Dagen etter klarte jeg, Siril og Camilla aa frakte oss selv trygt frem og tilbake fra Miraflores alene! Mestring! Jeg kjoepte gitar, og var lykkelig en gang til :)

Helgen vaar har vaert veldig utmerket paa mange vis. Loerdag var vi ute paa salsaklubb og proevde saa godt vi kunne aa trippe litt rundt uten aa foele oss totalt tilbakestaaende. Suksessfullt for min del? Neppe.

Soendag var en meget gastronomisk vellykket dag, noe jeg trivdes godt med. Foerst var det den gode soendagsfrokosten etter kirken, med mais-et-eller-annet, varm melkedrikk med litt sjokoladesmak og litt croissantliknende rundstykker. Mmm :) Saa kom Claudias fetter Luis paa besoek, og lagde i stand en fantastisk treretters lunsj til oss! Suppe med fiskekraft og spaghetti, ceviche med en potetliknende lilla groennsak, mais og tang, og en fiskegryte med tomatsaus, ris og yuca. Masse spennende smaker, spesielt cevichen; alle peruaneres livrett! Ceviche bestaar av raa fisk marinert i en blanding av melk og sitronsaft, og smaker derfor egentlig bare surt. Siril syns det var fantastisk. Jeg syns det var spiselig. MEN dagen hadde enda ett maaltid til gode, nemlig middagen, og den var det jeg og Siril som hadde ansvar for! (Mest Siril, jeg bare skrellet poteter og var med aa handle. Hihi!) Vi lagde kjoettkaker med poteter, gulrotpuré og brun saus a lá Toro, og banansplit til dessert. Flinkt? JA, og kjempegodt!

I dag er en ny dag, og jeg er klar for ny mat. Hade!

¡Hola!

Naa sitter jeg her paa stolen i stuen i Villa Maria i Lima i Peru. Det er over ett aar siden jeg begynte aa dromme om aa bo i Sor-Amerika, og naa er jeg virkelig her! Det er vanskelig aa innse, og det er ekstremt vanskelig aa tenke seg hvordan livet blir her fremover. Naa er alt saa nytt, og selv om vi ikke gjor veldig mange spennende ting hele tiden saa er det ganske spennende likevel. Jeg, Camilla, Henriette og Siril bor med familien Quirroz Guillen, bestaaende av señora Filomena, señor Maximo og datteren Claudia. Filomena driver et modrehjem for unge modre her i Lima, det ligger rett oppi gaten. Modrehjemmet har vaert et Hald-prosjekt inntil i aar, saa familien har hatt Hald-studenter boende hos seg tidligere. Det er godt aa vite at vi ikke er de forste uvitende nordmennene de har mott!

En av de viktigste grunnene til at jeg sokte paa Hald var for aa utfordre meg selv. Jeg ville gjore det motsatte av aa surfe gjennom livet, noe jeg foler jeg har gjort mye av gjennom aarene. Det gjor meg derfor ganske glad naar jeg merker at jeg strever litt her! Det er vanskelig aa kommunisere paa et spraak jeg bare halvveis forstaar. Det er vanskelig aa vaere aapen og vennlig og samtidig hoflig og forsiktig. Det er vanskelig aa vaere tusenvis av mil unna nesten alt og alle jeg er glad i, spesielt de som vanligvis holder rundt meg naar jeg bare er trott og lei og gretten. Men det er ogsaa bra, jeg kjenner at det kommer til aa gjoere meg litt toffere etter hvert. Dessuten innser jeg litt etter litt hvor fantastisk denne muligheten er for aa forstaa verden litt bedre. Vi faar anledning til aa bli kjent med landet, kulturen og menneskene her i Peru, noe slett ikke alle faar muligheten til! Jeg foler meg veldig heldig, og skal gjoere mitt beste for aa gjore det beste ut av disse maanedene som overhodet mulig :)

Naa vil det si aa surfe litt paa andres blogger for aa sammenligne litt forsteinntrykk, og kanskje lese litt bok.

Ciao :)