mandag 11. januar 2010

Det er mye jeg gjerne skulle gjort, endret på og ordnet opp i. Dette er en av dem.

Det handler om en av kollegaene mine på Agape. Hun har jobbet på Agape i åtte år, og er en av de ansatte som engasjerer seg dypest i arbeidet. ”Jeg kan gjøre hva som helst for barna,” sa hun en gang til oss. Og det gjør hun virkelig også. Hun har hjulpet hvem vet hvor mange mødre med å anmelde vold og misbruk mot dem eller barna. Hun har hjulpet dem å rømme fra menn som slår og voldtar. Hun har hjulpet barn med foreldre som nekter å anmelde overgrepene. Hun har vært der for de som har trengt det.

Min kollega og venninne har også egne problemer. Hun giftet seg da hun var kun 16, og ble skilt da hun var 23. Siden har hun vært alene med de to døtrene. Fortsatt har hun smerter i hendene etter å ha jobbet i flere år med å strikke og å hekle for å livnære seg og barna. Ingen hjalp henne.

Hun bor i Huaycan, i en meget fattig sone. Huset hennes rommer mange flere enn det er plass og senger til, blant annet døtrene, deres barn og svigersønnen. Taket lekker, og de satt og frøs da det regnet gjennom jul og nyttår. De siste dagene har kollegaen min sovet på sofaen fordi sengen hennes er våt av regn.

Tidligere i høst opplevde hun noe tragisk. Alle pengene familien sårt hadde spart til svigersønnens studier ble frastjålet ham på vei til banken, og hvor mye de enn ønsker at han skal ta en høyere utdannelse så har de ikke penger. I går fikk hun vite, uten noe forvarsel, at hun ikke lenger har arbeid i Agape. ”Hva gjør jeg nå?” spurte hun oss. Hun skaffer de slanke inntektene familien hennes har. Nå er hun uten jobb i et land fullt av arbeidsløse. Hva gjør hun nå?

Jeg skulle så gjerne hatt noe å svare. Jeg skulle så utrolig gjerne hatt en løsning, eller i det minste en liten idé. Men jeg har ingenting. Følte meg bare dårlig, trist og håpløs der jeg stod. Men da vi var ferdig med dagens gjøremål bad hun oss om noe, om ikke vi kunne lete etter en eller annen i Norge som kunne være fadder for svigersønnen hennes. En eller annen som kunne støtte ham med midler til utdanning. Vi sa ”Ja! Det skal vi gjøre!”. Men jeg vet ikke om det er rett. Jeg kjenner ikke denne gutten, jeg aner ikke om han vil gjøre sitt beste med studiene, jeg vet ikke om hans utdanning faktisk vil komme min venn til gode. Men det er kanskje det eneste jeg kan bidra med til henne, det er det eneste jeg ser at jeg har mulighet til å gjøre. Det er det eneste hun har bedt meg om. Må jeg ikke da gjøre det, må jeg ikke gjøre noe?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar