14 dager, 8 timer og 45 minutter til jeg drar herfra

I dag er det to uker til jeg drar hjem. Dagene hopper av gårde uten at jeg kan hindre dem det minste, men jeg i prøver i hvert fall så godt jeg kan å gripe dem. Ettersom timeplanen fylles innser jeg at det er et hav av ting jeg ikke kommer til å få gjort før jeg drar, det må jeg bare forsone meg med. Havet består for det meste av det å være med mennesker som har blitt viktige for meg her. Samtidig er det jo nettopp det jeg gleder meg mest til å gjøre når jeg kommer hjem også. Det blir rart å forlate hverdagen her. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min med alle deres rariteter, kirken som jeg syns mye bør endres i, Huaycán som jeg har så store håp for. Jeg kommer til å savne småting som maracuya-juice og camotebrød. Jeg kommer til å lengte sårt etter å snakke spansk med alle og enhver. Vet ikke helt om jeg husker så godt norsk engang. Aiaiai.

Det eneste som hjelper å tenke er at jeg MÅ holde kontakten med de som har blitt mine beste venner, og at jeg MÅMÅMÅ komme tilbake. Det blir for vanskelig å forklare alle grunnene til hvorfor, kanskje det går an å skjønne ut fra alt jeg har fortalt om tidligere på bloggen, men alt resulterer hverfall i at jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være ferdig med verken Peru, Lima, Sta. Anita eller Huaycán. Dessuten har jeg allerede lovet Robin at jeg skal bygge drømmehuset hans for ham ved siden av elven i landsbyen han kommer fra når jeg er ferdig utdannet ingeniør :)