There's work to do

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.

Tanker fra da jeg så en dokumentar om skipsvrakerarbeidere i Bangladesh på plasmaskjermen hjemme i stuen og ble trist av urettferdigheten + litt kvalm

Livet går, det står ikke stille. Det er hele tiden i bevegelse. Havet flytter rundt på bølgene sine, isbreer presser seg stille nedover fjellsidene, solen går opp og går ned og står opp igjen neste dag.

Men av og til kan det føles ut som om vi ikke beveger oss lenger. Som om alt tikker og går, bare ikke oss. Som om vi sitter fast i et hull av et øyeblikk og ikke kommer oss opp derfra. Et hull fyllt av ingenting utenom håpløshet.

Heldigvis gnager tiden på kantene av hullet, og til slutt blir det som oftest grunt nok til at vi kan komme oss opp igjen. Eller kanskje man er heldig, og får en stige slengt ned av et medmenneske der oppe.

Mine hull har aldri vært særlig dype. Det har bare skullet noen dager, eller kanskje uker til for at jeg har kunnet se kanten og kravle meg opp igjen til tiden som går. Jeg er heldig. Heldigst i verden.

For det finnes mange virkelig dype hull. Øyeblikk så tragiske at de lammer deg, og slenger deg ned til et sted hvor det bare er plass til gråt og gnagende sorg. Å miste et barn. Å bli tvangsgiftet. Å bli forlatt av sine foreldre. Å miste ikke bare en, men alle drømmene sine på en gang. Svarte hull av øyeblikk, umulige å flykte fra, utenfor tiden.

Heldigvis går livet, enten vi vil det eller ikke. Selv om ingenting er det samme, så er det, og det forandrer seg. Skyene på himmelen løser seg opp og kommer sammen. En kråke bygger reir av ståltrå når det ikke er flere trær igjen. Som oftest blir det etter hvert plass til et smil, til en latter, til en venn, også i det livet som var fanget uten håp. Etter hvert kan man kanskje gå videre sammen med livet.

Vi kan gjøre det lettere for hverandre. Vi kan slutte år grave hull. Vi kan slutte å dytte hverandre ned i de som finnes. Og for de som allerede er i mørket, så kan vi ikke klatre for dem, men vi kan gi dem en stige.

Slemme studier?

Denne uken har jeg syntes veldig synd på meg selv. Stakkars meg, jeg har vært stresset, lei, trøtt, sliten, overarbeidet og har rett og slett følt meg nedbrutt. Og greit nok, det skal være lov. Men hva var den sure kilden til vanskelighetene jeg følte? Hva var den underliggende stressfaktoren som gnagde på nervene? Hva var det jeg helst ville kvitte meg med med det samme og tenkte jeg ville levd like bra uten?

Det var studiene mine.

Men hadde studiene gjort noe mot meg? Hadde de prøvd å ødelegge for meg og min fremtid? Hadde de fratatt meg muligheter? Hadde de frastjålet meg mat, klær eller husly? Hadde de utøvet vold mot meg?

Hmm...

Nei, studiene mine hadde ikke vært så slemme.
Jeg innså til slutt at jeg kunne slutte å være stresset, lei, overarbeidet, trøtt og sliten. Det var ikke studiene som gjorde det mot meg, det var jeg som behandlet studiene feil. Jeg oppdaget at jeg kunne begynne å sette pris på muligheten jeg har til å studere det jeg aller helst vil der jeg aller helst vil bo, på mitt eget språk, og til og med motta økonomisk støtte til det. Så jeg valgte det. Anbefales!

Men ikke misforstå: Så klart er det lov å være lei i blant!

Bare ikke glem at du også har masse du burde sette pris på når du er klar for det.

Livet er hardt

Dongeribukser og Coca Cola

Fun fact: For å produsere en dongeribukse går det med 10 000 liter vann.
Enda et: For å produsere en liter Coca Cola går det med 2,5 liter vann.
Og enda et: På jorden finnes det per i dag en milliard mennesker uten tilgang på trygt vann.

Kjipt? Ja, men ikke fortvil.

Hvor kommer denne plutselige interessen for vann og brus fra, lurer du kanskje på? Jeg har vært på vannseminar med SAIH i dag, og setter litt større pris på springvannet enn tidligere da jeg kom hjem. Er godt med en oppvekker i blant, man blir litt sløv av å bo i Norge nemlig. Enten du vil det eller ikke sitter putene godt fast under armene. Rent vann - alltid. Fred - alltid. Hus - alltid. Penger - nesten alltid. Gjelder for de fleste av oss, for eksempel deg, sannsynligvis.

Men dårlig samvittighet funker ikke, vil jeg påstå, så ikke dyrk den. Forsøk på å hjelpe med lusen samvittighet som motivasjon blir tvunget, hastig og uoptimal. Negativt blir til negativt. Hvis det er dårlig samvittighet som holder deg unna brus, billige klær og timeslange dusjopphold, da er det ikke bærekraftig. En eller annen gang sprekker det, vi kan ikke leve med selvpining som det. Jeg tror ikke det er mangel på selvdisiplin som gjør at folk handler uetisk, jeg tror det er innsikten som glimrer med sitt fravær. For problemet er ikke egentlig AT vi konsumerer, problemet er at vi ikke har noen glede av det. Ikke nok.

Hvis du har tilbragt en uke uten tilgang på dusj skjønner du hva jeg mener. Spesielt hvis du den uken har måttet hente alt vannet du trengte for eget forbruk selv, gjerne langt borte fra, og med tungvinte dunker og dyp snø som hinder på veien. Etter du har strevd deg tilbake til hytten med de to tilitersdunkene, svett og stolt, hadde du deretter helt vannet ut i avløpet igjen? Det er jo "bare" vann, sånn som i springen hjemme?

Hvis vi nøt brusen vår som om det var første gang vi smakte den, hvis vi nøt dusjen vår som om vi selv hadde hentet vannet, hvis vi fikk en ny genser etter å ha slitt den forrige til filler... Hadde vi ikke blitt litt lykkeligere da? Det er min drøm, at vi i vesten også skal bli så bevisste at vi klarer å verdsette verdiene våre. Det ville gitt oss en helt ny dimensjon av livet! Og min teori er at det ville være slutten på fråtsingen og overforbruket. Hvis du virkelig innser hvor mye arbeid som ligger bak produktene du kjøper, hvis du forstår det som om det var du selv som hadde slitt, da ville du ikke kjøpt det om du ikke hadde bruk for det.

Se på Gonzalo, han brukte mer tid på å leke med sin hjemmesnekrede ballong-jojo enn jeg gjorde med mange av de hundrevis av lekene jeg hadde som liten...

Jeg har en nevø på fire år. Mange barn på hans alder lever på gaten. Men ikke nevøen min, eller noen av Norges flerfoldige tusen fireåringer. Jeg leste nettopp ferdig boken "Hotell de tusen stjerner" av Johan-Christian Sandvand, som forteller historiene til en håndfull av Bolivias hundertusenvis av gatebarn. De som fryser hver natt, frykter alt og alle hele tiden og ikke vet hva omsorg er. De som politiet er ute etter, og som aldri leker. Barna som blir rusavhengige som fireåringer, eller kanskje tidligere.

Jeg vet lite om gatebarn, jeg vet ikke hvordan de fungerer, og jeg vet ikke hvordan det er å omgås dem, men hele konseptet får det til å rykke i hjertet - det er så inderlig galt at jeg trekkes mot handling. Må jeg ikke gjøre noe, nå som jeg vet at de er der ute? Jeg vet ikke, rett og slett. Men jeg vet at oppmerksomheten rundt hjemløse barn burde vært mye større, det er noe som alt for sjeldent tas opp. Videoen nedenfor fikk mine øyne opp for gatebarn for første gang, kanskje den kan gjøre det for flere?

Tilbake i bloggen

Etter Hald har mye tid gått med til refleksjon om verdens store problemer, noe som så klart har munnet ut i flertallige diskusjoner med familie og venner. Etter hvert har jeg kommet på tanken om at jeg muligens burde spare dem for noe av dette, og heller la noe av tankegodset få utløp på andre arenum, denne støvsamlende bloggen, for eksempel.

Forrige uke fant familien Berg Nødtvedts årlige Hellas-tur sted. Sol, strand og gresk gastronomi er viktige stikkord for idyllen mamma gjerne kaller mental hygiene. Et skår i gleden har dog dukket opp for min kjære mor i hennes ferieparadis; strandselgere fra Asia og Afrika. Tilbud om solbriller, vesker og massasje bryter inn i den døsige avslapningen, og har flere ganger vært nær ved å ruinere mammas dager på stranden. Klager ble ytret.

Tidligere ville jeg kanskje følt det samme, og samtykket til klagene som ble mumlet frem, men etter å ha graduert som Hald-student var det minimalt med forståelse å møte for stakkars mamma. Jeg ser ikke de irriterende, innpåslitne og masete selgerne. Jeg ser mennesker som kommer fra mindre heldige kontinenter. Jeg ser mennesker som trasker rundt i stekende sol i full påkledning time etter time mens alle andre mesker seg i sol, saltvann og kalde drikkevarer. Jeg ser mødre og fedre, så desperate på utkikk etter en inntekt at de forlater sine kjære i flere måneder hvert år for å finne sin vei til overlevelse og liv. Og jeg ser det nok ikke fordi det aldri har vært sånn før, eller fordi det ikke skjer det samme andre steder, men fordi jeg ser med nye øyne nå.

(Mamma hadde forøvrig et åpent sinn for mine kommentarer, og lot seg ikke irritere noe mer resten av ferien.)