There's work to do

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.