Det er vanskelig å vite hva som er bra og hva som er dårlig. Det gjelder like mye hvilken avokado du skal velge i butikken som hvilket politiske partiprogram som vil medføre mest positive følger for de som trenger det mest i samfunnet.
Som psykologistudent vet jeg, som alle andre, at det er mye man ikke vet. En hjerne inneholder 100 milliarder nevroner. Hvert av disse nevronene kommuniserer med og tilpasser seg de andre nevronene som omgir det. Det antas at det finner like mange, eller flere, nevrale forbindelser i en enkelt hjerne som det finnes atomer i universet. Hørte hvertfall det en gang, kan være noen bare skrøt. Uansett, videre, det er disse nevrale forbindelsene som ligger bak vår atferd (med noe slingringsmonn, gitt av atomær tilfeldighet - se http://no.wikipedia.org/wiki/Heisenbergs_uskarphetsrelasjon). Mennesker er derfor per dags dato ganske uforutsigbare. Hva da med hele grupper? Hele samfunn? Hele verden? Hvordan skal vi vite hva folk vil gjøre dersom sånn og sånn og hvis vi bare gjør det og det? Viktigst av alt: Hvordan kan vi vite at ting vil bli bedre? (For ikke å snakke om; hva er "bedre"?)
Jeg tror ikke vi kan vite. I en verden der vi har så stor tillit til forskning, skaper det hos meg stor frustrasjon å ikke kunne vite utfallet av de valgene jeg mest av alt har lyst til å gjøre riktig. Jeg bærer et stort engasjement inni meg, og jeg har så lyst til å jobbe i riktig retning, å trekke i de riktige trådene, for å hjelpe til med å få verden på rett kjøl, men jeg vet ikke hvordan!
Resultatet blir til tider paralyse. Det er lett å unngå hele problemet; jeg slutter å tenke på det. Jeg drar på shoppingtur til Berlin og bryr meg mest om venner, familie og meg selv for en stund. Men heldigvis kommer engasjementet tilbake, igjen og igjen. Og det florerer av utløpskanaler for det. Underskriftskampanjer for Amnesty, Fairtrade-kaffe på butikken, fattigdomsforedrag på videregående skoler. Men hvilke av disse tingene har egentlig effekt, kan jeg komme til å spørre meg. Det er ikke noe galt i det spørsmålet. PROBLEMET er når man spør seg dette, altså har mine handlinger noen effekt i riktig retning, man kommer til den naturlige konklusjonen at man ikke vet, og deretter velger å ikke gjøre noe i det hele tatt!!!!!!!!!!
Ikke det at all handling er bedre enn ingen handling heller, men det gjelder de tingene man allerede vet at iallefall ikke funker, tenker jeg. For eksempel vil mange peke på de siste 50 årene med bistand til afrikanske land som kritikere vil si til og med har forverret kontinentets økonomiske situasjon. Ja, oki, tenker jeg, da kan vi slutte med det nå da. Men vi trenger ikke slutte med alle andre solidaritetsmotiverte tiltak bare fordi denne typen bistand i noens øyne har slått totalt feil! Det vil være det samme som å gi opp, lene seg tilbake og bare se på hvordan alt utspiller seg etter hvert. Til motsetning oppfordrer jeg alle engasjerte til å se seg selv som reelle aktører i samfunnet, ja, i historien. Å skape bevissthet om en sak endrer dens posisjon i samfunnsdebatten. Å mobilisere folk til å kreve et visst utfall av en sak kan påvirke det reelle utfallet av saken. Å påvirke utfallet av en sak vil på en eller annen måte påvirke utfallet av mange andre saker. Sånn kan vi handle som borgere. Som forbrukere har vårt vestlige samfunn også gitt oss en stemme; vi kan velge hva vi vil støtte og hva vi ikke vil støtte, hver dag. Det er så klart umulig for den jevne forbruker å handle 100 % etisk per dags dato. For mange varer som vi er for vant med produseres og fraktes på lite rettferdig og bærekraftig vis. Trikset her er å gå sammen og kreve ting, kreve at produktene du liker, handler ofte og ikke ønsker å gi opp, blir produsert på en måte du kan støtte med god samvittighet.
Jeg tror vi kan gjøre verden bedre, og jeg tror det er mange måter å gjøre det på. Jeg vet ikke, men jeg velger å tro det. Det er troen som lar engasjementet mitt komme til rette.
onsdag 28. mars 2012
torsdag 13. oktober 2011
Er du tent?
Siden jeg syns at Strømmestiftelsen er en genial utviklingsorganisasjon er jeg med i ungdomsorganisasjonen deres; RE:ACT. Der jobber vi med å engasjere ungdom, og nå snart skal vi ut på skoler i Bergensområdet og prøve oss. Men hva vil det si å bli engasjert, å være engasjert, og å engasjere? Sånn rent praktisk. Jeg slenger rundt meg med begrepet uten helt å vite dets mål og mening. Er det i det hele tatt konstruktivt og viktig for verden? Eller er det å være en engasjert ungdom et image jeg tar på meg, og ønsker at andre skal ha på seg, fordi jeg syns det er den kuleste tingen å gjøre?
Selv husker jeg ikke når jeg ble engasjert. Jeg husker at jeg og noen andre arrangerte basar for å samle inn penger til noe greier da jeg gikk på barneskolen. Jeg stilte alltid på bøssebæreaksjoner.
Jeg hadde tidlig planer om å dra til et fattig land for å se hvordan det virkelig forholdt seg der ute i verden. Da jeg var helt liten var jeg så empatisk at jeg nesten ikke kunne se på når den slemme selen ertet Pingu på barne-TV. Så det har vært lett for meg å være engasjert og idealistisk. Etter at jeg var i Peru har det vært enda lettere, både fordi jeg fikk så mye eksempler på urettferdighet i verden, og fordi folk her hjemme lyttet litt ekstra siden jeg hadde vært ute og greier og greier.
Spørsmålet er om alle trenger å bli engasjert på min måte for å redde verden? Isåfall må alle bli supergiret når det er foredrag om meksikansk politikk på Kvarteret, alle må organisere filmkvelder, studentmiddager og skolebesøk for å gire hverandre opp til kamp mot fattigdom, og alle må få dårlig samvittighet hver gang de kjøper klær som ikke er av økologisk bomull og bananer som ikke er Fairtrade. Dessuten må nok alle ha opplevd et 7 måneders opphold som frivillig i et land med mer utpreget fattigdom. Da kan man begynne å snakke, tenker jeg.
Er det så dette jeg skal preke for skoleungdommen i mitt informasjonsarbeid for en bedre verden? Det hender jeg tenker sånne tanker, jeg skal innrømme det. Men nå tar jeg meg i skinnet, og sier: Nei! Alle trenger ikke bli supergiret for at verden skal bli bedre! Heldigvis. Tror egentlig det hadde blitt litt slitsomt i lengden. Så hva slags engasjement er det jeg vil skal spres gjennom RE:ACT?
Jeg foreslår kunnskap. I bunn og grunn er det det som bør få folk til å brenne for forandring.
Selv husker jeg ikke når jeg ble engasjert. Jeg husker at jeg og noen andre arrangerte basar for å samle inn penger til noe greier da jeg gikk på barneskolen. Jeg stilte alltid på bøssebæreaksjoner.
Jeg hadde tidlig planer om å dra til et fattig land for å se hvordan det virkelig forholdt seg der ute i verden. Da jeg var helt liten var jeg så empatisk at jeg nesten ikke kunne se på når den slemme selen ertet Pingu på barne-TV. Så det har vært lett for meg å være engasjert og idealistisk. Etter at jeg var i Peru har det vært enda lettere, både fordi jeg fikk så mye eksempler på urettferdighet i verden, og fordi folk her hjemme lyttet litt ekstra siden jeg hadde vært ute og greier og greier.
Spørsmålet er om alle trenger å bli engasjert på min måte for å redde verden? Isåfall må alle bli supergiret når det er foredrag om meksikansk politikk på Kvarteret, alle må organisere filmkvelder, studentmiddager og skolebesøk for å gire hverandre opp til kamp mot fattigdom, og alle må få dårlig samvittighet hver gang de kjøper klær som ikke er av økologisk bomull og bananer som ikke er Fairtrade. Dessuten må nok alle ha opplevd et 7 måneders opphold som frivillig i et land med mer utpreget fattigdom. Da kan man begynne å snakke, tenker jeg.
Er det så dette jeg skal preke for skoleungdommen i mitt informasjonsarbeid for en bedre verden? Det hender jeg tenker sånne tanker, jeg skal innrømme det. Men nå tar jeg meg i skinnet, og sier: Nei! Alle trenger ikke bli supergiret for at verden skal bli bedre! Heldigvis. Tror egentlig det hadde blitt litt slitsomt i lengden. Så hva slags engasjement er det jeg vil skal spres gjennom RE:ACT?
Jeg foreslår kunnskap. I bunn og grunn er det det som bør få folk til å brenne for forandring.
 |
| Illustrasjon fra www.gapminder.org |
fredag 11. februar 2011
En cardigan fra eller til
Ikke vær redd, jeg skal ikke skrive om dagens outfit. I stedet vil jeg spørre: Burde jeg egentlig bare gi alle pengene mine til noen som trenger de mer enn meg?
Tidligere i dag kjøpte jeg meg en svart cardigan. Jeg har nemlig savnet en svart cardigan siden den grå jeg pleide å bruke før ble dynket i glasstøv i en liten kombikrasj i Peru sist vår, så jeg valgte å bruke 50 kr på en ny en. Merk at jeg da hadde gått nesten et helt år uten å merke særlig store konsekvenser av å ikke ha hverken svart eller grå cardigan. Jeg har brukt den brune, den hvite eller den stripete. Det har alltids gått på et eller annet vis, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skulle hatt en enkel svart en, som går til alt.
Samtidig er det mange, vondt mange, som går rundt på gaten og fryser, både her i Bergen og i kanskje hver eneste storby verden over hvor frosten faller på når solen går ned. Hver dag. Jeg kunne jo klart meg med en cardigan. Jeg kunne jo det. Det ville muligens gått utover selvtilliten min i møte med andre i flotte nye cardiganer, og kanskje ville enkelte sett på meg som hun freaky aktivisten som aldri bytter hverken cardigan eller undertøy. Men jeg er jo ganske tøff, så jeg hadde nok tålt det, og da kunne jo jeg i alle fall hjulpet en person med en genser eller to. Så hvorfor velger jeg som jeg gjør? Eller, bedre spurt; bør jeg fortsette med det? Spørsmålet er åpent for debatt.
Jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden, kalt "Are you a slacktivist?" på http://donmilleris.com/. For de av dere som ikke kjenner termen fra før definerer Wikipedia det slik; "[Slacktivism] is usually considered a pejorative(nedsettende) term that describes "feel-good" measures, in support of an issue or social cause, that have little or no practical effect other than to make the person doing it feel satisfaction. The acts tend to require minimal personal effort from the slacktivist. Examples of activities labeled as "slacktivist" include signing internet petitions, the wearing of awareness ribbons or awareness bracelets with political messages, putting a ribbon magnet on a vehicle, writing blogs or statuses about issues on social networking sites, joining a Facebook group, posting issue-oriented YouTube videos, or altering one's personal data or avatar on social network services." Rett og slett det å gjøre en minimal innsats for å tilsynelatende gjøre sin lille bit for en bedre verden.
Jeg syns slaktivist-uttrykket er treffende, jeg vet hvor kul jeg føler meg når jeg går med fattigdomsbekjemper-t-skjorten min og får vise frem at jeg, jeg GJØR noe, fordi det står på t-skjorten min. Det føles bra for meg, og det er jo egentlig ikke poenget med fattigdomsbekjempelse. Men det kan være farlig å tenke sånn også. Ja, mye må gjøres for å bekjempe fattigdom og urettferdighet, og nei, det er ikke nok å gå med t-skjorten, men jeg tror ikke veien å gå for å få folk mer involverte i bistand og politikk er å henge ut de som i alle fall har giddet å nærme seg bøssebæreren og slippe nedi en tjuekroning, med argumenter som kan få det til å høres ut som du enten må være hardcore aktivist på fulltid eller ingenting. Hovedpoenget er jo uansett at verden sånn den er i dag er så urettferdig at den ikke KAN bli bedre hvis ikke flere tar mer tak. Og med tak mener jeg virkelige handlinger, virkelig store innsatser. Ikke bare i penger, men i engasjement. Klart trenger vi penger og, men når du ser at hele verden år på år velger å investere mer i krig($1,5 billioner) enn det ville kostet å oppfylle FNs tusenårsmål($40-60 milliarder) er det mer et spørsmål om holdninger enn om ressurser.
Det er vel derfor jeg syns det er greit å ha litt mer penger enn du trenger for å overleve, fordi i det store og det hele kan du gjøre så mye større forskjell ved å bruke tiden din og holdningene dine i stedet for bare pengene.
Tidligere i dag kjøpte jeg meg en svart cardigan. Jeg har nemlig savnet en svart cardigan siden den grå jeg pleide å bruke før ble dynket i glasstøv i en liten kombikrasj i Peru sist vår, så jeg valgte å bruke 50 kr på en ny en. Merk at jeg da hadde gått nesten et helt år uten å merke særlig store konsekvenser av å ikke ha hverken svart eller grå cardigan. Jeg har brukt den brune, den hvite eller den stripete. Det har alltids gått på et eller annet vis, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skulle hatt en enkel svart en, som går til alt.
Samtidig er det mange, vondt mange, som går rundt på gaten og fryser, både her i Bergen og i kanskje hver eneste storby verden over hvor frosten faller på når solen går ned. Hver dag. Jeg kunne jo klart meg med en cardigan. Jeg kunne jo det. Det ville muligens gått utover selvtilliten min i møte med andre i flotte nye cardiganer, og kanskje ville enkelte sett på meg som hun freaky aktivisten som aldri bytter hverken cardigan eller undertøy. Men jeg er jo ganske tøff, så jeg hadde nok tålt det, og da kunne jo jeg i alle fall hjulpet en person med en genser eller to. Så hvorfor velger jeg som jeg gjør? Eller, bedre spurt; bør jeg fortsette med det? Spørsmålet er åpent for debatt.
Jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden, kalt "Are you a slacktivist?" på http://donmilleris.com/. For de av dere som ikke kjenner termen fra før definerer Wikipedia det slik; "[Slacktivism] is usually considered a pejorative(nedsettende) term that describes "feel-good" measures, in support of an issue or social cause, that have little or no practical effect other than to make the person doing it feel satisfaction. The acts tend to require minimal personal effort from the slacktivist. Examples of activities labeled as "slacktivist" include signing internet petitions, the wearing of awareness ribbons or awareness bracelets with political messages, putting a ribbon magnet on a vehicle, writing blogs or statuses about issues on social networking sites, joining a Facebook group, posting issue-oriented YouTube videos, or altering one's personal data or avatar on social network services." Rett og slett det å gjøre en minimal innsats for å tilsynelatende gjøre sin lille bit for en bedre verden.
Jeg syns slaktivist-uttrykket er treffende, jeg vet hvor kul jeg føler meg når jeg går med fattigdomsbekjemper-t-skjorten min og får vise frem at jeg, jeg GJØR noe, fordi det står på t-skjorten min. Det føles bra for meg, og det er jo egentlig ikke poenget med fattigdomsbekjempelse. Men det kan være farlig å tenke sånn også. Ja, mye må gjøres for å bekjempe fattigdom og urettferdighet, og nei, det er ikke nok å gå med t-skjorten, men jeg tror ikke veien å gå for å få folk mer involverte i bistand og politikk er å henge ut de som i alle fall har giddet å nærme seg bøssebæreren og slippe nedi en tjuekroning, med argumenter som kan få det til å høres ut som du enten må være hardcore aktivist på fulltid eller ingenting. Hovedpoenget er jo uansett at verden sånn den er i dag er så urettferdig at den ikke KAN bli bedre hvis ikke flere tar mer tak. Og med tak mener jeg virkelige handlinger, virkelig store innsatser. Ikke bare i penger, men i engasjement. Klart trenger vi penger og, men når du ser at hele verden år på år velger å investere mer i krig($1,5 billioner) enn det ville kostet å oppfylle FNs tusenårsmål($40-60 milliarder) er det mer et spørsmål om holdninger enn om ressurser.
Det er vel derfor jeg syns det er greit å ha litt mer penger enn du trenger for å overleve, fordi i det store og det hele kan du gjøre så mye større forskjell ved å bruke tiden din og holdningene dine i stedet for bare pengene.
onsdag 12. januar 2011
¡Sumaq Perú!
Vips var en måned allerede over. Dagene her gikk omtrent like rapidito som forventet, og angsten for å ikke få tid nok til alt og alle som gjenstår satte akkurat inn i går kveld. Skulle gjerne vært litt mer i Huaycan, skulle gjerne laget flere møter med Grupo de Rescate, skulle gjerne sett mer til mine eks-kollegaer, men 35 dager varer ikke lenge nok til alt. Men jeg fortviler ikke! Tvert imot er jeg ganske giret på å komme hjem til Norge denne gangen. I sterk kontrast til hva jeg følte i fjor vår føler jeg nå at min plass å være akkurat nå er i Bergen, med studiene, Klubben og familien min. Å komme tilbake til Peru har vært herlig, og jeg har virkelig fått fylt opp tanken med ny motivasjon for tverrkulturelt arbeid, fattigdomsbekjempelse og nestekjærlighet. Men min arbeidsplass er ikke her akkurat nå, og ferier må alltids ta slutt. Batteriene er ladet for en heidundrande innsats på psykologien, informasjonsarbeid og lederkursing. Dessuten har jeg lovet å komme tilbake hit til 15-årsdagen (jamfør konfirmasjon) til yndlingsvertssøsteren min Abigail i 2012, og det er jo ikke så lenge til :)
Ellers kan jeg jo kommentere at jeg sist uke fikk oppleve den tredje av Perus regioner som jeg ikke kjente fra før; jungelen! Sammen med en gjeng av ungdommene fra kirken bar det av gårde for å besøke hjemstedet til jungelguttene som har invadert den presbytarianske kirken her i Santa Anita. Reisen var utrolig fin, med innslag av både ørken, sletter, fjell og skog. Peru er så fint! Etter 25 timers bussing kunne vi endelig stavre oss ut i den deilig søte Moyobambanske luften, og i dagene som fulgte guidet Weyder og Kelvin oss rundt på alt området kunne by på; varme kilder, kalde elver, turgåing og fjellbestigning. For ikke å snakke om bananspising! Min nye favorittrett gjennom alle tider er herved platano maduro con queso y mani. For mye fett til å skrive på norsk!
Tilbake i Lima er det trist å tenke på at størsteparten av Perus ressurser innen infrastruktur, utdanning og helse brukes på en overbefolket og sterkt forurenset by som egentlig de færreste liker å bo i, mens resten av landets naturskjønne distrikter sliter med å tilby selv de enkleste tjenester som vann og elektrisitet. Håper det en dag blir slutt på den onde sentraliseringssirkelen, og at Perus makthavere får opp øynene for mulighetene som eksisterer utenfor deres egen bygrense. I mellomtiden er det fritt frem for oss turister å besøke underverkene mens de fremdeles har i behold sin primitive sjarm. Vamos? 
Ellers kan jeg jo kommentere at jeg sist uke fikk oppleve den tredje av Perus regioner som jeg ikke kjente fra før; jungelen! Sammen med en gjeng av ungdommene fra kirken bar det av gårde for å besøke hjemstedet til jungelguttene som har invadert den presbytarianske kirken her i Santa Anita. Reisen var utrolig fin, med innslag av både ørken, sletter, fjell og skog. Peru er så fint! Etter 25 timers bussing kunne vi endelig stavre oss ut i den deilig søte Moyobambanske luften, og i dagene som fulgte guidet Weyder og Kelvin oss rundt på alt området kunne by på; varme kilder, kalde elver, turgåing og fjellbestigning. For ikke å snakke om bananspising! Min nye favorittrett gjennom alle tider er herved platano maduro con queso y mani. For mye fett til å skrive på norsk!
Tilbake i Lima er det trist å tenke på at størsteparten av Perus ressurser innen infrastruktur, utdanning og helse brukes på en overbefolket og sterkt forurenset by som egentlig de færreste liker å bo i, mens resten av landets naturskjønne distrikter sliter med å tilby selv de enkleste tjenester som vann og elektrisitet. Håper det en dag blir slutt på den onde sentraliseringssirkelen, og at Perus makthavere får opp øynene for mulighetene som eksisterer utenfor deres egen bygrense. I mellomtiden er det fritt frem for oss turister å besøke underverkene mens de fremdeles har i behold sin primitive sjarm. Vamos?
mandag 20. desember 2010
Rapport nr. 1
Lørdag 12. desember landet vi igjen på planet Peru, Siril, Thea og jeg. Inn i lungene fløt den mildt sagt eksosrike luften, ut kom en smårusten spansk seg frem via en frossen, norsk tunge. Alt var som før, men like fullt en annen planet enn Norge. Jeg er tilbake på det rosa jenterommet med mine hermanas peruanas, nok en gang mettes magen med pachamanca, tallarines og luftrundstykker med alt for søtt syltetøy, og min favorittunderholdning for de kommende ukene består av meksikanske telenovelas. Herligheten har dog sin pris, i form av sleskete tilrop fra svette mekanikermenn på hvert gatehjørne og en ubehagelig påminnelse om hvor skummelt rik jeg er på verdensbasis.
Men jeg har visst ikke bare dratt hit for å snike meg tilbake i tid til mitt peruanske hverdagsliv, selv om det var det jeg egentlig hadde tenkt. Jeg øyner nå håp om å kunne ta med meg noe nytt tilbake på flyet den 14. januar. Nye kunnskaper, nye historier, nye oppdagelser, nye lærdommer. Det er det som er spennende, for siden jeg er blitt litt eldre siden sist, kanskje klarer jeg å møte Lima litt annerledes, og slik oppleve nye sider av både Peru og meg selv. Kanskje jeg til og med klarer å lære meg litt peruansk kokkekunst?
Hva ønsker du å lære deg denne julen?
lørdag 27. november 2010
Et høyt, bjelleklingende klart JA til kos :)
Jul... Julekaker. Julemat. Juleverksted. Julepynt. Julestemning. Julelys. Julesanger. Og for de som vil: Jesus.
Men julestri? Dislike.
Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.
Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)
Kjøp mindre - kos mer <3
Men julestri? Dislike.
Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.
Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)
Kjøp mindre - kos mer <3
søndag 14. november 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)