Agape 4 ever

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.