La vita è bella

Siste nytt fra Lima! I det siste har jeg…

• Overlevd en liten trafikkulykke
• Sett plantingen av et juntsa-tre
• Møtt en nordmann tilfeldig på gaten
• Blitt forsøkt byttet mot brus av señoraene i comedoren
• Drukket mystisk mikstur kalt quinua

Men det jeg har lyst til å skrive om er gleder og sorger, og hvordan det av og til er to sider av samme sak.

En av vennene mine har nettopp brutt med kjæresten sin gjennom tre år. Hun avsluttet forholdet fordi hun mente han trengte ”noen enklere” enn henne. Samtidig opplever han et enormt press fra universitetet i sitt siste halvår på jusstudiet. Samtidig jobber han med å starte opp en egen assosiasjon som skal jobbe med fattige. Han bor selv i Huaycan, og har vokst opp med fattigdom rundt seg. Han selv har ikke så veldig mye å rutte med. Men Hiuston, som jeg tror er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt, har funnet en måte å takle motgangen på. Og ikke bare takle den, men å vokse på den!

”Vi (refererende til innbyggere av Huaycan) har noe som de rike ikke har. Vi ser den fattigdommen som er her, og det vil alltid drive oss fremover. Vi vil alltid ha noe å leve for. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal nyte å lide, jeg skal nyte å ha det vanskelig, for det er da jeg føler at jeg virkelig lever. ”

Det kan først høres sprøtt ut. Nyte lidelse? Er ikke det noe bare emoene gjør? Men jeg skjønner hva Hiuston snakker om, jeg skjønner det veldig godt! De øyeblikkene jeg har følt meg mest levende de siste ukene har vært når jeg har opplevd bekymring, tristhet og redsel. For når jeg bekymrer meg bekymrer jeg meg av kjærlighet til vennene mine som strever, når jeg er trist deler jeg tristheten med noen jeg er glad i, når jeg er redd fordi jeg nettopp så en kombi brake inn i kombien jeg selv satt i er det av kjærlighet til livet. Slik kommer jeg meg også ut av bekymringen, tristheten og redselen, ved å finne noe godt i det. Bekymring driver meg til å trøste andre, tristhet til å bli trøstet, redsel til å verdsette hver dag enda mer.


Jeg vet ikke om det var forståelig, men kanskje det ikke trenger å være det heller ;)