Rapport nr. 1

Lørdag 12. desember landet vi igjen på planet Peru, Siril, Thea og jeg. Inn i lungene fløt den mildt sagt eksosrike luften, ut kom en smårusten spansk seg frem via en frossen, norsk tunge. Alt var som før, men like fullt en annen planet enn Norge. Jeg er tilbake på det rosa jenterommet med mine hermanas peruanas, nok en gang mettes magen med pachamanca, tallarines og luftrundstykker med alt for søtt syltetøy, og min favorittunderholdning for de kommende ukene består av meksikanske telenovelas. Herligheten har dog sin pris, i form av sleskete tilrop fra svette mekanikermenn på hvert gatehjørne og en ubehagelig påminnelse om hvor skummelt rik jeg er på verdensbasis.

Men jeg har visst ikke bare dratt hit for å snike meg tilbake i tid til mitt peruanske hverdagsliv, selv om det var det jeg egentlig hadde tenkt. Jeg øyner nå håp om å kunne ta med meg noe nytt tilbake på flyet den 14. januar. Nye kunnskaper, nye historier, nye oppdagelser, nye lærdommer. Det er det som er spennende, for siden jeg er blitt litt eldre siden sist, kanskje klarer jeg å møte Lima litt annerledes, og slik oppleve nye sider av både Peru og meg selv. Kanskje jeg til og med klarer å lære meg litt peruansk kokkekunst?

Hva ønsker du å lære deg denne julen?

Et høyt, bjelleklingende klart JA til kos :)

Jul... Julekaker. Julemat. Juleverksted. Julepynt. Julestemning. Julelys. Julesanger. Og for de som vil: Jesus.

Men julestri? Dislike.

Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.

Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)

Kjøp mindre - kos mer <3

Skitne vinduer, ren glede

There's work to do

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.

Tanker fra da jeg så en dokumentar om skipsvrakerarbeidere i Bangladesh på plasmaskjermen hjemme i stuen og ble trist av urettferdigheten + litt kvalm

Livet går, det står ikke stille. Det er hele tiden i bevegelse. Havet flytter rundt på bølgene sine, isbreer presser seg stille nedover fjellsidene, solen går opp og går ned og står opp igjen neste dag.

Men av og til kan det føles ut som om vi ikke beveger oss lenger. Som om alt tikker og går, bare ikke oss. Som om vi sitter fast i et hull av et øyeblikk og ikke kommer oss opp derfra. Et hull fyllt av ingenting utenom håpløshet.

Heldigvis gnager tiden på kantene av hullet, og til slutt blir det som oftest grunt nok til at vi kan komme oss opp igjen. Eller kanskje man er heldig, og får en stige slengt ned av et medmenneske der oppe.

Mine hull har aldri vært særlig dype. Det har bare skullet noen dager, eller kanskje uker til for at jeg har kunnet se kanten og kravle meg opp igjen til tiden som går. Jeg er heldig. Heldigst i verden.

For det finnes mange virkelig dype hull. Øyeblikk så tragiske at de lammer deg, og slenger deg ned til et sted hvor det bare er plass til gråt og gnagende sorg. Å miste et barn. Å bli tvangsgiftet. Å bli forlatt av sine foreldre. Å miste ikke bare en, men alle drømmene sine på en gang. Svarte hull av øyeblikk, umulige å flykte fra, utenfor tiden.

Heldigvis går livet, enten vi vil det eller ikke. Selv om ingenting er det samme, så er det, og det forandrer seg. Skyene på himmelen løser seg opp og kommer sammen. En kråke bygger reir av ståltrå når det ikke er flere trær igjen. Som oftest blir det etter hvert plass til et smil, til en latter, til en venn, også i det livet som var fanget uten håp. Etter hvert kan man kanskje gå videre sammen med livet.

Vi kan gjøre det lettere for hverandre. Vi kan slutte år grave hull. Vi kan slutte å dytte hverandre ned i de som finnes. Og for de som allerede er i mørket, så kan vi ikke klatre for dem, men vi kan gi dem en stige.

Slemme studier?

Denne uken har jeg syntes veldig synd på meg selv. Stakkars meg, jeg har vært stresset, lei, trøtt, sliten, overarbeidet og har rett og slett følt meg nedbrutt. Og greit nok, det skal være lov. Men hva var den sure kilden til vanskelighetene jeg følte? Hva var den underliggende stressfaktoren som gnagde på nervene? Hva var det jeg helst ville kvitte meg med med det samme og tenkte jeg ville levd like bra uten?

Det var studiene mine.

Men hadde studiene gjort noe mot meg? Hadde de prøvd å ødelegge for meg og min fremtid? Hadde de fratatt meg muligheter? Hadde de frastjålet meg mat, klær eller husly? Hadde de utøvet vold mot meg?

Hmm...

Nei, studiene mine hadde ikke vært så slemme.
Jeg innså til slutt at jeg kunne slutte å være stresset, lei, overarbeidet, trøtt og sliten. Det var ikke studiene som gjorde det mot meg, det var jeg som behandlet studiene feil. Jeg oppdaget at jeg kunne begynne å sette pris på muligheten jeg har til å studere det jeg aller helst vil der jeg aller helst vil bo, på mitt eget språk, og til og med motta økonomisk støtte til det. Så jeg valgte det. Anbefales!

Men ikke misforstå: Så klart er det lov å være lei i blant!

Bare ikke glem at du også har masse du burde sette pris på når du er klar for det.

Livet er hardt