En cardigan fra eller til

Ikke vær redd, jeg skal ikke skrive om dagens outfit. I stedet vil jeg spørre: Burde jeg egentlig bare gi alle pengene mine til noen som trenger de mer enn meg?

Tidligere i dag kjøpte jeg meg en svart cardigan. Jeg har nemlig savnet en svart cardigan siden den grå jeg pleide å bruke før ble dynket i glasstøv i en liten kombikrasj i Peru sist vår, så jeg valgte å bruke 50 kr på en ny en. Merk at jeg da hadde gått nesten et helt år uten å merke særlig store konsekvenser av å ikke ha hverken svart eller grå cardigan. Jeg har brukt den brune, den hvite eller den stripete. Det har alltids gått på et eller annet vis, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skulle hatt en enkel svart en, som går til alt.

Samtidig er det mange, vondt mange, som går rundt på gaten og fryser, både her i Bergen og i kanskje hver eneste storby verden over hvor frosten faller på når solen går ned. Hver dag. Jeg kunne jo klart meg med en cardigan. Jeg kunne jo det. Det ville muligens gått utover selvtilliten min i møte med andre i flotte nye cardiganer, og kanskje ville enkelte sett på meg som hun freaky aktivisten som aldri bytter hverken cardigan eller undertøy. Men jeg er jo ganske tøff, så jeg hadde nok tålt det, og da kunne jo jeg i alle fall hjulpet en person med en genser eller to. Så hvorfor velger jeg som jeg gjør? Eller, bedre spurt; bør jeg fortsette med det? Spørsmålet er åpent for debatt.

Jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden, kalt "Are you a slacktivist?" på http://donmilleris.com/. For de av dere som ikke kjenner termen fra før definerer Wikipedia det slik; "[Slacktivism] is usually considered a pejorative(nedsettende) term that describes "feel-good" measures, in support of an issue or social cause, that have little or no practical effect other than to make the person doing it feel satisfaction. The acts tend to require minimal personal effort from the slacktivist. Examples of activities labeled as "slacktivist" include signing internet petitions, the wearing of awareness ribbons or awareness bracelets with political messages, putting a ribbon magnet on a vehicle, writing blogs or statuses about issues on social networking sites, joining a Facebook group, posting issue-oriented YouTube videos, or altering one's personal data or avatar on social network services." Rett og slett det å gjøre en minimal innsats for å tilsynelatende gjøre sin lille bit for en bedre verden.


Jeg syns slaktivist-uttrykket er treffende, jeg vet hvor kul jeg føler meg når jeg går med fattigdomsbekjemper-t-skjorten min og får vise frem at jeg, jeg GJØR noe, fordi det står på t-skjorten min. Det føles bra for meg, og det er jo egentlig ikke poenget med fattigdomsbekjempelse. Men det kan være farlig å tenke sånn også. Ja, mye må gjøres for å bekjempe fattigdom og urettferdighet, og nei, det er ikke nok å gå med t-skjorten, men jeg tror ikke veien å gå for å få folk mer involverte i bistand og politikk er å henge ut de som i alle fall har giddet å nærme seg bøssebæreren og slippe nedi en tjuekroning, med argumenter som kan få det til å høres ut som du enten må være hardcore aktivist på fulltid eller ingenting. Hovedpoenget er jo uansett at verden sånn den er i dag er så urettferdig at den ikke KAN bli bedre hvis ikke flere tar mer tak. Og med tak mener jeg virkelige handlinger, virkelig store innsatser. Ikke bare i penger, men i engasjement. Klart trenger vi penger og, men når du ser at hele verden år på år velger å investere mer i krig($1,5 billioner) enn det ville kostet å oppfylle FNs tusenårsmål($40-60 milliarder) er det mer et spørsmål om holdninger enn om ressurser.

Det er vel derfor jeg syns det er greit å ha litt mer penger enn du trenger for å overleve, fordi i det store og det hele kan du gjøre så mye større forskjell ved å bruke tiden din og holdningene dine i stedet for bare pengene.

¡Sumaq Perú!

Vips var en måned allerede over. Dagene her gikk omtrent like rapidito som forventet, og angsten for å ikke få tid nok til alt og alle som gjenstår satte akkurat inn i går kveld. Skulle gjerne vært litt mer i Huaycan, skulle gjerne laget flere møter med Grupo de Rescate, skulle gjerne sett mer til mine eks-kollegaer, men 35 dager varer ikke lenge nok til alt. Men jeg fortviler ikke! Tvert imot er jeg ganske giret på å komme hjem til Norge denne gangen. I sterk kontrast til hva jeg følte i fjor vår føler jeg nå at min plass å være akkurat nå er i Bergen, med studiene, Klubben og familien min. Å komme tilbake til Peru har vært herlig, og jeg har virkelig fått fylt opp tanken med ny motivasjon for tverrkulturelt arbeid, fattigdomsbekjempelse og nestekjærlighet. Men min arbeidsplass er ikke her akkurat nå, og ferier må alltids ta slutt. Batteriene er ladet for en heidundrande innsats på psykologien, informasjonsarbeid og lederkursing. Dessuten har jeg lovet å komme tilbake hit til 15-årsdagen (jamfør konfirmasjon) til yndlingsvertssøsteren min Abigail i 2012, og det er jo ikke så lenge til :)

Ellers kan jeg jo kommentere at jeg sist uke fikk oppleve den tredje av Perus regioner som jeg ikke kjente fra før; jungelen! Sammen med en gjeng av ungdommene fra kirken bar det av gårde for å besøke hjemstedet til jungelguttene som har invadert den presbytarianske kirken her i Santa Anita. Reisen var utrolig fin, med innslag av både ørken, sletter, fjell og skog. Peru er så fint! Etter 25 timers bussing kunne vi endelig stavre oss ut i den deilig søte Moyobambanske luften, og i dagene som fulgte guidet Weyder og Kelvin oss rundt på alt området kunne by på; varme kilder, kalde elver, turgåing og fjellbestigning. For ikke å snakke om bananspising! Min nye favorittrett gjennom alle tider er herved platano maduro con queso y mani. For mye fett til å skrive på norsk!

Tilbake i Lima er det trist å tenke på at størsteparten av Perus ressurser innen infrastruktur, utdanning og helse brukes på en overbefolket og sterkt forurenset by som egentlig de færreste liker å bo i, mens resten av landets naturskjønne distrikter sliter med å tilby selv de enkleste tjenester som vann og elektrisitet. Håper det en dag blir slutt på den onde sentraliseringssirkelen, og at Perus makthavere får opp øynene for mulighetene som eksisterer utenfor deres egen bygrense. I mellomtiden er det fritt frem for oss turister å besøke underverkene mens de fremdeles har i behold sin primitive sjarm. Vamos?

Rapport nr. 1

Lørdag 12. desember landet vi igjen på planet Peru, Siril, Thea og jeg. Inn i lungene fløt den mildt sagt eksosrike luften, ut kom en smårusten spansk seg frem via en frossen, norsk tunge. Alt var som før, men like fullt en annen planet enn Norge. Jeg er tilbake på det rosa jenterommet med mine hermanas peruanas, nok en gang mettes magen med pachamanca, tallarines og luftrundstykker med alt for søtt syltetøy, og min favorittunderholdning for de kommende ukene består av meksikanske telenovelas. Herligheten har dog sin pris, i form av sleskete tilrop fra svette mekanikermenn på hvert gatehjørne og en ubehagelig påminnelse om hvor skummelt rik jeg er på verdensbasis.

Men jeg har visst ikke bare dratt hit for å snike meg tilbake i tid til mitt peruanske hverdagsliv, selv om det var det jeg egentlig hadde tenkt. Jeg øyner nå håp om å kunne ta med meg noe nytt tilbake på flyet den 14. januar. Nye kunnskaper, nye historier, nye oppdagelser, nye lærdommer. Det er det som er spennende, for siden jeg er blitt litt eldre siden sist, kanskje klarer jeg å møte Lima litt annerledes, og slik oppleve nye sider av både Peru og meg selv. Kanskje jeg til og med klarer å lære meg litt peruansk kokkekunst?

Hva ønsker du å lære deg denne julen?

Et høyt, bjelleklingende klart JA til kos :)

Jul... Julekaker. Julemat. Juleverksted. Julepynt. Julestemning. Julelys. Julesanger. Og for de som vil: Jesus.

Men julestri? Dislike.

Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.

Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)

Kjøp mindre - kos mer <3

Skitne vinduer, ren glede

There's work to do

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.

Tanker fra da jeg så en dokumentar om skipsvrakerarbeidere i Bangladesh på plasmaskjermen hjemme i stuen og ble trist av urettferdigheten + litt kvalm

Livet går, det står ikke stille. Det er hele tiden i bevegelse. Havet flytter rundt på bølgene sine, isbreer presser seg stille nedover fjellsidene, solen går opp og går ned og står opp igjen neste dag.

Men av og til kan det føles ut som om vi ikke beveger oss lenger. Som om alt tikker og går, bare ikke oss. Som om vi sitter fast i et hull av et øyeblikk og ikke kommer oss opp derfra. Et hull fyllt av ingenting utenom håpløshet.

Heldigvis gnager tiden på kantene av hullet, og til slutt blir det som oftest grunt nok til at vi kan komme oss opp igjen. Eller kanskje man er heldig, og får en stige slengt ned av et medmenneske der oppe.

Mine hull har aldri vært særlig dype. Det har bare skullet noen dager, eller kanskje uker til for at jeg har kunnet se kanten og kravle meg opp igjen til tiden som går. Jeg er heldig. Heldigst i verden.

For det finnes mange virkelig dype hull. Øyeblikk så tragiske at de lammer deg, og slenger deg ned til et sted hvor det bare er plass til gråt og gnagende sorg. Å miste et barn. Å bli tvangsgiftet. Å bli forlatt av sine foreldre. Å miste ikke bare en, men alle drømmene sine på en gang. Svarte hull av øyeblikk, umulige å flykte fra, utenfor tiden.

Heldigvis går livet, enten vi vil det eller ikke. Selv om ingenting er det samme, så er det, og det forandrer seg. Skyene på himmelen løser seg opp og kommer sammen. En kråke bygger reir av ståltrå når det ikke er flere trær igjen. Som oftest blir det etter hvert plass til et smil, til en latter, til en venn, også i det livet som var fanget uten håp. Etter hvert kan man kanskje gå videre sammen med livet.

Vi kan gjøre det lettere for hverandre. Vi kan slutte år grave hull. Vi kan slutte å dytte hverandre ned i de som finnes. Og for de som allerede er i mørket, så kan vi ikke klatre for dem, men vi kan gi dem en stige.