Fleskeberget på lekehandel, juleavslutning og MATMESSE!

Dagene flyr her nå, nå den siste uken har det vært masse å gjøre. Dere vet, de universelle siste-liten-juleforberedelsene er i gang. Sist lørdag dro jeg og min kollega Yolanda for å handle inn leker til barna i kirken hennes, det ene formålet Bergens Turnforenings donasjon gikk til. Mercado Central (hovedmarkedet) var et eneste stort virvar av folk, ting, mat, mer folk og mer ting. (For så vidt ligner jo det egentlig ganske mye på Bergen rundt juletider, så det burde jo bare bringe meg julestemning!) Det ser ut til at vi i vesten ikke er alene om å panikkhandle før jul…

Dagen etter dro jeg til Huaycan for å hjelpe til i kirken til Yolanda med noe jeg visste var en messe av et eller annet slag. Jeg kom til kirken, som var stengt, og skjønte ingenting før en hyggelig jente viste meg at messen skulle foregå på andre siden av veien. Det var da jeg oppdaget av messen slett ikke var en hvilken som helst messe, det var en messe for typisk peruanske retter! For et lykketreff, eller hva?

Den søndagen er en av de beste dagene jeg har hatt så langt i Peru, og ikke bare på grunn av maten. Helt fra jeg kom ble jeg så godt tatt imot! En jente jeg møtte tok meg med på lillebrorens fotballkamp like borti gaten, konen til presten bød meg på gratis chicha morada (juice av lilla mais), jeg fikk hjelpe Yolanda i boden med salg av bruktklær og fikk møte både døtrene og barnebarna hennes. Stemningen var god og avslappet, foreldre satt fornøyde og spiste sine tallarin rojo, pachamanca og puca picante, mens barn sprang frem og tilbake mellom de forskjellige lekene som ble arrangert. Ungdommene jeg traff var kjempehyggelige, mange av dem venner av Ronald, som nå er på utveksling i Norge. Alt føltes så harmonisk, alle jeg møtte møtte meg med et smil.

Da jeg satt på rommet mitt den kvelden tenkte jeg over all den gleden. I Huaycan er ikke alt til å glede seg over. Menneskene der har mye å streve med. Likevel lar de ikke lidelse prege dem som lokalsamfunn. De viser tvers imot en livsglede vi kunne sett langt etter på et norsk loppemarked. Det syns jeg er imponerende og inspirerende, og jeg vil se mer av slik glede!

Tirsdag var det juleavslutning for personalet på Agape, og vi samlet oss alle på hovedkontoret for å synge, be, høre på taler og spise små rundstykker og kake. Til slutt kom gaveutvekslingen, noe jeg på forhånd hadde tenkt skulle foregå på tomannshånd, kjapt og brutalt. Jeg hadde nemlig gleden av å være gave-venn med sjefen for Agape, en mann jeg enda ikke hadde ført en samtale med, og ikke ante hva ville like eller ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne med en bok om politikk og et stykke melkesjokolade. Men til min småstore overraskelse var det mer som skulle til! Gaveutvekslingen var nemlig en del av underholdningen, hvert gavepar måtte frem foran alle, si noen fine ord om hverandre, gi og atpåtil åpne gaven før de fikk sette seg ned igjen! Da det ble meg og sjefens tur stotret jeg bare frem noen halvveise fraser om at jeg ikke kjente han så veldig godt, men at han virket som en bra sjef, så begynte alle å le, jeg skjønte ikke helt hvorfor, men da følte jeg i hvertfall at jeg ikke trengte å si mer, så jeg pakket bare opp gaven min og smilte J