¡Oye! ¿Qué pasa?

Jo, det skal jeg si deg! Det begynner aa naerme seg slutten paa spraakkurset, og derav ogsaa den braae slutten paa en slags middel-turisttilvaerlse her i Lima. Frem til naa har vi, til tross for det meget uturustifiserte bostedet, kunnet vandre litt rundt i for oss selv baade hjemme, her paa skolen, rundt skolen og etter skolen i de fine omraadene av Lima. Om en uke flytter jeg og Siril til Huaycán, og etter det vi har blitt fortalt antar jeg at det ikke blir saa mye selvstendig vandring rundt i nabolaget der med det foerste. Dessuten skal vi jo begynne aa jobbe paa Agape, og jobbing medfoerer betydelig mindre kafégaaing i forhold til naa. Vi kommer ikke til aa ha internett i huset, derav mindre facebooking, blogging og skyping. Familien vi skal bo hos i Huaycán har ikke mindre enn fire barn som alle er yngre enn oss, og ut fra det trekker jeg konklusjonen at vi kanskje ikke kommer til aa ha saa god plass i huset som der vi bor naa. Alt dette hoeres kanskje helt forferdelig ut, hvordan kan det tillates at de stakkars jentene maa leve under slike forhold?

JO, det skal jeg si deg! Vi vil! Baade jeg og Siril er supertakknemlige for at vi skal bo i en familie, spesielt en familie som er gjestfri nok til aa ta imot to totalt fremmede nordboere selv om de allerede har en-to-tre-fire egne barn i huset. Jeg tror det sier mye om menneskene vi skal dele hus med de neste seks maanedene; de er villige til aa dele. Vi faar ta del i deres hjem, deres kultur, deres matlaging, men foerst og fremst deres liv! Det er et fantastisk tilbud vi har faatt, aa bo sammen med en peruansk familie i et 100% peruansk nabolag i et halvt aar. Jeg gleder meg utrolig mye til aa moete familien og til aa bli kjent med stedet, og selvfoelgelig til aa bli kjent med prosjektet! Onsdag skal vi besoeke Agape, saa snart kommer det nok flere inntrykk paa trykk :)

Cuidase :)