Her kommer fortsettelsen fra norske-uken:
I tillegg til skolebesøkene skulle folkehøyskolegjengen også hjelpe til med diverse arbeid hos fire familier i Huaycan. Mandagen ble vi delt inn i fire grupper, og dro til hver vår familie, alle bosatt i noen av de mest marginaliserte områdene av Huaycan. Selv var jeg med gruppen til Karoline, Guro, Vibeke og Tom Erik. Etter en kort, men kronglete kjøretur måtte vi bestige en enormt bratt grusbakke bestående av sand som sklir vekk når du tråkker på den, før vi kom frem til huset. Der fikk vi møte Señora Elisabet og hennes fire barn; tre viltre jenter og den lille toåringen Samir. Señora Elisabet fortalte historien om sin familie, at hun og mannen hadde vært sammen i ni år, og at dette var det første huset de eide selv. Hun fortalte om de trange økonomiske forholdene, om hvor slitsomme barna til tider kunne være, og om det siste barnet som ble fortidligfødt og ligger på sykehus. Det var et rystende møte. Da vi satte oss inn i bilen igjen etterpå var vi alle ganske sjokket, og innså at vi virkelig ikke har noen ting å klage over. Når jeg tenker gjennom alle problemene jeg har hatt gjennom livet kan ikke ett eneste sammenligne seg med utfordringene denne familien står overfor hver eneste dag. Uansett hvor lei meg jeg har vært for å for eksempel få en dårlig karakter eller for å ha blitt syk rett før et skoleball, uansett hva, jeg har aldri måttet legge meg sulten.
To dager senere kom vi tilbake til Señora Elisabets hus, nå for å gi en hjelpende hånd med det de trengte oss til; å bygge en utedo. Etter fem måneder uten toalett hadde nå Agape donert materialer til familien så de fikk sjansen til å bygge en! Og vi stilte opp som frivillig arbeidskraft!
To dager senere kom vi tilbake til Señora Elisabets hus, nå for å gi en hjelpende hånd med det de trengte oss til; å bygge en utedo. Etter fem måneder uten toalett hadde nå Agape donert materialer til familien så de fikk sjansen til å bygge en! Og vi stilte opp som frivillig arbeidskraft!
Karoline fikk dreisen på hamringen!
Mannen til Elisabet, Isaac, som jobber innen anleggsarbeid, tok seg av det tyngste arbeidet, samt blanding av sement, mens vi andre hamret litt, bar litt på materialene hit og dit, og hjalp til med en støttende hånd der det trengtes. Stemningen da vi forlot familien denne gangen var litt lettere. Bak oss kunne vi skimte resultatet av at vi brydde oss; en flunkende ny blikk-utedo.
Endelig får du prøvd deg som håndtverker! Det ble en fin utedo:)
SvarSlettJøss, leste dette til 'Madame George' av Van Morrison, som er en ganske nydelig sang. Effekten av dine refleksjoner over hvor lite vi ofte har å klage over ble forsterket og ga meg en underlig følelse i mellomgulvet. Kunne nesten kjenne på meg hvordan det var å forlate señora Elisabet etter det sterke møtet! Desto bedre var det når det viste seg at dere kunne bidra til å gjøre livet litt mindre vanskeligere for dem. "En flunkende ny blikk-utedo"; sykt bra! :-D Den ble ganske fin, som over-Tone påpeker. Det eneste jeg bekymrer meg for, er at det må bli infernalsk varmt der inne når solen jevnlig frityrsteker den stakkars bølgeblikken??
SvarSlett