Norsk invasjon!

Til alle som følger ofte nok med til å vite at jeg ikke har skrevet på lenge nå; unnskyld!! Den siste ene og en halve uken har vært hektisk her på Agape, spesielt for meg og Siril (for en gangs skyld!). Fredag i forrige uke kom nemlig så mye som 18 nordmenn på besøk for å jobbe med Agape! Menneskene (16 elevjenter + lærerne Erlend og Tom Erik) kommer fra bistandslinjen på Nordhordaland folkehøgskole, og har i løpet av begynnelsen av skoleåret samlet inn 200 000 kroner til Strømmestiftelsen. Imponerende? JA! Av det jeg har forstått har de hatt undervisning i temaer som omhandler bistand og barn, og de har visstnok gledet seg veldig til å få satt lærdommen ut i praksis på Agape.

Fredag ankom altså gjengen kontoret, og jeg og Siril ble umiddelbart satt til arbeid i våre nye stillinger som sjefstolker(heheJ). Plutselig ble vår noe haltende spansk en svært verdifull ressurs for både våre kollegaer og våre besøkende landsmenn, og vi oppdaget for første gang hvor mye vi egentlig forstod når alle andre ikke forstod noe! Jentene stilte også masse spørsmål om hva vi hadde opplevd og hva vi egentlig skulle, og det var fint å kunne fortelle til noen som virkelig var interessert. Dessuten var det deilig å kunne snakke om det vi visste om Peru, og ikke bare om Norge, som alle peruanere spør oss om.

De påfølgende dagene har gått i ett. Først var det avholdelsen av Chiqui Maraton, anti-voldsløpet. Lørdag stod alle klare: 20 nordmenn, hele Agape-teamet og omtrent 100 spente barn og foreldre. Det ble satt opp en stor scene med bannere og plakater i maalomraadet, plassert ut vakter ved vekslingsstasjonene og ordnet med norske "adoptivforeldre" til barn uten noen aa loepe med. Etter en god to-timers forsinkelse gikk endelig startsignalet. Løpet gikk for seg helt fint uten skader eller juks, noe vi alle pustet lettet ut for. Underholdningen på scenen var flott, og mange vant premier på lekene, lotteriet og løpet :)

Så fulgte flere dager med skolebesøk hvor jentene var inne i forskjellige klasser og hadde en skoletime med elevene. Her merket jeg at spansken virkelig ble satt på prøve, når jeg stod foran 30 elleveåringer og skulle prøve å engasjere dem til å diskutere meningen bak et teaterstykke jentene hadde fremført. Heldigvis fikk jeg litt drahjelp av mine Agape-kolleger, som kunne utbrodere det jeg klarte å stotre frem, og slik fikk vi til slutt spredd budskapet om ikke-vold til alle klassene vi besøkte.

- Er det greit å slå?
- NEI!

Dette var et svar alle elevene var enige i. Det som var rart å tenke på da vi stod foran klassene og underviste i hvor galt det er å slå var at det i hver klasse godt kan ha vært barn til stede som opplever nettopp denne uretten hjemme. Oftest er det fedre eller stefedre. Det er urettferdig hvor vanskelig dette må føles for et lite barn.

Jeg fikk høre om en sak Agape fikk rapportert. En ung jente blir misbrukt av stefaren sin. Moren vet det. Men moren er glad i stefaren. Hun vil ikke anmelde ham til politiet, så misbruket kan fortsette. Dette kan ha vært en av jentene vi har hilst på, snakket med, spilt volleyball med, sett inn i øynene. Så utrolig urettferdig!

(Det var det jeg fikk skrevet for denne gang, i neste innlegg kommer fortellingen om resten av uken.)