Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss. Et eksempel: For tiden holder vi på Ágape på med å arrangere en ikke-voldskampanje. I anledning denne kampanjen avholder vi på lørdag et løp, et løp hvor barn kan delta to og to sammen med en voksen fra familien sin. Denne uken har vi vært rundt på skoler og motivert barna til å melde seg på. Jeg husker hvordan jeg opplevde det da Victor stod foran 30 nysgjerrige 9-åringer og presenterte premiene.
- Førstepremien er en sykkel!
Noen av barna gispet og smilte ivrig.
- Andrepremien er en komfyr!
Barna avholdt seg heller rolig.
- Tredjepremien er 25 kg sukker og 25 kg ris!
ALLE barna gispet, noen reiste seg, noen slikket seg rundt munnen. Dette var definitivt den premien som fristet mest!
Tenk på det, hva ville norske barn syns om disse premiene? Hvilken ville de likt best? Hvor ofte opplever norske barn mangel på sukker og ris?
herlich skrevet.
SvarSlettliker forresten bloggnavnet ditt best uten tvil. minner om mitt "tjukkehockeyelvis.blogspot.com".
tror vi klubbiser er mindre selvhøytidlige.
var forresten på en frekk felles leder weekend denne helgen.
håper du kommer hjem til klubben neste år!