Fleskeberget på lekehandel, juleavslutning og MATMESSE!

Dagene flyr her nå, nå den siste uken har det vært masse å gjøre. Dere vet, de universelle siste-liten-juleforberedelsene er i gang. Sist lørdag dro jeg og min kollega Yolanda for å handle inn leker til barna i kirken hennes, det ene formålet Bergens Turnforenings donasjon gikk til. Mercado Central (hovedmarkedet) var et eneste stort virvar av folk, ting, mat, mer folk og mer ting. (For så vidt ligner jo det egentlig ganske mye på Bergen rundt juletider, så det burde jo bare bringe meg julestemning!) Det ser ut til at vi i vesten ikke er alene om å panikkhandle før jul…

Dagen etter dro jeg til Huaycan for å hjelpe til i kirken til Yolanda med noe jeg visste var en messe av et eller annet slag. Jeg kom til kirken, som var stengt, og skjønte ingenting før en hyggelig jente viste meg at messen skulle foregå på andre siden av veien. Det var da jeg oppdaget av messen slett ikke var en hvilken som helst messe, det var en messe for typisk peruanske retter! For et lykketreff, eller hva?

Den søndagen er en av de beste dagene jeg har hatt så langt i Peru, og ikke bare på grunn av maten. Helt fra jeg kom ble jeg så godt tatt imot! En jente jeg møtte tok meg med på lillebrorens fotballkamp like borti gaten, konen til presten bød meg på gratis chicha morada (juice av lilla mais), jeg fikk hjelpe Yolanda i boden med salg av bruktklær og fikk møte både døtrene og barnebarna hennes. Stemningen var god og avslappet, foreldre satt fornøyde og spiste sine tallarin rojo, pachamanca og puca picante, mens barn sprang frem og tilbake mellom de forskjellige lekene som ble arrangert. Ungdommene jeg traff var kjempehyggelige, mange av dem venner av Ronald, som nå er på utveksling i Norge. Alt føltes så harmonisk, alle jeg møtte møtte meg med et smil.

Da jeg satt på rommet mitt den kvelden tenkte jeg over all den gleden. I Huaycan er ikke alt til å glede seg over. Menneskene der har mye å streve med. Likevel lar de ikke lidelse prege dem som lokalsamfunn. De viser tvers imot en livsglede vi kunne sett langt etter på et norsk loppemarked. Det syns jeg er imponerende og inspirerende, og jeg vil se mer av slik glede!

Tirsdag var det juleavslutning for personalet på Agape, og vi samlet oss alle på hovedkontoret for å synge, be, høre på taler og spise små rundstykker og kake. Til slutt kom gaveutvekslingen, noe jeg på forhånd hadde tenkt skulle foregå på tomannshånd, kjapt og brutalt. Jeg hadde nemlig gleden av å være gave-venn med sjefen for Agape, en mann jeg enda ikke hadde ført en samtale med, og ikke ante hva ville like eller ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne med en bok om politikk og et stykke melkesjokolade. Men til min småstore overraskelse var det mer som skulle til! Gaveutvekslingen var nemlig en del av underholdningen, hvert gavepar måtte frem foran alle, si noen fine ord om hverandre, gi og atpåtil åpne gaven før de fikk sette seg ned igjen! Da det ble meg og sjefens tur stotret jeg bare frem noen halvveise fraser om at jeg ikke kjente han så veldig godt, men at han virket som en bra sjef, så begynte alle å le, jeg skjønte ikke helt hvorfor, men da følte jeg i hvertfall at jeg ikke trengte å si mer, så jeg pakket bare opp gaven min og smilte J

Julestemning med julestenging

Her på Agape er det rolige tider for meg nå før jul. Psykologene, advokatene, studentene og sosialarbeiderne er i full gang med 3 måneders-, halvtårs-, års- og 3-årsrapportene sine, og alle work-shops og aktiviteter har juleferie. Litt ekstra slappetid passer meg utmerket, jeg har for eksempel kunnet lage julegaver, jeg har skrevet ferdig oppgaven min om etnisk opprinnelse i Peru, og nå benytter jeg sjansen til å fortelle dere en liten julehistorie.

Siden jeg var 11 år har jeg gått på friidrett i Bergens Turnforening. I 8 år har jeg brukt fra 1-5 dager i uken på trening, de siste årene mer og mer, så en del tid har det jo blitt til sammen. Etterhvert begynte jeg å spørre meg selv hva det egentlig var godt for, all denne treningen. Jo, visst, det er jo en haug av grunner til hvorfor jeg liker friidrett; jeg liker å løpe, jeg liker å hoppe, og spesielt sammen med noen av mine beste venner, som jeg har fått gjennom friidretten. Det har gjort meg glad! Men spørsmålet var ikke om det var verdt det for min egen del, men om det hadde noen verdi utover meg selv.

Så, en juleslapp dag på kontoret var jeg som vanlig på dataen for å sjekke e-posten min, og fant en mail fra treneren min med emnet "Gave til barna dine". Hmmm? Tenkte jeg. Så leste jeg mailen, og etterhvert som jeg leste spredte et stort smil seg over hele fjeset mitt!

Hei Katrine!

Håper du har det fint og at arbeidet ditt er meningsfullt. Det må være litt av en omstilling å jobbe med barn på den måten. Her hjemme går livet som før og vi trener så godt vi kan.

Nå skal vi snart ha årsavslutning i BT. Der vi gi en avskjedsgave til dere som har vært med i alle år og nå "går av" for aldersgrensen. Det gjelder deg, Anders og Erik. Vi hadde tenkt en gave på 500,-til hver av dere. Men da vi mener at dere klarer dere utmerket uten en personlig gave, gir vi i steden for en gave på 1.500,- til arbeidet ditt i Peru. Vi vil at du skal disponere disse pengene og kunne bruke dem til et eller annet formål som kommer barna til gode. Du bestemmer selv hvilket formål det skal være. Vi er sikre på at du kan finne en god anvendelse for disse pengene.

Håper å høre fra deg! Ha det godt!

Jeg begynte å le av glede, 1500 kroner til menneskene her i Huaycan! Det er jo helt fantastisk! For dere som ikke vet det, rekker penger uendelig mye lengre her enn i Norge, en busstur i en halvtime koster for eksempel 3 kroner, en brus koster 2 kroner, bare forestill dere hvor mye julegaver man kan få for 1500 kroner her! Etter å ha diskutert det med kollegaene og sjefen min ble det avgjort at pengene skulle gå delvis til julegaver til barn i diverse kirker og delvis til pakker med mat til familier som gjerne ikke har råd til middag på julaften.

Så på et vis har det hjulpet verden litt at jeg har brukt ungdomstiden min på å trave rundt på Fana stadion. Det har gitt meg venner og bekjente som bryr seg om meg, og som tydeligvis også bryr seg om det jeg gjør med livet mitt i år. Det gleder meg enormt at de bryr seg nok til å vise dette i praksis, og deres bry kommer til å spre massevis av juleglede i Huaycan denne julen!

All hoppingen var til slutt godt for noe!

Barn over alt!

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :)

Videre utover lørdagen fremførte Grupo de Rescate, ungdomsgruppen til Agape, et dukketeater og et skuespill som handlet litt om medmenneskelighet og litt om miljøet. Her er to av dem ivrig i gang med øvingen. Dukkene har de laget selv med hjelp fra Agapes egen dukketeater-ekspert, Rodolfo.

Et av dagens høydepunkt for barna var tegnekonkurransen. Temaet for tegningene skulle være miljø, og tegningene ble nøye vurdert av tre dommere (Siril, Rodolfo og en jeg ikke kjenner), og de tre beste vant en ryggsekk full av ting! Storstas!

Da vi kom hjem fortsatte koselighetene med at juletreet og julekrybben var kommet opp i stuen :D Hurra! Julen kommer!

Og som om ikke det var nok hadde jeg fått pakke i posten! Dere som ikke har prøvd det, dere aner ikke hvor gøy det er å få pakke i posten fra langt vekke, det er supert! Ekstra gøy når det er "The Julekalender" på DVD fra min søte personlige julenisse-bobbo <3

God første desember til alle, håper dere får noe fint i kalenderen dere også!

Fotografiske illustrasjoner av vår fritid i det siste :)

Aner ikke hvorfor bildene ikke vil snu seg, men alle har jo godt av litt nakkegymnastikk en gang i blant, eller hva?



Maria, moren i vertsfamilien vår, fylte år! Da var det selvfølgelig klart for kake, noe jeg var ganske klar for :)


Utflukt til Country Club med familien til Malena, vår kontaktperson i Strømmestifelsen her borte.

Vi badet!

Bassenget var ganske greit... Hihi!

Fakkeltog fra jubileumet til Gaby sin skole. De vet jammen meg å lage lykter i dette landet!

Ellers skreller dagene seg av gårde, og jeg gleder meg til jul <3

Livet!

Her sitter jeg på Starbucks med en ferskpresset appelsinjuice i hånden, avslappet musikk i ørene og solfylte gater i øyekroken. Lykke!

Nå i det siste har jeg funnet slike lykkelige øyeblikk mange steder. Hjemme hos i sofaen når jeg sitter og ser på halvgode, dubbede filmer, såpeserier eller uforståelige reality-serier med Abigail seint på kveld. Når jeg våkner om morgenen til lukten av Marias perfekt-stekte egg. På jobb når jeg oppdager at jeg endelig klarer å forstå deler av den intense vitsingen ved lunsjbordet. Hver gang jeg får en ny melding fra min chevere Gjert <3

Men det beste er når jeg oppdager at jeg egentlig ikke trenger noe ekstra eller spesielt for å gjøre dagen min bra. Jeg er lykkelig her også når jeg bare sitter på bussen og ser ut i luften. Eller når jeg sitter på jobb og egentlig ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner det på meg, jeg ville ikke vært noe annet sted i verden akkurat nå. Jeg vil hjelpe, jeg vil gjøre noe, jeg vil redde verden! Og om det innebærer skranglete bussturer og en del dødtid mellom arbeidsoppgavene så er det helt greit. Bare det at jeg har fått sjansen til å bo her, blir kjent med mennesker her, lære språket her og gi et smil til barna her, bare det gjør meg generelt lykkelig :)

Så klart har jeg mine sure øyeblikk også. Enkelte ganger hele sure dager. Enkelte ganger hele triste dager. Men det svinger alltid oppover til slutt. Som en bølgeformet funksjon med positivt stigningstall!

Til alle som venter i spenning...

Her kommer fortsettelsen fra norske-uken:

I tillegg til skolebesøkene skulle folkehøyskolegjengen også hjelpe til med diverse arbeid hos fire familier i Huaycan. Mandagen ble vi delt inn i fire grupper, og dro til hver vår familie, alle bosatt i noen av de mest marginaliserte områdene av Huaycan. Selv var jeg med gruppen til Karoline, Guro, Vibeke og Tom Erik. Etter en kort, men kronglete kjøretur måtte vi bestige en enormt bratt grusbakke bestående av sand som sklir vekk når du tråkker på den, før vi kom frem til huset. Der fikk vi møte Señora Elisabet og hennes fire barn; tre viltre jenter og den lille toåringen Samir. Señora Elisabet fortalte historien om sin familie, at hun og mannen hadde vært sammen i ni år, og at dette var det første huset de eide selv. Hun fortalte om de trange økonomiske forholdene, om hvor slitsomme barna til tider kunne være, og om det siste barnet som ble fortidligfødt og ligger på sykehus. Det var et rystende møte. Da vi satte oss inn i bilen igjen etterpå var vi alle ganske sjokket, og innså at vi virkelig ikke har noen ting å klage over. Når jeg tenker gjennom alle problemene jeg har hatt gjennom livet kan ikke ett eneste sammenligne seg med utfordringene denne familien står overfor hver eneste dag. Uansett hvor lei meg jeg har vært for å for eksempel få en dårlig karakter eller for å ha blitt syk rett før et skoleball, uansett hva, jeg har aldri måttet legge meg sulten.

To dager senere kom vi tilbake til Señora Elisabets hus, nå for å gi en hjelpende hånd med det de trengte oss til; å bygge en utedo. Etter fem måneder uten toalett hadde nå Agape donert materialer til familien så de fikk sjansen til å bygge en! Og vi stilte opp som frivillig arbeidskraft!

Karoline fikk dreisen på hamringen!

Mannen til Elisabet, Isaac, som jobber innen anleggsarbeid, tok seg av det tyngste arbeidet, samt blanding av sement, mens vi andre hamret litt, bar litt på materialene hit og dit, og hjalp til med en støttende hånd der det trengtes. Stemningen da vi forlot familien denne gangen var litt lettere. Bak oss kunne vi skimte resultatet av at vi brydde oss; en flunkende ny blikk-utedo.