Tilbake i boblen

Et eventyr er over. Jeg er tilbake der jeg startet, Bønesskogen 5, Bergen, Norge. Det er rart å se med nye øyne hvordan jeg alltid har levd. Det er rart å se hvor stort huset mitt er, hvor mye klær jeg har, hvor lite kakkerlakker jeg har vært vant med, hvor varmt vann og høyt trykk jeg har i dusjen og hvor ordentlig trafikken flyter forbi. Det er rart å se så få mennesker i gatene. Det er rart å se mennesker uten å se spor etter byrdene de bærer på. Det er rart å være i Norge igjen. Men hvis jeg ser på det som et nytt eventyr ... hvem vet hva som kan skje?

14 dager, 8 timer og 45 minutter til jeg drar herfra

I dag er det to uker til jeg drar hjem. Dagene hopper av gårde uten at jeg kan hindre dem det minste, men jeg i prøver i hvert fall så godt jeg kan å gripe dem. Ettersom timeplanen fylles innser jeg at det er et hav av ting jeg ikke kommer til å få gjort før jeg drar, det må jeg bare forsone meg med. Havet består for det meste av det å være med mennesker som har blitt viktige for meg her. Samtidig er det jo nettopp det jeg gleder meg mest til å gjøre når jeg kommer hjem også. Det blir rart å forlate hverdagen her. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min med alle deres rariteter, kirken som jeg syns mye bør endres i, Huaycán som jeg har så store håp for. Jeg kommer til å savne småting som maracuya-juice og camotebrød. Jeg kommer til å lengte sårt etter å snakke spansk med alle og enhver. Vet ikke helt om jeg husker så godt norsk engang. Aiaiai.

Det eneste som hjelper å tenke er at jeg MÅ holde kontakten med de som har blitt mine beste venner, og at jeg MÅMÅMÅ komme tilbake. Det blir for vanskelig å forklare alle grunnene til hvorfor, kanskje det går an å skjønne ut fra alt jeg har fortalt om tidligere på bloggen, men alt resulterer hverfall i at jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være ferdig med verken Peru, Lima, Sta. Anita eller Huaycán. Dessuten har jeg allerede lovet Robin at jeg skal bygge drømmehuset hans for ham ved siden av elven i landsbyen han kommer fra når jeg er ferdig utdannet ingeniør :)

Fotooppdatering

Vertssoester Gaby kom inn paa universitetet!

Det maatte feires :)

Den fremtidige studenten!

Det var ballonger, det var Inca Kola, det var papphatter, det var godt selskap = alt du trenger!




Neste dag var huset fyllt av kylling og diverse tilbehoer. Hele kirken ble invitert paa lunsj, og vi lagde pachamanca!

En tallerken som gjorde godt i en mage som ikke hadde spist annet enn broed, kjeks og ris paa noen dager grunnet teit magesykdom!




En fin gjeng <3>

Jeg har jobbet litt ogsaa:

Sokkedukkelaging igjen!

Benjamin med sneglen sin!

Tillitsleker med ungdommene... De hadde en del aa gaa paa!

La vita è bella

Siste nytt fra Lima! I det siste har jeg…

• Overlevd en liten trafikkulykke
• Sett plantingen av et juntsa-tre
• Møtt en nordmann tilfeldig på gaten
• Blitt forsøkt byttet mot brus av señoraene i comedoren
• Drukket mystisk mikstur kalt quinua

Men det jeg har lyst til å skrive om er gleder og sorger, og hvordan det av og til er to sider av samme sak.

En av vennene mine har nettopp brutt med kjæresten sin gjennom tre år. Hun avsluttet forholdet fordi hun mente han trengte ”noen enklere” enn henne. Samtidig opplever han et enormt press fra universitetet i sitt siste halvår på jusstudiet. Samtidig jobber han med å starte opp en egen assosiasjon som skal jobbe med fattige. Han bor selv i Huaycan, og har vokst opp med fattigdom rundt seg. Han selv har ikke så veldig mye å rutte med. Men Hiuston, som jeg tror er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt, har funnet en måte å takle motgangen på. Og ikke bare takle den, men å vokse på den!

”Vi (refererende til innbyggere av Huaycan) har noe som de rike ikke har. Vi ser den fattigdommen som er her, og det vil alltid drive oss fremover. Vi vil alltid ha noe å leve for. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal nyte å lide, jeg skal nyte å ha det vanskelig, for det er da jeg føler at jeg virkelig lever. ”

Det kan først høres sprøtt ut. Nyte lidelse? Er ikke det noe bare emoene gjør? Men jeg skjønner hva Hiuston snakker om, jeg skjønner det veldig godt! De øyeblikkene jeg har følt meg mest levende de siste ukene har vært når jeg har opplevd bekymring, tristhet og redsel. For når jeg bekymrer meg bekymrer jeg meg av kjærlighet til vennene mine som strever, når jeg er trist deler jeg tristheten med noen jeg er glad i, når jeg er redd fordi jeg nettopp så en kombi brake inn i kombien jeg selv satt i er det av kjærlighet til livet. Slik kommer jeg meg også ut av bekymringen, tristheten og redselen, ved å finne noe godt i det. Bekymring driver meg til å trøste andre, tristhet til å bli trøstet, redsel til å verdsette hver dag enda mer.


Jeg vet ikke om det var forståelig, men kanskje det ikke trenger å være det heller ;)

Agape 4 ever

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.

¡Niños!

Se det lille sjarmtrollet!

Hjemmelagd j0jo, laget av rester av ballonger samt en hel ballong. Flott resirkuleringsinitiativ!

Sokkedukkelaging

Meg, meg, se paa meg! Akk, akk..

Januar

Etter en litt hjemlengtende start på januar etter at mor og søster dro hjem, begynte jeg og Siril arbeidet med å skaffe oss arbeid. Nå for tiden skjer det nemlig ikke så mye på Agape, i og med at de nettopp har avsluttet et prosjekt som gikk over tre år, og er i gang med å planlegge et nytt ett. Derfor skal jeg og Siril nå i stedet jobbe litt på egen hånd med ting vi selv har tatt initiativ til. To dager i uken arrangerer vi timer i engelsk (jeg) og dans (Siril) i den lokale kirken i Huaycan, en dag i uken hjelper vi til med matlaging i et slags lokalsamfunns-kjøkken, og en dag i uken arrangerer vi møter for ungdomsgruppen som tidligere tilhørte Agape. Å starte opp med så mange nye oppgaver har vært utfordrende og har av og til virket litt uoverkommelig vanskelig, men alt blir liksom verdt det når jeg ser at hvertfall noen av barna virkelig koser seg og lærer noe i timene mine. Og ikke minst er det en oppmuntring når de husker navnet mitt neste gang jeg kommer, og alle lurer på om ikke jeg kan komme i deres klasse den dagen :) Søte er de!

Så langt er alt fortsatt veldig nytt og uvant, og all planleggingen krever mye tid og energi, men jeg har tro på at dette opplegget kan fungere bra, og at både jeg, barna og ungdommene kan få noe positivt ut av denne tiden sammen :)

Thumbs up!


Tegning av det norske flagget.

Skrelling av ... bønner?

Lokalsamfunn-kjøkkenet


Og jeg var i bassengparken med familien :)

(= ble solbrent!)