Agape 4 ever

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.

¡Niños!

Se det lille sjarmtrollet!

Hjemmelagd j0jo, laget av rester av ballonger samt en hel ballong. Flott resirkuleringsinitiativ!

Sokkedukkelaging

Meg, meg, se paa meg! Akk, akk..

Januar

Etter en litt hjemlengtende start på januar etter at mor og søster dro hjem, begynte jeg og Siril arbeidet med å skaffe oss arbeid. Nå for tiden skjer det nemlig ikke så mye på Agape, i og med at de nettopp har avsluttet et prosjekt som gikk over tre år, og er i gang med å planlegge et nytt ett. Derfor skal jeg og Siril nå i stedet jobbe litt på egen hånd med ting vi selv har tatt initiativ til. To dager i uken arrangerer vi timer i engelsk (jeg) og dans (Siril) i den lokale kirken i Huaycan, en dag i uken hjelper vi til med matlaging i et slags lokalsamfunns-kjøkken, og en dag i uken arrangerer vi møter for ungdomsgruppen som tidligere tilhørte Agape. Å starte opp med så mange nye oppgaver har vært utfordrende og har av og til virket litt uoverkommelig vanskelig, men alt blir liksom verdt det når jeg ser at hvertfall noen av barna virkelig koser seg og lærer noe i timene mine. Og ikke minst er det en oppmuntring når de husker navnet mitt neste gang jeg kommer, og alle lurer på om ikke jeg kan komme i deres klasse den dagen :) Søte er de!

Så langt er alt fortsatt veldig nytt og uvant, og all planleggingen krever mye tid og energi, men jeg har tro på at dette opplegget kan fungere bra, og at både jeg, barna og ungdommene kan få noe positivt ut av denne tiden sammen :)

Thumbs up!


Tegning av det norske flagget.

Skrelling av ... bønner?

Lokalsamfunn-kjøkkenet


Og jeg var i bassengparken med familien :)

(= ble solbrent!)

Det er mye jeg gjerne skulle gjort, endret på og ordnet opp i. Dette er en av dem.

Det handler om en av kollegaene mine på Agape. Hun har jobbet på Agape i åtte år, og er en av de ansatte som engasjerer seg dypest i arbeidet. ”Jeg kan gjøre hva som helst for barna,” sa hun en gang til oss. Og det gjør hun virkelig også. Hun har hjulpet hvem vet hvor mange mødre med å anmelde vold og misbruk mot dem eller barna. Hun har hjulpet dem å rømme fra menn som slår og voldtar. Hun har hjulpet barn med foreldre som nekter å anmelde overgrepene. Hun har vært der for de som har trengt det.

Min kollega og venninne har også egne problemer. Hun giftet seg da hun var kun 16, og ble skilt da hun var 23. Siden har hun vært alene med de to døtrene. Fortsatt har hun smerter i hendene etter å ha jobbet i flere år med å strikke og å hekle for å livnære seg og barna. Ingen hjalp henne.

Hun bor i Huaycan, i en meget fattig sone. Huset hennes rommer mange flere enn det er plass og senger til, blant annet døtrene, deres barn og svigersønnen. Taket lekker, og de satt og frøs da det regnet gjennom jul og nyttår. De siste dagene har kollegaen min sovet på sofaen fordi sengen hennes er våt av regn.

Tidligere i høst opplevde hun noe tragisk. Alle pengene familien sårt hadde spart til svigersønnens studier ble frastjålet ham på vei til banken, og hvor mye de enn ønsker at han skal ta en høyere utdannelse så har de ikke penger. I går fikk hun vite, uten noe forvarsel, at hun ikke lenger har arbeid i Agape. ”Hva gjør jeg nå?” spurte hun oss. Hun skaffer de slanke inntektene familien hennes har. Nå er hun uten jobb i et land fullt av arbeidsløse. Hva gjør hun nå?

Jeg skulle så gjerne hatt noe å svare. Jeg skulle så utrolig gjerne hatt en løsning, eller i det minste en liten idé. Men jeg har ingenting. Følte meg bare dårlig, trist og håpløs der jeg stod. Men da vi var ferdig med dagens gjøremål bad hun oss om noe, om ikke vi kunne lete etter en eller annen i Norge som kunne være fadder for svigersønnen hennes. En eller annen som kunne støtte ham med midler til utdanning. Vi sa ”Ja! Det skal vi gjøre!”. Men jeg vet ikke om det er rett. Jeg kjenner ikke denne gutten, jeg aner ikke om han vil gjøre sitt beste med studiene, jeg vet ikke om hans utdanning faktisk vil komme min venn til gode. Men det er kanskje det eneste jeg kan bidra med til henne, det er det eneste jeg ser at jeg har mulighet til å gjøre. Det er det eneste hun har bedt meg om. Må jeg ikke da gjøre det, må jeg ikke gjøre noe?

Inkaland!

Turen til Cuzco var en helt magisk opplevelse som jeg tror jeg aldri kommer til å glemme! De fire dagene vi var der ble fort fylt opp med alt som er å se på, og jeg håper veldig jeg får sjansen til å dra tilbake dit en gang. Den første dagen utforsket vi byen til fots, først det svære håndtverksmarkedet. I hundrevis av boder tilbyr ivrige selgere deg gensere, skjerf, votter, luer(de klassiske Peru-luene, chullos), tøfler og kosedyr, alt i påstått 100% alpakkaull. Senere fikk vi vite at det meste består hovedsakelig av akryl, men billig var det nå hvertfall!

Dagens fangst!

Dagen etter satt vi plutselig på toget til Machu Picchu. Det var en vakker togtur, og jeg fikk endelig oppfylt en drøm jeg har hatt lenge; å sitte på et tog i Sør-Amerika, se ut på de landlige omgivelsene, kuene som tygger gress, bøndene på markene, mens jeg hører på "Breakdown" av Jack Johnson. Den sangen har alltid gitt meg en følelse av Sør-Amerika, uten at jeg vet hvorfor. Det var bare utrolig fint å sitte der og se landsbygden utenfor vinduet, landsbygden jeg har hørt mye om, snakket mye om og skrevet mye om i oppgaven min uten noengang å ha vært der. Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge til meg alle bildene som suste forbi. To små jenter med skoleuniform på vei til skolen som sannsynligvis lå flere kilometer unna. En gammel dame med en last på ryggen som var større enn henne selv. Bønder i sølete gummistøvler og en hel gjeng kuer, griser, sauer og høner som beitet i veikantene. Nok en gang fikk jeg se en kontrast til storbyen Lima, en kontrast som så klart både har sine fordeler og ulemper.

Etter togturen ventet en liten busstur opp et ikke så lite fjell, og der, rundt en sving, åpenbarte plutselig Machu Picchu seg <3>

Bygd av inkaene på 13-1400-tallet, det tok omtrent hundre år å bygge den byen som står der i dag, og den var fortsatt i konstruksjon da den ble forlatt. Inkaene rømte nemlig derfra da spanjolene nærmet seg på midten av 1500-tallet, de var ikke så glade i spanjolene. Byen består av mange forskjellige typer hus, de fineste ligger på toppen, og tilhørte enten de viktigste personene eller var templer. Man ser om et inka-hus er fint eller ikke ved å se om steinene i veggene passer perfekt sammen uten noe slags "lim" mellom, som for eksempel på dette bildet -------->

Som mange vet lagde inkaene terasser for å drive jordbruk på. I slike terasser i Machu Picchu la de fire ting; småstein, sand, jord og fuglebæsj. Småstein og sand: hentet fra elven fire hundre meter nedi høgget. Jord: hentet fra "Den hellige dalen" et par hundre kilometer unna. Fuglebæsj: hentet fra kysten, bare et par hundre mil unna. Sykt!

Guiden vår, Willington, kunne enormt mye, og var en artig kar :)

Jeg var helt målløs da turen var ferdig, og overbevist om at alle mennesker burde få se dette underverket! Så ta turen til Peru! Anbefales! (Dessuten trenger de turismen, så du er litt snill samtidig, hoho)

En annerledes jul

Jeg har fått verdens fineste julepresanger i år, nemlig disse:

Mamma og Marianne!

Presangene ankom Lima den 21. desember, og vi har så langt hatt en veldig fin juletid sammen her i Peru. Fin, men annerledes. Mens de der hjemme feirer julen med snø i år ble vår julaften en overskyet, middels lunken dag (temperaturmessig), og vi gjorde vel egentlig ingenting av det vi pleier å gjøre på den store dagen. I stedet for Askepott og Mikke Mus på TV tok vi oss en tur med sight-seeingbuss til Limas historiske sentrum. Det er et område preget av flotte, gamle bygninger i klassisk kolonistil, store plasser med statuer av Perus frigjørere og masse, masse folk. I denne delen av byen er det også mye tyveri og kriminalitet, og spesielt i den siste tiden før jul, trist nok. Derfor var jeg glad vi busset rundt, trygt plassert på toppen av den røde dobbeldekkeren, selv om vi sikkert så ut som typiske turistnek alle sammen :D

Videre utover kvelden spiste vi middag på hotellet, og prøvde å være så blide og hyggelige som vi kunne mot Roger, den stakkars kelneren vår, som hadde jobbet hele juledagen. Når klokken nærmet seg elleve var vi egentlig ganske trøtte og slitne og klare for sengen, men kvelden var ikke over enda. Vi var nemlig invitert av vertsfamilien min til familiebesøk hjemme hos en onkel for å feire jul der. Peruanere feirer jul midt på natten mellom 24. og 25., og festen begynner gjerne ikke før omtrent klokken elleve. Derfor ble vi hentet av Josafat, og kjørt til brorens hus, som var en leilighet på toppen av den svære koreanske kirken i Lima, der han jobber som vaktmester.

I den lille stuen ble vi møtt av mer eller mindre 20 hjertelige hilsener som fikk oss til å føle oss supervelkomne! Etter hvert ble det sang, bønn, feliz navidad-ønskninger ved midnatt, fyrverkeri, familiefotografering og spørsmål på den sparsommelige engelsken til de minste vertssøsknene mine. Høres det ikke koselig ut? Jeg storkoste meg, der hadde jeg både søsteren min og mamma som jeg har savnet så mye, og den peruanske familien min som jeg er blitt så glad i. Det hele toppet seg da vi oppdaget at det ble servert mat også, en gigantisk kalkun med flust av tilbehør, og til dessert var det selvfølgelig paneton og varm sjokolade. Jeg var i julehimmelen, og takket Gud for at han hadde gitt oss en så vakker julefeiring i en så varm og kjærlig familie. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den julaftenen.

Alle sammen sammen!

I dag har vi reist til Cuzco, en by jeg så langt elsker! Det er grønt, det regner, luften er frisk og det står llamaer og innfødte kvinner i tradisjonelle drakter på torget for å bli tatt bilde av (mot en liten avgift). Akkurat nå har vi en liten hvilestund på hotellet, og prøver å tilpasse oss de tre tusen meterne vi har fløyet med avslapping og koka-te.

Vi spiste en himmelsk lunsj på en av Gaston Acurios restauranter, sjarmerende plassert inne i en liten trehusgård, men med meget stilig utseende og fantastisk mat. Gaston Acurio er Perus mest kjente kokk. Han vokste opp i en rik familie, og ble sendt av gårde til Europa for å studere jus, men kom hjem igjen utdannet kokk. (Dette uten foreldrenes viten og godkjennelse.) Han er gift med en tysk kokk som heter Astrid, og sammen har de grunnlagt en restaurantkjede (Astrid og Gaston) som i dag spenner seg over hele verden. Gaston Acurios visjon er å gjøre det peruanske kjøkkenet til en verdifull eksportvare for landet, noe jeg selv synes er en mer enn utmerket ide. Han har startet opp kokkeskoler for unge mennesker i fattige strøk, og brenner sterkt for at store firmaer og selskaper skal ta sosialt ansvar. Flinke mannen!

Ellers håper jeg dere der hjemme nyter julen sammen med gode venner og familie, og virkelig gleder dere over at Jesusbarnet ble født til oss. Det gjør hvertfall jeg J