Fotooppdatering

Vertssoester Gaby kom inn paa universitetet!

Det maatte feires :)

Den fremtidige studenten!

Det var ballonger, det var Inca Kola, det var papphatter, det var godt selskap = alt du trenger!




Neste dag var huset fyllt av kylling og diverse tilbehoer. Hele kirken ble invitert paa lunsj, og vi lagde pachamanca!

En tallerken som gjorde godt i en mage som ikke hadde spist annet enn broed, kjeks og ris paa noen dager grunnet teit magesykdom!




En fin gjeng <3>

Jeg har jobbet litt ogsaa:

Sokkedukkelaging igjen!

Benjamin med sneglen sin!

Tillitsleker med ungdommene... De hadde en del aa gaa paa!

La vita è bella

Siste nytt fra Lima! I det siste har jeg…

• Overlevd en liten trafikkulykke
• Sett plantingen av et juntsa-tre
• Møtt en nordmann tilfeldig på gaten
• Blitt forsøkt byttet mot brus av señoraene i comedoren
• Drukket mystisk mikstur kalt quinua

Men det jeg har lyst til å skrive om er gleder og sorger, og hvordan det av og til er to sider av samme sak.

En av vennene mine har nettopp brutt med kjæresten sin gjennom tre år. Hun avsluttet forholdet fordi hun mente han trengte ”noen enklere” enn henne. Samtidig opplever han et enormt press fra universitetet i sitt siste halvår på jusstudiet. Samtidig jobber han med å starte opp en egen assosiasjon som skal jobbe med fattige. Han bor selv i Huaycan, og har vokst opp med fattigdom rundt seg. Han selv har ikke så veldig mye å rutte med. Men Hiuston, som jeg tror er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt, har funnet en måte å takle motgangen på. Og ikke bare takle den, men å vokse på den!

”Vi (refererende til innbyggere av Huaycan) har noe som de rike ikke har. Vi ser den fattigdommen som er her, og det vil alltid drive oss fremover. Vi vil alltid ha noe å leve for. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal nyte å lide, jeg skal nyte å ha det vanskelig, for det er da jeg føler at jeg virkelig lever. ”

Det kan først høres sprøtt ut. Nyte lidelse? Er ikke det noe bare emoene gjør? Men jeg skjønner hva Hiuston snakker om, jeg skjønner det veldig godt! De øyeblikkene jeg har følt meg mest levende de siste ukene har vært når jeg har opplevd bekymring, tristhet og redsel. For når jeg bekymrer meg bekymrer jeg meg av kjærlighet til vennene mine som strever, når jeg er trist deler jeg tristheten med noen jeg er glad i, når jeg er redd fordi jeg nettopp så en kombi brake inn i kombien jeg selv satt i er det av kjærlighet til livet. Slik kommer jeg meg også ut av bekymringen, tristheten og redselen, ved å finne noe godt i det. Bekymring driver meg til å trøste andre, tristhet til å bli trøstet, redsel til å verdsette hver dag enda mer.


Jeg vet ikke om det var forståelig, men kanskje det ikke trenger å være det heller ;)

Agape 4 ever

Gjenger er et stort problem i Huaycan. Det er mange faktorer som spiller inn på rekrutteringen, for eksempel høy prosent av familiær vold og misbruk og mangel på fritidstilbud til ungdom. Gjengene gjør det utrygt å bo og jobbe i Huaycan, de driver med dop, ran og vold, og har så vidt jeg har forstått ingen respekt for noen. I Huaycan kan alle bli overfalt, fra gamle, skjelvende bestemødre til høygravide kvinner. Det virker som de kriminelle lever ut en kamp med seg selv mot resten av verden. Gjengen er det eneste de kan stole på, det eneste stedet de har funnet aksept og føler seg hjemme. Det er ikke rart at denne følelsen vokser frem hos ofre for ekstremt dysfunksjonelle familier.

I ungdomsgruppen jeg er med å lede gjorde jeg nettopp en spørreundersøkelse blant ungdommene. Jeg ønsket å finne ut hva de fikk ut av møtene med gruppen, hva de hadde lyst til å gjøre mer og mindre av, og om de virkelig ønsket å fortsette. Da en av guttene leverte inn arkene sine viste han meg hva han hadde svart på det siste spørsmålet, som var om han ønsket å fortsette i gruppen. ”Se da, jeg skrev ”Til verdens ende” her,” sa han. Sikkert litt for å være morsom. Men også, tror jeg, fordi han virkelig mente det.

Denne gutten er en typisk ”tøffing”. Han er en av de som alltid kommer for seint, som sjeldent svarer annet enn ”Vet ikke” hvis du spør ham om noe, og som alltid går med capsen langt ned foran øynene. Førsteinntrykket du får er ikke akkurat superengasjerende. Det kan tvert i mot mange ganger virke som han når som helst kan bli lei av Agape, og heller joine en kulere gjeng. Men det har seg slik at denne gutten, som kommer fra en problematisk familiebakgrunn, gjennom mange år har mottatt hjelp og råd fra Agape. Det er der han finner støtte og aksept. Det er den gjengen han er lojal mot. Jeg tror virkelig han ville fortsatt til verdens ende.

¡Niños!

Se det lille sjarmtrollet!

Hjemmelagd j0jo, laget av rester av ballonger samt en hel ballong. Flott resirkuleringsinitiativ!

Sokkedukkelaging

Meg, meg, se paa meg! Akk, akk..

Januar

Etter en litt hjemlengtende start på januar etter at mor og søster dro hjem, begynte jeg og Siril arbeidet med å skaffe oss arbeid. Nå for tiden skjer det nemlig ikke så mye på Agape, i og med at de nettopp har avsluttet et prosjekt som gikk over tre år, og er i gang med å planlegge et nytt ett. Derfor skal jeg og Siril nå i stedet jobbe litt på egen hånd med ting vi selv har tatt initiativ til. To dager i uken arrangerer vi timer i engelsk (jeg) og dans (Siril) i den lokale kirken i Huaycan, en dag i uken hjelper vi til med matlaging i et slags lokalsamfunns-kjøkken, og en dag i uken arrangerer vi møter for ungdomsgruppen som tidligere tilhørte Agape. Å starte opp med så mange nye oppgaver har vært utfordrende og har av og til virket litt uoverkommelig vanskelig, men alt blir liksom verdt det når jeg ser at hvertfall noen av barna virkelig koser seg og lærer noe i timene mine. Og ikke minst er det en oppmuntring når de husker navnet mitt neste gang jeg kommer, og alle lurer på om ikke jeg kan komme i deres klasse den dagen :) Søte er de!

Så langt er alt fortsatt veldig nytt og uvant, og all planleggingen krever mye tid og energi, men jeg har tro på at dette opplegget kan fungere bra, og at både jeg, barna og ungdommene kan få noe positivt ut av denne tiden sammen :)

Thumbs up!


Tegning av det norske flagget.

Skrelling av ... bønner?

Lokalsamfunn-kjøkkenet


Og jeg var i bassengparken med familien :)

(= ble solbrent!)

Det er mye jeg gjerne skulle gjort, endret på og ordnet opp i. Dette er en av dem.

Det handler om en av kollegaene mine på Agape. Hun har jobbet på Agape i åtte år, og er en av de ansatte som engasjerer seg dypest i arbeidet. ”Jeg kan gjøre hva som helst for barna,” sa hun en gang til oss. Og det gjør hun virkelig også. Hun har hjulpet hvem vet hvor mange mødre med å anmelde vold og misbruk mot dem eller barna. Hun har hjulpet dem å rømme fra menn som slår og voldtar. Hun har hjulpet barn med foreldre som nekter å anmelde overgrepene. Hun har vært der for de som har trengt det.

Min kollega og venninne har også egne problemer. Hun giftet seg da hun var kun 16, og ble skilt da hun var 23. Siden har hun vært alene med de to døtrene. Fortsatt har hun smerter i hendene etter å ha jobbet i flere år med å strikke og å hekle for å livnære seg og barna. Ingen hjalp henne.

Hun bor i Huaycan, i en meget fattig sone. Huset hennes rommer mange flere enn det er plass og senger til, blant annet døtrene, deres barn og svigersønnen. Taket lekker, og de satt og frøs da det regnet gjennom jul og nyttår. De siste dagene har kollegaen min sovet på sofaen fordi sengen hennes er våt av regn.

Tidligere i høst opplevde hun noe tragisk. Alle pengene familien sårt hadde spart til svigersønnens studier ble frastjålet ham på vei til banken, og hvor mye de enn ønsker at han skal ta en høyere utdannelse så har de ikke penger. I går fikk hun vite, uten noe forvarsel, at hun ikke lenger har arbeid i Agape. ”Hva gjør jeg nå?” spurte hun oss. Hun skaffer de slanke inntektene familien hennes har. Nå er hun uten jobb i et land fullt av arbeidsløse. Hva gjør hun nå?

Jeg skulle så gjerne hatt noe å svare. Jeg skulle så utrolig gjerne hatt en løsning, eller i det minste en liten idé. Men jeg har ingenting. Følte meg bare dårlig, trist og håpløs der jeg stod. Men da vi var ferdig med dagens gjøremål bad hun oss om noe, om ikke vi kunne lete etter en eller annen i Norge som kunne være fadder for svigersønnen hennes. En eller annen som kunne støtte ham med midler til utdanning. Vi sa ”Ja! Det skal vi gjøre!”. Men jeg vet ikke om det er rett. Jeg kjenner ikke denne gutten, jeg aner ikke om han vil gjøre sitt beste med studiene, jeg vet ikke om hans utdanning faktisk vil komme min venn til gode. Men det er kanskje det eneste jeg kan bidra med til henne, det er det eneste jeg ser at jeg har mulighet til å gjøre. Det er det eneste hun har bedt meg om. Må jeg ikke da gjøre det, må jeg ikke gjøre noe?

Inkaland!

Turen til Cuzco var en helt magisk opplevelse som jeg tror jeg aldri kommer til å glemme! De fire dagene vi var der ble fort fylt opp med alt som er å se på, og jeg håper veldig jeg får sjansen til å dra tilbake dit en gang. Den første dagen utforsket vi byen til fots, først det svære håndtverksmarkedet. I hundrevis av boder tilbyr ivrige selgere deg gensere, skjerf, votter, luer(de klassiske Peru-luene, chullos), tøfler og kosedyr, alt i påstått 100% alpakkaull. Senere fikk vi vite at det meste består hovedsakelig av akryl, men billig var det nå hvertfall!

Dagens fangst!

Dagen etter satt vi plutselig på toget til Machu Picchu. Det var en vakker togtur, og jeg fikk endelig oppfylt en drøm jeg har hatt lenge; å sitte på et tog i Sør-Amerika, se ut på de landlige omgivelsene, kuene som tygger gress, bøndene på markene, mens jeg hører på "Breakdown" av Jack Johnson. Den sangen har alltid gitt meg en følelse av Sør-Amerika, uten at jeg vet hvorfor. Det var bare utrolig fint å sitte der og se landsbygden utenfor vinduet, landsbygden jeg har hørt mye om, snakket mye om og skrevet mye om i oppgaven min uten noengang å ha vært der. Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge til meg alle bildene som suste forbi. To små jenter med skoleuniform på vei til skolen som sannsynligvis lå flere kilometer unna. En gammel dame med en last på ryggen som var større enn henne selv. Bønder i sølete gummistøvler og en hel gjeng kuer, griser, sauer og høner som beitet i veikantene. Nok en gang fikk jeg se en kontrast til storbyen Lima, en kontrast som så klart både har sine fordeler og ulemper.

Etter togturen ventet en liten busstur opp et ikke så lite fjell, og der, rundt en sving, åpenbarte plutselig Machu Picchu seg <3>

Bygd av inkaene på 13-1400-tallet, det tok omtrent hundre år å bygge den byen som står der i dag, og den var fortsatt i konstruksjon da den ble forlatt. Inkaene rømte nemlig derfra da spanjolene nærmet seg på midten av 1500-tallet, de var ikke så glade i spanjolene. Byen består av mange forskjellige typer hus, de fineste ligger på toppen, og tilhørte enten de viktigste personene eller var templer. Man ser om et inka-hus er fint eller ikke ved å se om steinene i veggene passer perfekt sammen uten noe slags "lim" mellom, som for eksempel på dette bildet -------->

Som mange vet lagde inkaene terasser for å drive jordbruk på. I slike terasser i Machu Picchu la de fire ting; småstein, sand, jord og fuglebæsj. Småstein og sand: hentet fra elven fire hundre meter nedi høgget. Jord: hentet fra "Den hellige dalen" et par hundre kilometer unna. Fuglebæsj: hentet fra kysten, bare et par hundre mil unna. Sykt!

Guiden vår, Willington, kunne enormt mye, og var en artig kar :)

Jeg var helt målløs da turen var ferdig, og overbevist om at alle mennesker burde få se dette underverket! Så ta turen til Peru! Anbefales! (Dessuten trenger de turismen, så du er litt snill samtidig, hoho)