Oljen er død

Siden jeg leste klimaaktivisten Bill McKibbens artikkel i The Rolling Stone en gang i høst har en stadig større uro fått vokse i meg. Jeg har lenge vært klar over at vi står overfor en klimakrise dersom vi ikke handler raskt, det vet vel de fleste. Men situasjonen McKibben og andre nå beskriver gir en helt ny dimensjon til begrepet "rask handling". Hovedpoenget er følgende: Så godt som alle (forskere, politiske ledere, aktivister) er enige om at temperaturen på jorden ikke bør stige mer enn to grader. Dette fordi man regner med at hvis temperaturendringene holdes på dette nivået vil klimaendringene være håndterbare for verdens befolkning. Man vil ikke unnslippe et endret klima, men man regner med at det vil være innenfor levelighetens grenser. Men problemet er at i verdens kjente reserver av fossilt brensel finnes det fem ganger så mye brensel som skal til for å heve temperaturen på jorden med to grader. Fem ganger så mye! Vi ligger altså an til å sprenge togradersmålet ganske heftig, med mindre noen av oljeselskapene eller oljenasjonene plutselig skulle få det for seg at de ville la sitt sorte gull bli værende i bakken.

Hentet fra http://ingienous.com/wp-content/uploads/2012/04/carbon-tracker-carbon-bubble-total-reserves.jpg.

Konsekvensene er synlige allerede. 2012 var det 36. året på rad med over gjennomsnittlig global temperatur. Om ekstreme værhendelser som orkanen Sandy var en direkte følge av den globale oppvarmingen eller en tilfeldig orkan som ville oppstått uansett er egentlig ikke så viktig, det vi vet er at hvis temperaturen fortsetter å stige vil vi se mange flere Sandy'er komme.

Grunnen til at denne informasjonen opprører meg er ikke at jeg er redd for orkaner og oversvømmelser i Norge, såvidt jeg har skjønt så langt er det ikke her klimaendringene vil ramme verken først eller hardest. Det jeg er redd for er den globale situasjonen som vil oppstå i møte med klimaendringene. Dersom hele land blir lagt under vann vil enorme mengder folk måtte flykte. Dersom stadig flere jordbruksarealer i verden blir ødelagt vil sultkatastrofer oppstå. Verden oppleve en nød vi ikke har sett maken til, og jeg er redd for at det vil bli en tid der store konflikter blusser opp, både i og mellom land. En verden i klimakrise er ikke en verden jeg ønsker å bringe mine barn inn i en dag.

En naturlig følge av dette mener jeg er å avslutte letingen etter mer olje, kull og gass. Vi har altså allerede tilgjengelig fem ganger mer enn det som skal til for å pushe det globale klimaet utfor "togradersskrenten", det vi mener er allment forsvarlig, og likevel investeres det hver dag nye penger i å hente opp stadig skitnere versjoner av fossilt brennstoff. Dette gjør meg sint av tre enkle grunner. For det første burde vi la 80 % av de reservene vi allerede vet om ligge. For det andre burde vi absolutt ikke lete etter mer. For det tredje burde vi så definitivt ikke utvinne enda mer miljøskadelige versjoner av fossilt brensel enn det vi gjør allerede! Vi ser at andre løsninger er mulig; Spanias hovedkilde til energi er nå vindkraft, og Tysklands prognoser tyder på at de i løpet av 2050 vil få halvparten av sitt energibehov dekket av fornybare kilder. Hvorfor driver Statoil på med den elendige oljesanden i Canada da??

Så, til et konkret løsningsforslag. Vi nordmenn disponerer et pensjonsfond (oljefondet) som til sammen eier 1 % av alle aksjer i verden. Det er ganske mye. Jeg mener at disse investeringene burde trekkes fra alle selskaper som utvinner fossil energi. Hva syns du?

Jakten på rettferdige sko

Da både støvlene og mine elskede Campers i en god stund har lidd av hull så jeg meg til slutt nødt til å skaffe meg noe nytt skotøy. Jeg vandret rundt i Bergens skobutikker, og prøvde å finne ut hvilke muligheter som eksisterte for en bevisst forbruker. Det føltes ikke alltid like godt å spørre de stakkars butikkansatte om etiske standpunkt og arbeidernes rettigheter; det var tydelig at en del av dem følte seg ganske hjelpeløse. Jeg merket at frustrasjonen vokste. Så mange fine støvler, så mange fine sko, men ingen kunne si meg om de som hadde laget dem fikk rettmessig betalt. Jeg tenkte på en dokumentar jeg så en gang, der superfancy merkesko ble til i en luguber sweatshop av slavedrevne arbeidere. Det var en stygg kontrast, og jeg er ikke interessert i å betale for produkter som opprettholder slik utnyttelse av mennesker. I en tid der forbrukere på død og liv skal få alt de ønsker, hvorfor kan ikke mitt beskjedne krav innfris? Jeg ønsker meg bare litt informasjon, en liten garanti på at ingen lider nød fordi jeg skal se bra ut. Hvem kunne hjelpe meg?

Jeg sendte e-poster til produsentene, og fikk svar fra enkelte. Men kunne jeg stole på deres opplysninger om deres egen produksjon? Hvordan kunne jeg vite at de egentlig visste hvordan forholdene var i sine asiatiske fabrikker? Jeg sjekket ut Fairtradesertifiserte sko, som jo finnes en del steder på nettet. Problemet her var å finne noe som ikke var laget av bomull, ettersom bergenshøsten ikke er tilrettelagt for slikt. 

I slike situasjoner skulle jeg ønske jeg tilhørte en annen tid, en tid der jeg kunne få mekket mine sko av den lokale skomakeren og betale ham det de var verdt, og vite at de ikke var masseprodusert elendighet som kom til å ryke etter tre uker. 

Jeg tror jeg endte opp med en 50/50 god og dårlig løsning på min jakt på rettferdige sko. Den gode gikk ut på å oppdage at mamma hadde et par tjue år gamle støvler (made in Norway) stående hjemme som jeg kunne arve. Brukt er bra! Den dårlige var å gi etter for avhengigheten på Campers (de er farlig gode å gå med!), og stole på at de i e-posten de sendte meg fortalte sannheten om sine etiske kriterier. Etiske tips til neste gang jeg skal på skoshopping mottas med takk.

Å være så engasjert at...man ikke gjør noe?

Det er vanskelig å vite hva som er bra og hva som er dårlig. Det gjelder like mye hvilken avokado du skal velge i butikken som hvilket politiske partiprogram som vil medføre mest positive følger for de som trenger det mest i samfunnet.

Som psykologistudent vet jeg, som alle andre, at det er mye man ikke vet. En hjerne inneholder 100 milliarder nevroner. Hvert av disse nevronene kommuniserer med og tilpasser seg de andre nevronene som omgir det. Det antas at det finner like mange, eller flere, nevrale forbindelser i en enkelt hjerne som det finnes atomer i universet. Hørte hvertfall det en gang, kan være noen bare skrøt. Uansett, videre, det er disse nevrale forbindelsene som ligger bak vår atferd (med noe slingringsmonn, gitt av atomær tilfeldighet - se http://no.wikipedia.org/wiki/Heisenbergs_uskarphetsrelasjon). Mennesker er derfor per dags dato ganske uforutsigbare. Hva da med hele grupper? Hele samfunn? Hele verden? Hvordan skal vi vite hva folk vil gjøre dersom sånn og sånn og hvis vi bare gjør det og det? Viktigst av alt: Hvordan kan vi vite at ting vil bli bedre? (For ikke å snakke om; hva er "bedre"?)

Jeg tror ikke vi kan vite. I en verden der vi har så stor tillit til forskning, skaper det hos meg stor frustrasjon å ikke kunne vite utfallet av de valgene jeg mest av alt har lyst til å gjøre riktig. Jeg bærer et stort engasjement inni meg, og jeg har så lyst til å jobbe i riktig retning, å trekke i de riktige trådene, for å hjelpe til med å få verden på rett kjøl, men jeg vet ikke hvordan!
Resultatet blir til tider paralyse. Det er lett å unngå hele problemet; jeg slutter å tenke på det. Jeg drar på shoppingtur til Berlin og bryr meg mest om venner, familie og meg selv for en stund. Men heldigvis kommer engasjementet tilbake, igjen og igjen. Og det florerer av utløpskanaler for det. Underskriftskampanjer for Amnesty, Fairtrade-kaffe på butikken, fattigdomsforedrag på videregående skoler. Men hvilke av disse tingene har egentlig effekt, kan jeg komme til å spørre meg. Det er ikke noe galt i det spørsmålet. PROBLEMET er når man spør seg dette, altså har mine handlinger noen effekt i riktig retning, man kommer til den naturlige konklusjonen at man ikke vet, og deretter velger å ikke gjøre noe i det hele tatt!!!!!!!!!!

Ikke det at all handling er bedre enn ingen handling heller, men det gjelder de tingene man allerede vet at iallefall ikke funker, tenker jeg. For eksempel vil mange peke på de siste 50 årene med bistand til afrikanske land som kritikere vil si til og med har forverret kontinentets økonomiske situasjon. Ja, oki, tenker jeg, da kan vi slutte med det nå da. Men vi trenger ikke slutte med alle andre solidaritetsmotiverte tiltak bare fordi denne typen bistand i noens øyne har slått totalt feil! Det vil være det samme som å gi opp, lene seg tilbake og bare se på hvordan alt utspiller seg etter hvert. Til motsetning oppfordrer jeg alle engasjerte til å se seg selv som reelle aktører i samfunnet, ja, i historien. Å skape bevissthet om en sak endrer dens posisjon i samfunnsdebatten. Å mobilisere folk til å kreve et visst utfall av en sak kan påvirke det reelle utfallet av saken. Å påvirke utfallet av en sak vil på en eller annen måte påvirke utfallet av mange andre saker. Sånn kan vi handle som borgere. Som forbrukere har vårt vestlige samfunn også gitt oss en stemme; vi kan velge hva vi vil støtte og hva vi ikke vil støtte, hver dag. Det er så klart umulig for den jevne forbruker å handle 100 % etisk per dags dato. For mange varer som vi er for vant med produseres og fraktes på lite rettferdig og bærekraftig vis. Trikset her er å gå sammen og kreve ting, kreve at produktene du liker, handler ofte og ikke ønsker å gi opp, blir produsert på en måte du kan støtte med god samvittighet.

Jeg tror vi kan gjøre verden bedre, og jeg tror det er mange måter å gjøre det på. Jeg vet ikke, men jeg velger å tro det. Det er troen som lar engasjementet mitt komme til rette.

Er du tent?

Siden jeg syns at Strømmestiftelsen er en genial utviklingsorganisasjon er jeg med i ungdomsorganisasjonen deres; RE:ACT. Der jobber vi med å engasjere ungdom, og nå snart skal vi ut på skoler i Bergensområdet og prøve oss. Men hva vil det si å bli engasjert, å være engasjert, og å engasjere? Sånn rent praktisk. Jeg slenger rundt meg med begrepet uten helt å vite dets mål og mening. Er det i det hele tatt konstruktivt og viktig for verden? Eller er det å være en engasjert ungdom et image jeg tar på meg, og ønsker at andre skal ha på seg, fordi jeg syns det er den kuleste tingen å gjøre?

Selv husker jeg ikke når jeg ble engasjert. Jeg husker at jeg og noen andre arrangerte basar for å samle inn penger til noe greier da jeg gikk på barneskolen. Jeg stilte alltid på bøssebæreaksjoner.
Jeg hadde tidlig planer om å dra til et fattig land for å se hvordan det virkelig forholdt seg der ute i verden. Da jeg var helt liten var jeg så empatisk at jeg nesten ikke kunne se på når den slemme selen ertet Pingu på barne-TV. Så det har vært lett for meg å være engasjert og idealistisk. Etter at jeg var i Peru har det vært enda lettere, både fordi jeg fikk så mye eksempler på urettferdighet i verden, og fordi folk her hjemme lyttet litt ekstra siden jeg hadde vært ute og greier og greier.

Spørsmålet er om alle trenger å bli engasjert på min måte for å redde verden? Isåfall må alle bli supergiret når det er foredrag om meksikansk politikk på Kvarteret, alle må organisere filmkvelder, studentmiddager og skolebesøk for å gire hverandre opp til kamp mot fattigdom, og alle må få dårlig samvittighet hver gang de kjøper klær som ikke er av økologisk bomull og bananer som ikke er Fairtrade. Dessuten må nok alle ha opplevd et 7 måneders opphold som frivillig i et land med mer utpreget fattigdom. Da kan man begynne å snakke, tenker jeg.

Er det så dette jeg skal preke for skoleungdommen i mitt informasjonsarbeid for en bedre verden? Det hender jeg tenker sånne tanker, jeg skal innrømme det. Men nå tar jeg meg i skinnet, og sier: Nei! Alle trenger ikke bli supergiret for at verden skal bli bedre! Heldigvis. Tror egentlig det hadde blitt litt slitsomt i lengden. Så hva slags engasjement er det jeg vil skal spres gjennom RE:ACT?

Jeg foreslår kunnskap. I bunn og grunn er det det som bør få folk til å brenne for forandring.

Illustrasjon fra www.gapminder.org

En cardigan fra eller til

Ikke vær redd, jeg skal ikke skrive om dagens outfit. I stedet vil jeg spørre: Burde jeg egentlig bare gi alle pengene mine til noen som trenger de mer enn meg?

Tidligere i dag kjøpte jeg meg en svart cardigan. Jeg har nemlig savnet en svart cardigan siden den grå jeg pleide å bruke før ble dynket i glasstøv i en liten kombikrasj i Peru sist vår, så jeg valgte å bruke 50 kr på en ny en. Merk at jeg da hadde gått nesten et helt år uten å merke særlig store konsekvenser av å ikke ha hverken svart eller grå cardigan. Jeg har brukt den brune, den hvite eller den stripete. Det har alltids gått på et eller annet vis, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skulle hatt en enkel svart en, som går til alt.

Samtidig er det mange, vondt mange, som går rundt på gaten og fryser, både her i Bergen og i kanskje hver eneste storby verden over hvor frosten faller på når solen går ned. Hver dag. Jeg kunne jo klart meg med en cardigan. Jeg kunne jo det. Det ville muligens gått utover selvtilliten min i møte med andre i flotte nye cardiganer, og kanskje ville enkelte sett på meg som hun freaky aktivisten som aldri bytter hverken cardigan eller undertøy. Men jeg er jo ganske tøff, så jeg hadde nok tålt det, og da kunne jo jeg i alle fall hjulpet en person med en genser eller to. Så hvorfor velger jeg som jeg gjør? Eller, bedre spurt; bør jeg fortsette med det? Spørsmålet er åpent for debatt.

Jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden, kalt "Are you a slacktivist?" på http://donmilleris.com/. For de av dere som ikke kjenner termen fra før definerer Wikipedia det slik; "[Slacktivism] is usually considered a pejorative(nedsettende) term that describes "feel-good" measures, in support of an issue or social cause, that have little or no practical effect other than to make the person doing it feel satisfaction. The acts tend to require minimal personal effort from the slacktivist. Examples of activities labeled as "slacktivist" include signing internet petitions, the wearing of awareness ribbons or awareness bracelets with political messages, putting a ribbon magnet on a vehicle, writing blogs or statuses about issues on social networking sites, joining a Facebook group, posting issue-oriented YouTube videos, or altering one's personal data or avatar on social network services." Rett og slett det å gjøre en minimal innsats for å tilsynelatende gjøre sin lille bit for en bedre verden.


Jeg syns slaktivist-uttrykket er treffende, jeg vet hvor kul jeg føler meg når jeg går med fattigdomsbekjemper-t-skjorten min og får vise frem at jeg, jeg GJØR noe, fordi det står på t-skjorten min. Det føles bra for meg, og det er jo egentlig ikke poenget med fattigdomsbekjempelse. Men det kan være farlig å tenke sånn også. Ja, mye må gjøres for å bekjempe fattigdom og urettferdighet, og nei, det er ikke nok å gå med t-skjorten, men jeg tror ikke veien å gå for å få folk mer involverte i bistand og politikk er å henge ut de som i alle fall har giddet å nærme seg bøssebæreren og slippe nedi en tjuekroning, med argumenter som kan få det til å høres ut som du enten må være hardcore aktivist på fulltid eller ingenting. Hovedpoenget er jo uansett at verden sånn den er i dag er så urettferdig at den ikke KAN bli bedre hvis ikke flere tar mer tak. Og med tak mener jeg virkelige handlinger, virkelig store innsatser. Ikke bare i penger, men i engasjement. Klart trenger vi penger og, men når du ser at hele verden år på år velger å investere mer i krig($1,5 billioner) enn det ville kostet å oppfylle FNs tusenårsmål($40-60 milliarder) er det mer et spørsmål om holdninger enn om ressurser.

Det er vel derfor jeg syns det er greit å ha litt mer penger enn du trenger for å overleve, fordi i det store og det hele kan du gjøre så mye større forskjell ved å bruke tiden din og holdningene dine i stedet for bare pengene.

¡Sumaq Perú!

Vips var en måned allerede over. Dagene her gikk omtrent like rapidito som forventet, og angsten for å ikke få tid nok til alt og alle som gjenstår satte akkurat inn i går kveld. Skulle gjerne vært litt mer i Huaycan, skulle gjerne laget flere møter med Grupo de Rescate, skulle gjerne sett mer til mine eks-kollegaer, men 35 dager varer ikke lenge nok til alt. Men jeg fortviler ikke! Tvert imot er jeg ganske giret på å komme hjem til Norge denne gangen. I sterk kontrast til hva jeg følte i fjor vår føler jeg nå at min plass å være akkurat nå er i Bergen, med studiene, Klubben og familien min. Å komme tilbake til Peru har vært herlig, og jeg har virkelig fått fylt opp tanken med ny motivasjon for tverrkulturelt arbeid, fattigdomsbekjempelse og nestekjærlighet. Men min arbeidsplass er ikke her akkurat nå, og ferier må alltids ta slutt. Batteriene er ladet for en heidundrande innsats på psykologien, informasjonsarbeid og lederkursing. Dessuten har jeg lovet å komme tilbake hit til 15-årsdagen (jamfør konfirmasjon) til yndlingsvertssøsteren min Abigail i 2012, og det er jo ikke så lenge til :)

Ellers kan jeg jo kommentere at jeg sist uke fikk oppleve den tredje av Perus regioner som jeg ikke kjente fra før; jungelen! Sammen med en gjeng av ungdommene fra kirken bar det av gårde for å besøke hjemstedet til jungelguttene som har invadert den presbytarianske kirken her i Santa Anita. Reisen var utrolig fin, med innslag av både ørken, sletter, fjell og skog. Peru er så fint! Etter 25 timers bussing kunne vi endelig stavre oss ut i den deilig søte Moyobambanske luften, og i dagene som fulgte guidet Weyder og Kelvin oss rundt på alt området kunne by på; varme kilder, kalde elver, turgåing og fjellbestigning. For ikke å snakke om bananspising! Min nye favorittrett gjennom alle tider er herved platano maduro con queso y mani. For mye fett til å skrive på norsk!

Tilbake i Lima er det trist å tenke på at størsteparten av Perus ressurser innen infrastruktur, utdanning og helse brukes på en overbefolket og sterkt forurenset by som egentlig de færreste liker å bo i, mens resten av landets naturskjønne distrikter sliter med å tilby selv de enkleste tjenester som vann og elektrisitet. Håper det en dag blir slutt på den onde sentraliseringssirkelen, og at Perus makthavere får opp øynene for mulighetene som eksisterer utenfor deres egen bygrense. I mellomtiden er det fritt frem for oss turister å besøke underverkene mens de fremdeles har i behold sin primitive sjarm. Vamos?

Rapport nr. 1

Lørdag 12. desember landet vi igjen på planet Peru, Siril, Thea og jeg. Inn i lungene fløt den mildt sagt eksosrike luften, ut kom en smårusten spansk seg frem via en frossen, norsk tunge. Alt var som før, men like fullt en annen planet enn Norge. Jeg er tilbake på det rosa jenterommet med mine hermanas peruanas, nok en gang mettes magen med pachamanca, tallarines og luftrundstykker med alt for søtt syltetøy, og min favorittunderholdning for de kommende ukene består av meksikanske telenovelas. Herligheten har dog sin pris, i form av sleskete tilrop fra svette mekanikermenn på hvert gatehjørne og en ubehagelig påminnelse om hvor skummelt rik jeg er på verdensbasis.

Men jeg har visst ikke bare dratt hit for å snike meg tilbake i tid til mitt peruanske hverdagsliv, selv om det var det jeg egentlig hadde tenkt. Jeg øyner nå håp om å kunne ta med meg noe nytt tilbake på flyet den 14. januar. Nye kunnskaper, nye historier, nye oppdagelser, nye lærdommer. Det er det som er spennende, for siden jeg er blitt litt eldre siden sist, kanskje klarer jeg å møte Lima litt annerledes, og slik oppleve nye sider av både Peru og meg selv. Kanskje jeg til og med klarer å lære meg litt peruansk kokkekunst?

Hva ønsker du å lære deg denne julen?

Et høyt, bjelleklingende klart JA til kos :)

Jul... Julekaker. Julemat. Juleverksted. Julepynt. Julestemning. Julelys. Julesanger. Og for de som vil: Jesus.

Men julestri? Dislike.

Hvor kommer stria inn i alt det koselige? Hvorfor stri når vi har så mye fint å befatte oss med i disse juletider? Hvem er det som har lurt oss til å tro at julen har noe med shopping, salg og presanger i hopetall å gjøre? Fra hvor kommer ideen om at hvis man virkelig er venner eller i slekt, så utveksler man ting på julaften? Hvilken som helst ting! Dette kommer sant nok fra en som ikke liker så godt shopping og ting i utgangspunktet, men har vi ikke alle vært der; lille julaften, du mangler en presang, du hiver deg inn i nærmeste varehandel og kjøper den første og beste halv-egnede, mer eller mindre brukelige potensielle presang i sikte. Hva slags verdi har en slik gave? Jeg vil påstå at den ikke er verdt papiret den blir pakket inn i en gang.

Så klart skal jeg ikke prøve å tvinge noen til å slutte å gi hverandre julegaver, visst kan det være koselig. Men jeg skulle gjerne ha bedrevet litt tvang for å hindre flere upersonlige impulskjøpte julegaver. Jeg har blitt frelst fra julestria, og dette er min misjon. God stemning er gratis. Familie og venner setter mer pris på tiden min enn på klær, såper eller pyntegjenstander. (Det er helt sant, heldigvis!) Tiden jeg sparer på å kjøpe ting til alle og enhver bruker jeg med dem i stedet, og de gavene jeg ønsker å kjøpe, de kjøper jeg. Det er et triks jeg anbefaler alle å prøve :)

Kjøp mindre - kos mer <3

Skitne vinduer, ren glede

There's work to do

Noen ganger er det lett å dette ut av komfortsonen.

Fredagen som var deltok jeg og et par allierte som publikum på Raftoprisens symposium, som i år handlet om prisvinneren biskop José Raul Vera Lopez sin kamp for migranters rettigheter i Mexico. Det var et tema jeg såvidt hadde hørt om, noe jeg var lite involvert i, og ikke noe jeg hadde hørt om i media på forhånd. Det er langt til Mexico, men distansen ble fort mye mindre da biskop Raul stod foran oss og holdt sin appell. Den ble stadig kortere da Stephanie Brewer beskrev de meksikanske myndighetenes håpløse strategier for å bekjempe kriminaliteten. Til slutt ble den ble fullstendig tillintetgjort da professor William P. Simmons oppgitt fortalte om den enormt sårbare situasjonen migranter i Mexico befinner seg i. Fattigdom, flukt, kidnapping, voldtekt, sult, mord. Ordene fremført på en sånn måte at jeg ikke kan tro annet enn at de rørte alle i salen like sterkt. Han avsluttet med en sviende sannhet: "I was wondering if I should finish off with optimism or pessimism, but then I realised, it doesn't really matter. There's work to do. There are migrants suffering out there."

Vi bombarderes daglig av grusomme bilder og historier på nyhetene. Alle blir vi vant til det, og det er normalt, og kanskje også litt sunt, at vi ikke reagerer like sterkt følelsesmessig hver gang en krise slår inn et eller annet sted i verden. Men av og til møter vi saker som ikke lar seg ignorere. Noen historier griper bare så hardt at det er umulig å flytte fokus til noe annet. Etter at jeg gikk på Hald tror jeg jeg opplever flere og flere slike øyeblikk. Flere og flere historier vekker følelsene mine. Heldigvis blir jeg ikke bare trist. Jeg blir sint, jeg blir rastløs, jeg blir ivrig, og jeg innser i disse øyeblikkene mer enn noen sinne hvor mye makt jeg har til å gjøre forandringer. Det er det jeg mest av alt ønsker å dele med andre, den aha-opplevelsen av potensiale. Vi kan, derfor må vi gjøre.

Tanker fra da jeg så en dokumentar om skipsvrakerarbeidere i Bangladesh på plasmaskjermen hjemme i stuen og ble trist av urettferdigheten + litt kvalm

Livet går, det står ikke stille. Det er hele tiden i bevegelse. Havet flytter rundt på bølgene sine, isbreer presser seg stille nedover fjellsidene, solen går opp og går ned og står opp igjen neste dag.

Men av og til kan det føles ut som om vi ikke beveger oss lenger. Som om alt tikker og går, bare ikke oss. Som om vi sitter fast i et hull av et øyeblikk og ikke kommer oss opp derfra. Et hull fyllt av ingenting utenom håpløshet.

Heldigvis gnager tiden på kantene av hullet, og til slutt blir det som oftest grunt nok til at vi kan komme oss opp igjen. Eller kanskje man er heldig, og får en stige slengt ned av et medmenneske der oppe.

Mine hull har aldri vært særlig dype. Det har bare skullet noen dager, eller kanskje uker til for at jeg har kunnet se kanten og kravle meg opp igjen til tiden som går. Jeg er heldig. Heldigst i verden.

For det finnes mange virkelig dype hull. Øyeblikk så tragiske at de lammer deg, og slenger deg ned til et sted hvor det bare er plass til gråt og gnagende sorg. Å miste et barn. Å bli tvangsgiftet. Å bli forlatt av sine foreldre. Å miste ikke bare en, men alle drømmene sine på en gang. Svarte hull av øyeblikk, umulige å flykte fra, utenfor tiden.

Heldigvis går livet, enten vi vil det eller ikke. Selv om ingenting er det samme, så er det, og det forandrer seg. Skyene på himmelen løser seg opp og kommer sammen. En kråke bygger reir av ståltrå når det ikke er flere trær igjen. Som oftest blir det etter hvert plass til et smil, til en latter, til en venn, også i det livet som var fanget uten håp. Etter hvert kan man kanskje gå videre sammen med livet.

Vi kan gjøre det lettere for hverandre. Vi kan slutte år grave hull. Vi kan slutte å dytte hverandre ned i de som finnes. Og for de som allerede er i mørket, så kan vi ikke klatre for dem, men vi kan gi dem en stige.

Slemme studier?

Denne uken har jeg syntes veldig synd på meg selv. Stakkars meg, jeg har vært stresset, lei, trøtt, sliten, overarbeidet og har rett og slett følt meg nedbrutt. Og greit nok, det skal være lov. Men hva var den sure kilden til vanskelighetene jeg følte? Hva var den underliggende stressfaktoren som gnagde på nervene? Hva var det jeg helst ville kvitte meg med med det samme og tenkte jeg ville levd like bra uten?

Det var studiene mine.

Men hadde studiene gjort noe mot meg? Hadde de prøvd å ødelegge for meg og min fremtid? Hadde de fratatt meg muligheter? Hadde de frastjålet meg mat, klær eller husly? Hadde de utøvet vold mot meg?

Hmm...

Nei, studiene mine hadde ikke vært så slemme.
Jeg innså til slutt at jeg kunne slutte å være stresset, lei, overarbeidet, trøtt og sliten. Det var ikke studiene som gjorde det mot meg, det var jeg som behandlet studiene feil. Jeg oppdaget at jeg kunne begynne å sette pris på muligheten jeg har til å studere det jeg aller helst vil der jeg aller helst vil bo, på mitt eget språk, og til og med motta økonomisk støtte til det. Så jeg valgte det. Anbefales!

Men ikke misforstå: Så klart er det lov å være lei i blant!

Bare ikke glem at du også har masse du burde sette pris på når du er klar for det.

Livet er hardt

Dongeribukser og Coca Cola

Fun fact: For å produsere en dongeribukse går det med 10 000 liter vann.
Enda et: For å produsere en liter Coca Cola går det med 2,5 liter vann.
Og enda et: På jorden finnes det per i dag en milliard mennesker uten tilgang på trygt vann.

Kjipt? Ja, men ikke fortvil.

Hvor kommer denne plutselige interessen for vann og brus fra, lurer du kanskje på? Jeg har vært på vannseminar med SAIH i dag, og setter litt større pris på springvannet enn tidligere da jeg kom hjem. Er godt med en oppvekker i blant, man blir litt sløv av å bo i Norge nemlig. Enten du vil det eller ikke sitter putene godt fast under armene. Rent vann - alltid. Fred - alltid. Hus - alltid. Penger - nesten alltid. Gjelder for de fleste av oss, for eksempel deg, sannsynligvis.

Men dårlig samvittighet funker ikke, vil jeg påstå, så ikke dyrk den. Forsøk på å hjelpe med lusen samvittighet som motivasjon blir tvunget, hastig og uoptimal. Negativt blir til negativt. Hvis det er dårlig samvittighet som holder deg unna brus, billige klær og timeslange dusjopphold, da er det ikke bærekraftig. En eller annen gang sprekker det, vi kan ikke leve med selvpining som det. Jeg tror ikke det er mangel på selvdisiplin som gjør at folk handler uetisk, jeg tror det er innsikten som glimrer med sitt fravær. For problemet er ikke egentlig AT vi konsumerer, problemet er at vi ikke har noen glede av det. Ikke nok.

Hvis du har tilbragt en uke uten tilgang på dusj skjønner du hva jeg mener. Spesielt hvis du den uken har måttet hente alt vannet du trengte for eget forbruk selv, gjerne langt borte fra, og med tungvinte dunker og dyp snø som hinder på veien. Etter du har strevd deg tilbake til hytten med de to tilitersdunkene, svett og stolt, hadde du deretter helt vannet ut i avløpet igjen? Det er jo "bare" vann, sånn som i springen hjemme?

Hvis vi nøt brusen vår som om det var første gang vi smakte den, hvis vi nøt dusjen vår som om vi selv hadde hentet vannet, hvis vi fikk en ny genser etter å ha slitt den forrige til filler... Hadde vi ikke blitt litt lykkeligere da? Det er min drøm, at vi i vesten også skal bli så bevisste at vi klarer å verdsette verdiene våre. Det ville gitt oss en helt ny dimensjon av livet! Og min teori er at det ville være slutten på fråtsingen og overforbruket. Hvis du virkelig innser hvor mye arbeid som ligger bak produktene du kjøper, hvis du forstår det som om det var du selv som hadde slitt, da ville du ikke kjøpt det om du ikke hadde bruk for det.

Se på Gonzalo, han brukte mer tid på å leke med sin hjemmesnekrede ballong-jojo enn jeg gjorde med mange av de hundrevis av lekene jeg hadde som liten...

Jeg har en nevø på fire år. Mange barn på hans alder lever på gaten. Men ikke nevøen min, eller noen av Norges flerfoldige tusen fireåringer. Jeg leste nettopp ferdig boken "Hotell de tusen stjerner" av Johan-Christian Sandvand, som forteller historiene til en håndfull av Bolivias hundertusenvis av gatebarn. De som fryser hver natt, frykter alt og alle hele tiden og ikke vet hva omsorg er. De som politiet er ute etter, og som aldri leker. Barna som blir rusavhengige som fireåringer, eller kanskje tidligere.

Jeg vet lite om gatebarn, jeg vet ikke hvordan de fungerer, og jeg vet ikke hvordan det er å omgås dem, men hele konseptet får det til å rykke i hjertet - det er så inderlig galt at jeg trekkes mot handling. Må jeg ikke gjøre noe, nå som jeg vet at de er der ute? Jeg vet ikke, rett og slett. Men jeg vet at oppmerksomheten rundt hjemløse barn burde vært mye større, det er noe som alt for sjeldent tas opp. Videoen nedenfor fikk mine øyne opp for gatebarn for første gang, kanskje den kan gjøre det for flere?

Tilbake i bloggen

Etter Hald har mye tid gått med til refleksjon om verdens store problemer, noe som så klart har munnet ut i flertallige diskusjoner med familie og venner. Etter hvert har jeg kommet på tanken om at jeg muligens burde spare dem for noe av dette, og heller la noe av tankegodset få utløp på andre arenum, denne støvsamlende bloggen, for eksempel.

Forrige uke fant familien Berg Nødtvedts årlige Hellas-tur sted. Sol, strand og gresk gastronomi er viktige stikkord for idyllen mamma gjerne kaller mental hygiene. Et skår i gleden har dog dukket opp for min kjære mor i hennes ferieparadis; strandselgere fra Asia og Afrika. Tilbud om solbriller, vesker og massasje bryter inn i den døsige avslapningen, og har flere ganger vært nær ved å ruinere mammas dager på stranden. Klager ble ytret.

Tidligere ville jeg kanskje følt det samme, og samtykket til klagene som ble mumlet frem, men etter å ha graduert som Hald-student var det minimalt med forståelse å møte for stakkars mamma. Jeg ser ikke de irriterende, innpåslitne og masete selgerne. Jeg ser mennesker som kommer fra mindre heldige kontinenter. Jeg ser mennesker som trasker rundt i stekende sol i full påkledning time etter time mens alle andre mesker seg i sol, saltvann og kalde drikkevarer. Jeg ser mødre og fedre, så desperate på utkikk etter en inntekt at de forlater sine kjære i flere måneder hvert år for å finne sin vei til overlevelse og liv. Og jeg ser det nok ikke fordi det aldri har vært sånn før, eller fordi det ikke skjer det samme andre steder, men fordi jeg ser med nye øyne nå.

(Mamma hadde forøvrig et åpent sinn for mine kommentarer, og lot seg ikke irritere noe mer resten av ferien.)

Tilbake i boblen

Et eventyr er over. Jeg er tilbake der jeg startet, Bønesskogen 5, Bergen, Norge. Det er rart å se med nye øyne hvordan jeg alltid har levd. Det er rart å se hvor stort huset mitt er, hvor mye klær jeg har, hvor lite kakkerlakker jeg har vært vant med, hvor varmt vann og høyt trykk jeg har i dusjen og hvor ordentlig trafikken flyter forbi. Det er rart å se så få mennesker i gatene. Det er rart å se mennesker uten å se spor etter byrdene de bærer på. Det er rart å være i Norge igjen. Men hvis jeg ser på det som et nytt eventyr ... hvem vet hva som kan skje?

14 dager, 8 timer og 45 minutter til jeg drar herfra

I dag er det to uker til jeg drar hjem. Dagene hopper av gårde uten at jeg kan hindre dem det minste, men jeg i prøver i hvert fall så godt jeg kan å gripe dem. Ettersom timeplanen fylles innser jeg at det er et hav av ting jeg ikke kommer til å få gjort før jeg drar, det må jeg bare forsone meg med. Havet består for det meste av det å være med mennesker som har blitt viktige for meg her. Samtidig er det jo nettopp det jeg gleder meg mest til å gjøre når jeg kommer hjem også. Det blir rart å forlate hverdagen her. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min med alle deres rariteter, kirken som jeg syns mye bør endres i, Huaycán som jeg har så store håp for. Jeg kommer til å savne småting som maracuya-juice og camotebrød. Jeg kommer til å lengte sårt etter å snakke spansk med alle og enhver. Vet ikke helt om jeg husker så godt norsk engang. Aiaiai.

Det eneste som hjelper å tenke er at jeg MÅ holde kontakten med de som har blitt mine beste venner, og at jeg MÅMÅMÅ komme tilbake. Det blir for vanskelig å forklare alle grunnene til hvorfor, kanskje det går an å skjønne ut fra alt jeg har fortalt om tidligere på bloggen, men alt resulterer hverfall i at jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være ferdig med verken Peru, Lima, Sta. Anita eller Huaycán. Dessuten har jeg allerede lovet Robin at jeg skal bygge drømmehuset hans for ham ved siden av elven i landsbyen han kommer fra når jeg er ferdig utdannet ingeniør :)

Fotooppdatering

Vertssoester Gaby kom inn paa universitetet!

Det maatte feires :)

Den fremtidige studenten!

Det var ballonger, det var Inca Kola, det var papphatter, det var godt selskap = alt du trenger!




Neste dag var huset fyllt av kylling og diverse tilbehoer. Hele kirken ble invitert paa lunsj, og vi lagde pachamanca!

En tallerken som gjorde godt i en mage som ikke hadde spist annet enn broed, kjeks og ris paa noen dager grunnet teit magesykdom!




En fin gjeng <3>

Jeg har jobbet litt ogsaa:

Sokkedukkelaging igjen!

Benjamin med sneglen sin!

Tillitsleker med ungdommene... De hadde en del aa gaa paa!

La vita è bella

Siste nytt fra Lima! I det siste har jeg…

• Overlevd en liten trafikkulykke
• Sett plantingen av et juntsa-tre
• Møtt en nordmann tilfeldig på gaten
• Blitt forsøkt byttet mot brus av señoraene i comedoren
• Drukket mystisk mikstur kalt quinua

Men det jeg har lyst til å skrive om er gleder og sorger, og hvordan det av og til er to sider av samme sak.

En av vennene mine har nettopp brutt med kjæresten sin gjennom tre år. Hun avsluttet forholdet fordi hun mente han trengte ”noen enklere” enn henne. Samtidig opplever han et enormt press fra universitetet i sitt siste halvår på jusstudiet. Samtidig jobber han med å starte opp en egen assosiasjon som skal jobbe med fattige. Han bor selv i Huaycan, og har vokst opp med fattigdom rundt seg. Han selv har ikke så veldig mye å rutte med. Men Hiuston, som jeg tror er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt, har funnet en måte å takle motgangen på. Og ikke bare takle den, men å vokse på den!

”Vi (refererende til innbyggere av Huaycan) har noe som de rike ikke har. Vi ser den fattigdommen som er her, og det vil alltid drive oss fremover. Vi vil alltid ha noe å leve for. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal nyte å lide, jeg skal nyte å ha det vanskelig, for det er da jeg føler at jeg virkelig lever. ”

Det kan først høres sprøtt ut. Nyte lidelse? Er ikke det noe bare emoene gjør? Men jeg skjønner hva Hiuston snakker om, jeg skjønner det veldig godt! De øyeblikkene jeg har følt meg mest levende de siste ukene har vært når jeg har opplevd bekymring, tristhet og redsel. For når jeg bekymrer meg bekymrer jeg meg av kjærlighet til vennene mine som strever, når jeg er trist deler jeg tristheten med noen jeg er glad i, når jeg er redd fordi jeg nettopp så en kombi brake inn i kombien jeg selv satt i er det av kjærlighet til livet. Slik kommer jeg meg også ut av bekymringen, tristheten og redselen, ved å finne noe godt i det. Bekymring driver meg til å trøste andre, tristhet til å bli trøstet, redsel til å verdsette hver dag enda mer.


Jeg vet ikke om det var forståelig, men kanskje det ikke trenger å være det heller ;)